Kuriosakon

Dette er å betrakte som et slags personlig leksikon innen kuriosa. Herav tittelen Kuriosakon. Leksikon-antydningen til tross, husk på dette hverken er fagfellevurdert eller på annen måte kvalitetskontrollert. Her tilføyes fortløpende, så følg gjerne med for oppdateringer. Så langt kan vi friste med følgende diversifiserte anliggender:

Byggverk
Asker rådhus
Blindern
Georgias bank
Irmahønen
Norske møterom
Pissoarer i Oslo
Republikkens palass
Sovjeternes hus

Gastrisk
Bäverhojt
Champagnesabrering
Denaturering
Diffusjon
Fermentering
Fondue
Kabaret
Raclette
Thousand Island

Husordboken
Arschgeweih
Floruit
Klakør
Sgu
Sic
Smámæltur

Hvem er nå dette?
Achilles
Albert Johnson
Bat Pussy
Isdalskvinnen
Marsha Gee
Tamám Shud
Venneringen

Kommunikasjon
Bokstaveringsalfabetet
Håndalfabetet
Semafor
Trafikkalfabetet

Lerret og skjerm
Blindpassasjer
Filmavisen
Tekst-TV
TV-Shop

Litterære avvikere
Charles Bukowski
John Kennedy Toole
Malcolm Lowry

Pussige land
Belgia
Biafra
Danmark
England
Georgia
Liechtenstein
Sikkim
Øst-Tyskland

Religion
Bønneflagg
Jesu ukjente år
Tonsur

Samferdsel
Land Rover Defender
Luftputebåt
Metroen i Riga
Motorsykkel
Saab 99
Trabant

Språk
Baskisk
Dobbelt-L
Islandsk
Kontinental uttale
Norn
Norrønt
Pangram
Q
Samnorsk
Tegnspråk
Tsjekkoslovakisk
W
Walisisk
Å

Tall og mål
Forvirrende måleenheter
Rare tellemåter
Romertall

Ualminnelige personer
Elspeth Beard
Lobsang Rampa

Utdatert teknologi
Akustisk kobler
Bibsys Ask
Båndspiller
Diskett
Fasttelefon
Fjernskriver
Hjemmeside
Telefaks

Øvrig
Belted Galloway
Buksevann
Hengekøye

Alpha     

Achilles (fl. 1979)

I august 1979 ble det funnet omfattende materiale i en oppbevaringsboks på Østbanen (dagens Oslo S), som tydet på at noen hadde til hensikt å sabotere kraftforsyningen i Norge. Organisasjonen, som angivelig hadde forgreininger til Vest-Tyskland, kalte seg Achilles. Fotografiene og planene var svært detaljerte, og inneholdt konkrete planer om anslag mot 35 kraftanlegg i Norge, hvor 19 av disse var nevnt ved navn. Planene omfattet også en overføringslinje som ennå ikke var bygget i 1979. Dette tydet på at noen ikke bare hadde bedrevet omfattende rekognoseringsarbeid, men også hadde kjennskap til ellers utilgjengelige opplysninger. Dokumentene lå inne i et nummer av den vesttyske avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung. I et vedlagt brev på engelsk gikk det frem at materialet var blitt sendt i retur til Norge fordi kvaliteten ikke var tilfredsstillende, og at ledelsen i Frankfurt forlangte mer detaljerte forberedelser. Den nitide etterforskningen førte ikke frem, og ble holdt hemmelig frem til 15. desember 1983, da Politiets overvåkingstjeneste (dagens PST) gikk ut med saken i håp om tips som kunne føre til oppklaring.

Man fant aldri ut hvem som stod bak. Et spørsmål er hvor reelle disse planene egentlig var, ettersom ingen av disse aksjonene ble utført, og om det hele dreide seg om en provokasjon. Andre viktige spørsmål er hvordan og hvorfor materialet kunne være såpass omfattende, hvem som hadde samlet det inn, og hvorfor disse planene ikke var blitt hentet ut (avisen var datert 9. januar 1979, og brevet januar samme år, mens funnet ble gjort først i august), og hva man søkte å oppnå gjennom disse aksjonene (eller denne provokasjonen, alt ettersom). Saken ellers er lite omtalt på internett, og omhandles stort sett i digitaliserte aviser fra slutten av 1983 og utover.

Akustisk kobler

I rekken av avleggs kommunikasjonsteknologi har vi her den kanskje viktigste av alle: Den akustiske kobleren. Dette skapte en slags forløper til internett, og gjorde at telefonnettet kunne brukes til å sende og motta datainformasjon (ikke helt ulikt et modem fra 1990-tallet). Den fungerte ved at man tok av røret på fasttelefonen (i 1967 kom Elektrisk Bureaus lysgrå dreieskivetelefon, den som stod i absolutt alle hjem med innlagt telefonlinje. Såvidt vites var den enerådende frem til Tastafonen kom rundt 1980), og la dette mot den akustiske kobleren. Rørets mikrofon lå mot koblerens høyttaler, og motsatt – og ved at man slo et bestemt telefonnummer, med tilsvarende apparatur i den andre enden, var man i stand til å sende og motta informasjon. Kobleren kalles «akustisk» fordi den oversetter binære data til lydsignaler. Et praktisk eksempel på hvordan dette kunne arte seg, kan man se i den norske filmen Olsenbanden og Data-Harry sprenger verdensbanken fra 1978. Et annet er denne karen her (ekstern peker), som lar deg åpne nettsidene sine hvis du har en akustisk kobler.

Arschgeweih

Dette vulgærtyske ordet kom jeg over i studenthybelhuset jeg bodde i; jeg forstod bestanddelene av dette sammensatte ordet, men ikke hva tyskeren egentlig fortalte om. Etterhvert viste det seg at det betegner disse tatoveringene som en gang i tiden var så populært å ha i korsryggsområdet (også kjent under det lite tiltalende begrepet «tramp stamp»). Personlig liker jeg å betrakte dem som en slags løs tolkning av Rorschach-testen, men tyskerne kaller det altså rompegevir. Et strålende ord for et smakløst fenomen.

Asker rådhus (1964)

En jernbanestasjon, et kjøpesenter med de samme kjedebutikkene, et torg uten liv, – dette er Asker sentrum, og det er lite som skiller det fra andre generiske tettsteder over det ganske land. Men selv om Asker er trist, anonymt, døsig og i mange tilfeller beint fram stygt: De har et ufattelig smukt rådhus der.

I takt med kommunesammenslåingene på 1960-tallet fikk kommunene større og flere oppgaver, og det ble nødvendig med nye rådhus som kunne huse denne administrasjonen. Da dette bygget stod klart sent i 1963, var Asker alt annet enn urbanisert: Det var en jordbruksbygd som inntil nylig hadde hatt eksport av natur-is som en viktig inntektsvei. Det var arkitektene Nils Slaatto og Kjell Lund som stod bak tegningen av det nye rådhuset, og de var begge unge da bygget ble tegnet. Derfor må arkitekturen sies å ha vært banebrytende, ikke bare fordi den hørte byen til, men fordi det nokså brutalistiske uttrykket var nytt og fremmed.

Særlig imponerende synes jeg rådhuset er innvendig. Selve foajeen har vegger i håndmeislet naturbetong (en metode som idag er for dyr til at den i det hele tatt vurderes brukt), som skaper et røft preg, men uten å være glatt (jeg kan ikke tenke meg noe kjedelige enn glatt betong, som betegner Asker sentrum ellers). Interiørarkitekt Bjørn A. Larsen hadde i samarbeid med arkitektene stått bak interiør og belysning. Dette er nå fredet, hvilket innebærer at de erstatningene som foretas skal være helt tro mot originalene, og sånn sett er det en reise tilbake i tid og en lise å tre inn i Asker rådhus. Ikke bare fordi det omkringliggende er så gyselig, men fordi rådhuset alene er så vakkert.

Bravo     

Baskisk

Baskisk (på baskisk: euskara) tales i Baskerland (Euskal Herria), det området som strekker seg over Pyreneene og ligger innerst i Biscayabukten, eller sagt på en annen måte: Mest i Spania, litt i Frankrike. Mange av oss vil sikkert huske den baskiske separatistbevegelsen ETA (Euskadi Ta Askatasuna, «Baskerland og frihet»), som riktignok la ned våpnene i 2010 og har latt dem ligge der siden, men som frontet baskisk kultur og språk, særlig under Franco-tiden. Det fascinerende ved baskisk språk er at det er fullstendig isolert, det slekter ikke på noe som helst annet språk vi kjenner til, og dette er helt unikt i Europa. Det finnes ikke noe naturlig språk i denne verdensdelen som ikke lar seg klassifisere i noen språkfamilie.

Og spørsmålene blir derfor: Hvordan kan det ha seg at et språk oppstår helt upåvirket fra andre språk? Hvordan har det seg at ingen vet hvordan språket har oppstått? Og så videre. Her er det få beviser, og dertil mere som er overlatt spekulasjonene.

Bat Pussy (ca. 1971?)

Vi har endel kunstverker fra middelalderen og renessansen hvor vi ikke er helt sikre på årstallet, men hvor vi med bakgrunn i kunstnerens liv og virke kan fastslå et omtrentlig år for når verket ble til. I tillegg har vi noen tilfeller med usikker opphavsmann, fordi middelalderkunstnere sjelden signerte sine verk. Og så har vi Bat Pussy, en obskur pornofilm fra tidlig 1970-tall med Batman-tema og absolutt ingen opplysninger om regissør, skuespillere, år eller sted for opptak… I det hele tatt vet vi lite om denne filmen og dens tilblivelse, og det pirrer interessen min.

Filmen ble funnet tilfeldig blant flere andre i noen pappesker i et bakrom på midten av nittitallet, og litt senere ble den distribuert for hjemmemarkedet (som absolutt nisjefilm). Videre hører vi at skuespillerne, to kvinner og én mann, snakker amerikansk med tung sørstatsdialekt. Dessuten har jeg lagt merke til en parkert bil med det som kan se ut som datidens Texas-skilter, men billedkvaliteten er for dårlig til at vi kan slå fast noe sikkert. Derimot ser vi helt i begynnelsen av filmen forsiden på et magasin, og dette vet vi kom ut i september 1970. Ellers har den ingen rulletekster eller noe annet som kan oppklare hvem som står bak filmen, eller hvem som er med i den. (Tidlig i 2019 ble det funnet ytterligere en filmrull med en sluttscene som ikke var med på den første rullen, men heller ikke der er det noen rulletekst. Frem til dette har vi bare visst om én eksisterende rull med Bat Pussy.)

Selv prøver jeg å forstå omstendighetene bak produksjonen. Den hører hjemme i sexploitation-sjangeren, altså lavbudsjettsfilmer av og med amatører. Likevel ser vi en mikrofon som titter frem helt øverst i bildet ved en anledning, hvilket tilsier at de har hatt en lydmann på saken. I begynnelsen ser vi også at filmingen skifter fra ett kamera til et annet, som impliserer to kameramenn. I tillegg er det lagt på musikk, som betyr at filmen har vært gjennom en postproduksjon, og at de har hatt tilgang på redigeringsutstyr. Dette er ikke nødvendigvis noe som kjennetegner en lavbudsjettsproduksjon. Men den er ikke engang forsøkt distribuert, så hva er da hensikten med å ta seg bryet, ressursmessig som økonomisk, med å spille inn film som ingen fikk se helt tilfeldig før i 1996?

Bat Pussy ellers er et bedrøvelig makkverk. Man kan ikke se den som satire på pornografi uten å se den som satire på sex også, for den inneholder ingen egentlige sexscener, bare upirrende nakenhet og tomprat. I løpet av 50 minutter er vi vitne til et uappetittlig, middelaldrende par som kjekler usammenhengende, ei noe yngre jente som bryter seg inn i parets leilighet iført et sørgelig slags Batman-kostyme (herav tittelen), et formodentlig fraværende manus, og et absurd plot uten tydelig begynnelse, midte eller slutt. Billedkvaliteten er kornete og uskarp, lyden kuttes når regissøren instruerer skuespillerne underveis («do what now?»), dama har hårsåte og mannen har uavlatelig impotens, og på et punkt kan du høre noen i bakgrunnen som slipper en rap. Dette er antageligvis den dårligste filmen jeg har sett i mitt liv, men det er også det som gjør den så severdig, sammen med det okkulte opphavet. Kortfattet anmeldelse med bilder her (ekstern peker).

Beard, Elspeth (1959–)

Bak dette navnet skjuler det seg en av vår tids virkelig tøffe damer. 23 år gammel reiste hun jorden rundt alene på motorsykkel. Mellom 1982 og 1984 tilbakela hun 56,000 kilometer, og hadde da vært innom Europa, Nord-Amerika, Asia og Australia. Til oppakningen hadde hun toppkoffert og sidevesker i aluminium, som hun til overmål hadde stanset ut selv. Beard var ellers en fremragende mekaniker, og stod for reparasjoner og vedlikehold av sykkelen på egen hånd.

Underveis opplevde hun både mindre ulykker og tyverier, men pussig nok var det aldri sykkelen hennes som ble stjålet. Derimot forsvant alle reisedokumentene hennes i Singapore, hvor hun måtte oppholde seg i seks uker i påvente av nye papirer. Beard var i Punjab da Indira Gandhi ble drept, og India havnet i unntakstilstand. Det var med nød og neppe hun slapp ut og over grensen til Pakistan. Hun ble rammet av både hepatitt og dysenteri på hjemveien, som naturligvis sakket henne betraktelig, blant annet rakk hun bare såvidt å kjøre ut av Iran før visumet hennes gikk ut. Hun unngikk klokelig å kjøre gjennom Jugoslavia, som var beryktet for de fastboendes hasardiøse kjørestil (en påstand bekreftet av faren min, som selv var i Jugoslavia på motorsykkel på begynnelsen av 80-tallet).

Til tross for at hun var første kvinnelige brite som reiste jorden rundt på motorsykkel, ble hun lite eller ingen oppmerksomhet til del. Elspeth Beard var et ukjent navn helt frem til 2008, da en journalist fikk se bildene og notatene hun tok under turen. Siden da har hun utgitt bok om reisen sin, og er blitt noe av en legende både i og utenfor motorsykkelmiljøet. Sykkelen hun brukte, en BMW R60/6 fra 1974, eier hun fortsatt. Se ellers en fin reportasje her (ekstern peker).

Belgia

Dette er et bisarrt land. Ikke har de noe eget språk, men derimot et usammenhengende system av fransk og nederlandsk. Følgelig har alle gater (iallfall i Brüssel – nei, Brussel – nei, Bruxelles) navn på både fransk og nederlandsk. Gaten der min venn Nils bodde, het altså både Hopstraat og Rue de Houblon. I tillegg fant vi en gate som var enveiskjørt i begge retninger. Og trafikken var helt fryktelig, jeg har aldri sett så dårlig flyt noe sted i Europa, hverken før eller siden: Selv lyskryssene varslet et fullstendig opphør av samspill. Man skulle tro at dette er et striglet samfunn; her holder EU til, og de regulerer jo absolutt alt til det perverse. Mens vi satt i bilen (det var Land Roveren min, forresten) på vei hjem, ikke så langt fra den nederlandske grensen, spurte jeg Nils om Belgia hadde spilt fallitt. Svaret hans kom et halvt sekund senere: «ja».

Jeg er selv ikke like negativ i oppfatningen; Brüssel var da ikke ufyselig. Det var endel pene bygninger der, og jeg fikk servert noen praktfulle blåskjell på en hyggelig restaurant. Generelt sett fikk jeg ingen misstemning hverken av byen eller landet. Dessuten må jeg trekke frem det belgiske ølet. Min favoritt heter Rochefort Trappistes 8 (altså huit), og finnes på Vinmonopolet (ekstern peker). Det er et dypt, maltrikt klosterøl. Ingen tørsteslukker, men et øl som skal serveres i egnede stettglass og nytes langsomt.

Belted Galloway

Her for en tid tilbake befant jeg meg hos svigerfamilien min på Lesja, og jeg var ute med kjæresten min på kjøretur i området. Etterhvert kom vi til et jorde der det stod en hel del kyr og gresset bedagelig. Dette er ikke noe uvanlig syn, men dette er kyr jeg aldri før har sett maken til. De fleste av dem var helt svarte, men med et hvitt magebelte som gikk hele veien rundt, fra rygg til buk og tilbake igjen. Det er uvisst hvordan dette har lagt seg til rasen; ved første øyekast trodde jeg dette var et slags belegg bonden hadde satt dem inn med for å jage vekk insekter, tegningen var dessuten veldig jevn i konturene. Vel hjemme fikk jeg vite av den kukyndige svigerfamilien min at sorten kyr det her var snakk om het Belted Galloway, et navn jeg frem til da var helt fremmed for.

Belted Galloway-kyr kommer opprinnelig fra Skottland, men er takket være hardførheten sin i stand til å trives uansett form for nedbør, og i mer sommerlig klima kvitter de seg med vinterpelsen og vil trives i varme også. Men rosinen i pølsa er definitivt denne: Ved farer og trusler danner hele flokken kringvern, også for å hegne om andre dyr. Ved forsøksvise ulveangrep kan kuflokken gå til angrep, men de er ellers svært fredsommelige av seg.

Biafra (1967–1970)

Biafra er det definitivt mest kortlivede landet som vil omtales her i Kuriosakon, og får følgelig en tilsvarende kort artikkel. Landet erklærte sin uavhengighet fra Nigeria, men ble gjeninnlemmet to og et halvt år senere. I nesten hele denne perioden lå landet i krig med Nigeria, med katastrofal hungersnød til følge. Underveis forsøkte biafranerne å skape sin egen nasjonale identitet med dertil hørende nasjonalsang. Og hvilken melodi gikk ikke den på? Jo, den finske komponisten Jean Sibelius’ Finlandia.

Bibsys Ask (1972–2015)

For alle som har satt sine ben på et universitet (se: Blindern), tør Bibsys Ask (eller bare Bibsys) være et velkjent navn. Dette systemet for å søke opp bøker var enerådende i elektroniske oppslag gjennom fem tiår (!), men ble skrotet til fordel for det langt mindre intuitive Oria. Det var så innarbeidet at det satt i fingrene, holdt vedlike av de gamle søkestrengene and og or, for ikke å snakke om muligheten for å «trunkere søket» (hva nå i alle dager det skulle bety). Utskiftningen er ellers et tegn på at nytt og velutviklet ikke nødvendigvis er av det bedre, og jeg håper jeg har landets bibliotekarer (av den sorten som hadde lesebrillene i snor rundt halsen) med meg når jeg sier dette: Jeg mener det er synd og skam at denne avviklingen fant sted, og det er min bestemte oppfatning at Bibsys burde vært fredet som kulturminne.

Blindern, Oslo

I årene 2011–2015 var jeg så heldig å studere filologi på Universitetet i Oslo, og følgelig tilbragte jeg de glade studieårene mine på øvre Blindern. En dag, etter en tissepause på herretoalettet i kjelleren på Sophus Bugges hus, ble jeg vâr en dør til venstre som ikke bare stod ulåst, men dertil ikke vendte ut mot noe logisk rom. Litt spent åpnet jeg døren og fikk øye på en korridor. Ved å følge denne korridoren åpenbarte det seg en ny korridor, som denne gang tok til høyre. Her måtte jeg gjennom noen andre dører, som også var ulåste, før jeg kom til en siste dør, og åpnet den. Plutselig befant jeg meg i kjelleren på Eilert Sundts hus – altså over 100 meter unna Sophus Bugges hus, målt i luftlinje.

Det er viktig å få med seg her at vi har å gjøre med to separate bygninger. Ved å sammenfatte plantegninger over kjelleretasjene i bygningene på Blindern, viste det seg at mange av husene er sinnrikt forbundet med en kulvert, den begynner i Sophus Bugges, fortsetter under Eilert Sundts og videre under Harriet Holters hus, og videre i retning Vilhelm Bjerknes’ hus. Herfra har det ikke lykkes meg å kartlegge tunnelens eventuelt videre bane – om Frederikke, Georg Morgenstiernes og Georg Sverdrups hus er forbundet, eller om den strekker seg innom det utdanningsvitenskapelige og det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet, vites ikke. Denne katakombiske oppdagelsen gjorde jeg omtrent samtidig med at denne artikkelen (ekstern peker) ble publisert, og i kjølvannet av dette sørget eiendomsavdelingen for at de underjordiske korridorene ble avlåst for nysgjerrige studenter.

Blindpassasjer (1978)

Norsk science fiction fra syttitallet må jo kalles en virkelig kuriositet, og derfor verdig en oppføring her i Kuriosakon. Ikke overraskende var det parhestene Bing og Bringsværd som stod bak, de var såvidt vites ganske alene om å skrive science fiction på den tiden her til lands (skjønt Axel Jensen var ute allerede i 1965 med sin dystre roman Epp). Selve handlingsforløpet trengs ikke behandles i noen særlig grad her; det vesentlige er at Norge begikk science fiction i en slik grad at det vakte oppsikt i utlandet, og at forfatterne greide å pense innom et etisk perspektiv i et umulig tilfelle. Dessuten innfrir ikke denne tre-episoders serien den forventningen jeg gjerne har til science fiction, som har en lei tendens til å bli et slags postapokalyptisk fesjå. Jeg tror et ord for dette må være «sinnrikt». Du finner den her (ekstern peker)!

Bokstaveringsalfabetet

Her har vi å gjøre med et system for å stave noe utvetydig, for eksempel over et dårlig telefonnett eller en sprakete radio. Skulle tittelen til dette nettstedet staves etter bokstaveringsalfabetet, ville vi fått kilo uniform romeo india oscar sierra alfa kilo oscar november.

Hver ord begynner med den aktuelle bokstaven som skal staves. Det ville med andre ord vært forferdelig upraktisk om man skulle gå anarkistisk til verks og bokstavert noe med nye, ikke ratifiserte ord som kajenne (C eller K?) eller jumbo (J eller Y?). Det er grunnen til at man bruker helt fastsatte ord, og fordi ordene uttalemessig ikke ligner på andre ord i dette systemet.

Forresten: Artiklene på Kuriosakon er ordnet alfabetisk. Hvis du bruker mus for å bevege deg rundt på denne siden, og fører den over den enkelte bokstaven i alfabetinndelingen, får du se hva den heter på bokstaveringsalfabetet. På enheter uten egen mus kan du trykke der istedet.

Bukowski, Charles (1920–1994)

For en uhelbredelig fyllik, og for en begavet forfatter. Bukowski vokste opp med en tyrannisk far av dickensk format, og livnærte seg som løsarbeider og postbud – sistnevnte var også omdreiningspunktet i debutromanen hans, Post Office (1971). Bukowskis lidenskaper i livet var litteratur, alkohol, kvinnfolk og hesteveddeløp, som til sammen skapte et rått og ubarmhjertig univers, men også grunnlaget for en fandenivoldsk humor som setter leserens tilværelse i relieff: Bakrus, tyranniske sjefer, skuffelser i kjærlighet og dårlig råd er noe de fleste kan relatere til, men kanskje ikke i samme grad som Bukowski selv opplevde. Dette er dannelseslitteratur fra 1900-tallet. Epitafen hans låter «Don’t try», som får være opp til leseren å dechiffrere.

Buksevann

Denne ydmykende avstraffelsesmetoden har jeg selv aldri vært utsatt for, ei heller vært vitne til. Kort forklart handler det om å gripe fatt i offeret, føre dette til en vannkilde, og gitt forholdene besørge at skritt- og seteområdet vætes synlig. Det kan være for å inngi inntrykk av at vedkommende ikke har rukket toalettet i tide og dermed påføre vedkommende ufortjent skam, eller å gjøre besværlig den omstendigheten det tross alt er å bevege seg gatelangs med våte benklær. Metoden skildres i blant andre Ole Lund Kirkegaards Gummi-Tarzan fra 1975 (se under: sgu). Ivan Olsen er på grunn av sin usikkerhet og spinkle kropp et lett mobbeoffer, og han får stadig vekk buksevann. Særlig var det visst ille om vinteren, for da ble buksene hans stive som papp, sånn at han måtte vralte avsted som en gås (fritt etter hukommelsen).

Finnes det et marked for buksevannet idag? Det er klart det er en fiendtlig handling, men den er mindre alvorlig enn å banke noen opp. Likevel markerer den avsky på en effektiv måte, og det gjør at jeg egentlig er litt svak for ideen. Vi kjenner alle noen som skulle hatt buksevann.

Bäverhojt

Jeg ble introdusert for denne pussige drammen av svogeren min på Lesja (han som endte med å kjøpe Land Roveren min). Det er en slags snaps som er smaksatt med sekretet fra en kjertel man finner hos bever, altså en form for sylting av gnagerinnvoller. Hvem som fant på at dette skulle være drikkbart, og hvordan det endte opp med å få en trofast tilhengerskare, vites ikke. For smake måtte jeg jo, og den hadde ikke noe umiddelbart tiltalende ved seg som jeg kunne sette fingeren på. Denne selsomme drikken er av forskjellige årsaker ikke å få tak i på norske pol. Derimot finnes den i sitt hjemland Sverige på Systembolaget (ekstern peker).

Bønneflagg

Selv om jeg ikke på langt nær er buddhist, er det mange fasetter ved buddhismen som fascinerer meg. Én av dem er det omnipresente ønsket om bønn, ikke nødvendigvis til en gud, men til og for omgivelsene. I Himalaya er bønneflagg en vanlig praksis: De er i tynne, fargerike tekstiler, og henges opp på blestfulle steder. Hensikten er at vinden skal ta tak i flaggene, og at blafringen skal føre til lykkønskninger og håp for omgivelsene rundt med de bønnene og mantraene som er trykket på flaggene. Dette er en hensikt det er umulig å bli rørt av, og kan også gå på tvers av sted og religion, selv om tanken springer ut fra tibetansk buddhisme. Fra verandaen min skal det henges tibetanske bønneflagg så fort jeg har fått dem i hus, og jeg håper flere vil ta til denne flotte tradisjonen.

Båndspiller

I tiden før kassettene fikk markert revir, var lagring av lyd på magnetteip intet nytt. Konsekvensen av dette var båndspilleren, et forholdsvis plasskrevende instrument, men som ikke desto mindre var allemannseie fra 1960-tallet og utover. Dette kan forklares med at vi hadde velrenommerte Tandbergs radiofabrikk her til lands, som produserte musikkanlegg og tilbehør av forbløffende god kvalitet, og til en hyggelig pris. Båndspillerne deres var faktisk ansett for å stille i en klasse for seg. Herværende redaksjon har fått forelagt anekdotisk bevis for at en velkalibrert båndspiller har bedre lyd enn man kan få fra en CD.

Båndspilleren gjør i prinsippet det samme som en kassettspiller: Magnetbåndet er kveilet opp på den ene siden, dras i en bestemt hastighet forbi en avleser, og kveiles opp igjen på den andre siden. Signalet fra avleserhodet forsterkes, og lyden kommer ut av høyttalerne. Akkurat hvordan lyd preges inn i et slikt magnetbånd er mer enn jeg kan forklare, men det fungerer jo. Dessuten har det en egen estetikk å se en båndspiller i drift. Dette er ganske vanlig i filmer som er satt til den kalde krigen, og da brukes de ikke til musikk, men til noe så prosaisk som avlytting. Mot 1980-tallet gikk etterspørselen ned, da kassettene var blitt vanligere, og ikke minst billigere og mer håndterlige. Tandbergs radiofabrikk gikk dessverre mot et tragisk endelikt i 1978, da Vebjørn Tandberg først tok livet sitt, mens fabrikken hans gikk konkurs et par måneder senere. Det er fortsatt et miljø i Norge for stereoutstyret deres, det ble nemlig bygget så robust at mye av det fortsatt virker, og det finnes fremdeles en viss deletilgang.

Charlie     

Champagnesabrering

Hvis du er stø på labben, har tilgang på en sabel og en menneskemengde å imponere, skal du legge deg på minne å ta et kurs i hvordan du sabrerer en champagneflaske. Dette er ikke et slikt kurs, bare en innføring i grunnprinsippene: Du avkler flasken folien og nettingen. Deretter finner du skjøten i glasset (det finnes ingen champagneflasker i blåst glass, for de ville sprukket under trykket. Presset glass er mye mer robust, og har altså en skjøt). Hold flasken i den ene hånden, sabelen i den andre, og før denne sabelen bestemt langs skjøten mot flaskens tut. Ved munningen får flasken en robust rand, og det er denne du skal treffe. Ved tilstrekkelig tempo og fasthet vil kraftoverføringen gjøre at korken river med seg denne randen – altså glasset! – og champagnen kan serveres. Gjør du dette med en slik aplomb at du høster applaus, må du bare være viss på at glasskår kan følge med i drikken, så gransk glasset nøye først.

Og mens vi snakker om stil: Bruk nå for himmelens skyld ikke disse champagneglassene som er blitt så populære igjen; disse grunne sakene med stor åpning. Champagne skal ikke serveres i et slikt fuglebad, for da går kullsyren ut med én gang, og du snyter deg selv for lukten, som er en viktig bestanddel av smaksopplevelsen. Vær dannet: bruk noe med tulipanform, eller et hvitvinsglass.

Delta     

Danmark

Å, Danmark, der hvor 25 % av genene mine kommer fra. Faren min og jeg har valfartet til dette vårt annet hjemland siden jeg var nyfødt. Jeg kjenner at dette landet gjør meg sentimental, og jeg blir full av lykke og pilsner og dejlig mad over min egen tøylesløse gjensynsglede hver gang jeg kommer ned dit.

For meg er Danmark hovedsakelig Jylland. Der bodde farmor og resten av familien Moestrup, der ligger Legoland, der ligger Randers og Thor bryggerier, der ligger kroer, smørrebrød og pilsner (jeg pleier å be om »en stor, men den skal være rigtig stor!«), og en lille en efterpå – oldefaren min sa visstnok på bred jyde da han inntok sild og akevitt: »en fisk, den ska’ swøm!« Som barn elsket jeg fergen over, og far og jeg er skjønt enige om at det skjer noe med oss idet vi kjører av båten og ankommer dansk jord på ordentlig. Noen ganger i bil, andre ganger på motorsykkel. Danmark er ikke bare mitt nærmeste ferieland, det er også ditt.

Som en virkelig kuriositet vil jeg be leseren forholde seg til håndboken Danmarks bjerge av Roger Pihl, der han tar for seg intet mindre enn 117 danske høydedrag. De spenner fra Harehøj (3,0 moh.) til Møllehøj (170,86 moh.), så det er nok å ta av. Tidligere trodde man at både Ejer Bavnehøj (170,35 moh.) og Yding Skovhøj (170,77 moh.) var høyere, men her går det altså på desimalene (se: rare tellemåter).

Husk danske kroer underveis! Men vær klar over at ønsket om »at gøre op« har en annen betydning enn her hjemme. Sier du dét, har du utfordret kroverten til duell, så hold tungen rett i munnen når du skal be om regningen (se også: sgu).

Denaturering

Denaturering kan være så enkelt som prinsippet bak speilegg: Varmebehandlingen påvirker proteinstrukturen i egget, og gjør et rått egg stekt. At denne strukturforandringen har funnet sted kan også påvises i hvordan eggehviten går fra gjennomsiktig til opak, eggehviten er altså blakket. Denaturering kan også skje med fisk, ikke bare ved koking eller steking, men sågar i syrebad. Da kalles det ceviche.

Dette er en matrett vi kjenner fra Sør-Amerika, primært Peru, og som grovt skissert består av rå fisk, grønnsaker og limesaft. Den er egenartet i tilberedningen ved at enzymene i limen spalter ned proteinene og karbohydratene i fiskekjøttet på samme måte som om det var kokt. All tilberedelse av mat som rokker ved molekylstrukturen er nødvendigvis kjemi, og dette er en enkel metode for å ikke bare påvise en denatureringsprosess, men endog å tilberede et delikat og smakelig måltid. Dessuten sørger limen for å motarbeide det uhygieniske aspektet ved å fortære rå fisk. Marinér fisken i limesaften en halvtimes tid, sil av mesteparten, og bland i grønnsakene. Her hjemme pleier vi å ha i rødløk, rød chili, mango, granateplefrø og avokado.

Diffusjon

Også kjent som osmose, dette bisarre ordet vi kan huske dårlig forklart fra naturfagstimene. Jeg har derimot funnet et praktisk eksempel på hva diffusjon kan være! Spanske Ferran Adrià, kjøkkensjefen på restauranten El Bulli i Catalonia, er opphavsmannen bak dette fiffige eksperimentet.

Ha druer i en sifong, eller en spumaflaske, og fyll på med en kullsyrepatron. Over natten vil kullsyren diffundere inn i druene via stilkfestet, fordi trykket får druene til å absorbere karbondioksiden, og du har følgelig brusende druer. Smaken er ulikt alt annet jeg har kjent; smaken opp mot druer ellers kan sammenlignes med Solo henholdsvis med og uten kullsyre. Dessverre varer ikke effekten så lenge, men server grønne, brusende druer til for eksempel vaniljeis. Et tilbehør som er istand til å vekke begeistring hos barn såvel som voksne.

Diskett

For alle som er født i tide til å ha overvært murens fall (se: Øst-Tyskland), iallfall i tid, vil ordet «diskett» være i stand til å kunne utløse et vell av minner. De som er født etter årtusenskiftet vil sikkert ha nytte av å vite at dette var gamledagers USB-minnepinne. Her lagret vi riktignok ikke på digitalt flashminne, men på mekanisk magnetfilm.

I alminnelighet eksisterte disketten i to varianter: Den første av dem kaltes 5¼"-disketten, ettersom den målte 13,3 cm, og hadde en lagringskapasitet på 720 kilobyte. Den var fryktelig tynn og slaskete, og magnetfilmen var fullstendig ubeskyttet i det øyeblikket du tok den ut av papirkonvolutten de var lagret i. Den skulle stappes inn i en stasjon i datamaskinen, og for å kunne lese den av måtte du vri om en slåe som også låste disketten fast inne i slissen. De var vanlige gjennom 1980-tallet, og jeg husker dem ikke som påfallende pålitelige.

Den neste generasjonen, og nok den mest utbredte, het 3½"-disketten (9 cm), og kom i vanlig eie rundt 1990. Her kunne vi boltre oss med dobbelt så mye lagringsplass, hele 1,44 megabyte, og var det foretrukne formatet for å piratkopiere dataspill og mykpornografi med medelevene på ungdomstrinnet. De var mer robuste og bedre beskyttet, og den hendige størrelsen gjorde at de fikk plass i lommen foran på skolesekken.

Hva fikk man egentlig lagret på en diskett, målt i størrelse? Per 1. mars 2021 er denne siden på 140 kilobyte. Kirsebærmotivet er på 166 kB, og stilarket som angir verdiene for utseendet 2 kB. Det er 308 kB til sammen. To måneders arbeid med Kuriosakon vil altså kunne sikkerhetskopieres på en 5¼"-diskett, og det uten å benytte halve kapasiteten engang.

På vei til skolen en morgen, jeg tror det var vinteren 2001, hørte jeg i radioen at diskettformatet ble ansett som så umoderne at datamaskinene i kommende fremtid ville bli levert uten diskettstasjon. Det tok ennå noen år før diskettene var blitt fullstendig utfaset, og etterhvert tok minnepinnene helt over. Men disse pinnene er små og lette å miste, og i et anfall av nostalgi bestilte jeg en dag i 2013 en ekstern diskettstasjon fra Kina, og den kunne kobles til med… ja, USB. Fordi diskettene leses av mekanisk, lager de også hørbar lyd, og denne lyden er mettet av barndom for meg. Disketten lever dog videre som symbol: I flere dataprogrammer er tegnet for lagring gjerne representert ved bildet av nettopp en diskett, 20 år etter at teknologiens fremskritt ville disketten til livs.

Dobbelt-L

Et kuriøst fenomen jeg har oppdaget gjennom studier av og interesse for språk, er at når bokstaven L opptrer sekvensielt, altså når du får to L-er etter hverandre, så får dette klusteret en litt overraskende uttale. Ikke sånn å forstå at forskjellen mellom for eksempel «gale» og «galle» er spesielt interessant, men på visse språk kommer dette overraskende på:
• I noen dialekter på sørvestlandet kan man høre at <ll> uttales /dl/. Ordet «alle» kommer derfor ut som /adlɛ/.
• På islandsk hører vi noe lignende, men kraftigere: <ll> kommer ut som /tl/. Derfor uttales «alla» som /atla/. Da forstår du nok også at Eyafjallajökull uttales deretter.
• På walisisk opptrer <ll> alltid som /ɬ/. Dette er lyden som munnen din lager når du plasserer tungespissen for å uttale en L, men istedet puster ut.
• På trøndersk er <ll> gjerne lyden /ʎ/, altså en palatalisering: Det kan minne om en i-lyd før <ll>.
• På spansk får <ll> uttale ettersom hvilken variant som snakkes. Forenklet sett blir dette /j/ eller /ʝ/.
Hvorfor det blir sånn akkurat med to L-er satt etter hverandre, se, det vites ikke. Men at dette skjer i språk som ellers har lite felles går gjerne for å være litt oppsiktsvekkende. Særlig med et etternavn som mitt, altså Lilleseth.

Echo     

England

Jeg har vært anglofil siden jeg var syv år gammel, omtrent. Dette er jo et land som er merkelig på så mange måter. Litt arrogant, stivbent og konservativt på den ene siden, men sjarmerende, kulturelt og vakkert på den andre. Jeg liker bilene (se: Land Rover) og motorsyklene de produserer der. Og pubene. Og humoren. Et cetera.

Engelske kjøretøy er naturlig nok preget av de særegne vanene og målene de har der borte. Se bare på venstrekjøringen, det finnes anekdotisk bevis for at dette skriver seg tilbake til romertiden, og resulterer i at rattet sitter på høyre side av dashbordet. Dessuten måler britene distanse og hastighet ikke med det metriske systemet, men med det imperiske (dette er omtalt under oppføringen forvirrende måleenheter).

Og frem til 1971 benyttet britene et pengesystem som ikke baserte seg på desimaler (f. eks. 1 krone = 100 øre), men at ett pund bestod av 20 shilling, og en shilling bestod av 12 pence, som gjorde at 240 pence utgjorde ett pund. En prislapp kunne derfor se sånn ut: £10 12s 9d. Det er noe med denne litt bakvendte, upraktiske måten å gjøre ting på, og ikke minst den tungrodde viljen til å tilpasse seg resten av verden, som iltaler meg så voldsomt.

Foxtrot     

Fasttelefon

Den egentlige telefonen, den som nå må hete fasttelefon, var veldig sjarmerende, for den stod ofte på et eget møbel, og numrene måtte du finne enten i telefonkatalogen eller -boken, hvis du da ikke kunne dem utenat. Du løftet av røret, ventet på summetonen, og slo nummeret, enten med dreieskiven eller tastene. (I riktig gamle dager måtte du vente til damen på sentralen svarte, og så be om å bli satt over til den du nå enn ønsket å snakke med.) Det var gjerne ventetid på å få lagt inn telefonlinje, og den du skulle ha tak i måtte i likhet med deg være hjemme. Først da var rammen lagt for at det var mulig å kommunisere sammen, og siden det var så mye som måtte ligge til rette, er det min faste mening at de gamle telefonsamtalene virkelig kunne være kvalitetstid. I tillegg hadde fasttelefonen gjerne så godt rør å holde i. På denne måten fikk samtalene også preg av noe håndfast, og sånn sett er telefonsamtalene jeg hadde særlig med mormor hver lørdag formiddag et veldig sentimentalt minne for meg.

Fasttelefonen finnes fremdeles i endel hjem, tross jevnlige trusler om nedlegging av nettet (ikke ulikt hvordan FM-radioen ble faset ut i 2017, og dét med hornmusikk og bløtkake til). Det betyr at den fortsatt er i omløp, iallfall for en stakket stund. Likevel blir jeg litt trist når fullt ut fungerende teknologi skal kastes ut til fordel for det nye – tilsvarende kan man argumentere for å erstatte landets trapper med rulletrapper. Og følgelig mener jeg at mobiltelefonen aldri kan utkonkurrere fasttelefonen fullt ut, akkurat som det ville være blasfemi å rive ut et kirkeorgel og sette inn en synthesizer istedet.

Fermentering

Dette med fermentering, altså gjæring, er jo i skuddet om dagen. Koreansk kimchi har jo vært over oss en stund, og nå også denne besynderlige saken kombucha, som altså er avsig fra et glass hvor det ligger en slags morkake av gjær som dupper i vannskorpa. Jeg synes det ser ufyselig ut, og har ikke tenkt å prøve, samme hvor helsebringende det måtte være. (Jeg vet jeg har vært litt lite vennlig stilt til bäverhojten, men de lar seg ikke sammenligne. Jeg tar beveren hvis jeg må velge.)

En mer hjemlig variant er rakfisken. Som vanlig er på Lesja, praktiserer også min svigerfamilie rakfisk som julemat. Jeg har latt meg fortelle at dette kan skyldes en tendens til at innlandsstrøk gjerne serverer fisk til jul, mens kystområdene setter kjøttmat på bordet. Årsaken kan være at fisk er vanskeligere å oppdrive langt fra kysten. Svigerfamilien drar til fjells; de trekker opp sin egen ørret og legger den til raking selv. Der blir den liggende over høsten, frem til den serveres.

Men her kommer det essensielle: Den utrivelige bakterien som utskiller giften botulinumtoksin, den kraftigste nervegiften som forekommer naturlig, er såkalt anaerob. Det betyr at den virker der hvor oksygen ikke slipper til. Derfor er man i overkant oppmerksom på hygienen her. Fisken anbringes i saltlake, der den ligger til den skal spises. Jeg ble advart mot at dette kunne være prøvende for ufaglærte, men jeg synes oppriktig at rakfisk var fortreffelig. Dessuten er jeg svak for tanken på det håndverket og den tradisjonensom ligger bak. (Det er til sammenligning noe litt mer usjarmerende over saltvannsinfusert, industrielt fremstilt ribbe som lukter av urin og redsel.)

Filmavisen (1941–1963)

«Men heisann – der er det jo sannelig en vaskeekte neger!» Det påstås at dette ble sagt i Filmavisen (også kjent under det mer formelle navnet Norsk filmrevy) under en 17. mai på 50-tallet en gang, da kameraet panorerte over en menneskemengde hvor det kom til syne en farget mann, men jeg har aldri sett dette klippet selv, og det lever bare som en påstand.

Filmavisen består av tre overlappende deler: et litt hakkete sort/hvitt-opptak uten lyd, en hypoman kommentator, og korpsmusikk (særlig var «Gammel Jægermarsch» og desslike populære lydspor her). Summen av dette var den tids nyhetsreportasje. Selv om dette foregikk med en begeistret overtone, var det fullstendig uten selvironi. Det er klart at innslaget med «en vaskeekte neger» med dagens øyne fremstår som rasistisk, men det var overhodet ikke intensjonen da dette (påståtte) opptaket ble gjort. Det gode med Filmavisen er – iallfall etter at Nazi-Tyskland kapitulerte, og denne særegne måten å rapportere på – at det alltid hadde et entusiastisk og positivt element ved seg.

Grunnet et mindre misforhold mellom inn- og avspilling på denne tiden, fikk kommentatoren gjerne et litt oppstyltet preg. Det er klart at idealene knyttet til diksjon var annerledes enn de er idag, og at dette gjorde seg utslag i hvordan fortelleren snakket, men jeg regner det som overveiende sannsynlig at fortellerstemmen umulig kan ha vært tatt opp identisk med det vi får høre.

Filmavisen har vært utsatt for utallige spydige etterlikninger i årenes løp. KLM-trioen er meg bekjent dem som var tidligst ute; Trond Kirkvaag var jo sønn av Rolf Kirkvaag (som var forteller i Filmavisen!), og det er tenkelig at hans anstrengte forhold til faren fant et utløp i Kirkvaag juniors tøylesløse etterlikning av faren. Senere har også Team Antonsen hatt noen treffende parodier.

Filmavisen ble som nevnt innført av nazistene som et ledd i propagandaverktøyet sitt under okkupasjonen av Norge, men vi kjenner den samme stilen fra blant andre amerikanske Movietone News (1928–1963), og British Movietone News (1929–1979). Alltid hakkete sort/hvitt-film, lystig korpsmusikk, og en voldsomt overspent forteller med frapperende diksjon.

Fjernskriver

Også kjent under navnet «teleks». Fjernskriveren var etterfølgeren til telegrafien, selv om begge var laget for å kunne sende og motta skriftlige beskjeder ved hjelp av binære koder. Der telegrafene brukte morsekode for å overføre budskap, brukte fjernskriveren baudotkode og senere murraykode. Alle disse kodene var som nevnt binære, de bestod altså av tallene 0 og 1, subsidiært prikk og strek. Fjernskriveren lignet en skrivemaskin av utseende, men med mulighet for å koble seg til telefonnettet for å sende og motta beskjeder, samt at den besørget koding og dekoding. Og hvor stilig må det ikke ha vært å sende (for ikke å si ) bursdagsgratulasjoner via teleks! Det ville slått sms når som helst, skulle jeg mene. Fjernskriveren ble på sin side forbigått av faksmaskinen, og senere internett. Her til lands sluttet kapittelet da teleksnettet ble avviklet i år 2000, og lever nå bare som et fjernt minne blant pensjonerte kontorister.

Floruit

Floruit, forkortet fl., etter det latinske ordet for å blomstre. Det betegner usikkerhet knyttet særlig til fødsels- og dødsår for historiske personer, men der vi har et årstall hvor vi er sikre på at vedkommende har virket. Dette må være humanioras fjerne onkel til den mer naturvitenskapelige ±, som betegner slingringsmonn. Herværende eksempler er blant andre Isdalskvinnen (fl. 1970) og den antatte sabotasjegruppa Achilles (fl. 1979).

Fondue

Selv i våre dager har fonduen en litt eksotisk klang. Nettopp fordi det tar så forbløffende lang tid å forberede, for ikke å snakke om hvor lang tid det tar å tilberede og spise den, inntas denne retten nokså sjeldent. Meg bekjent eksisterer den grovt skissert i følgende to former:
Ostefondue, der hvor biter av brød dyppes i en varm blanding av ost (som regel gruyère) sammen med hvitvin, hvitløk og en slant brennevin. Denne fonduen krever en egnet kjele som kan holde en konstant temperatur, hvor blandingen ikke blir så kald at den koagulerer, og ikke så varm at osten svir seg i bunnen. Lesere av Asterix vil antagelig erindre eventyret i Alpene, hvor den som mistet brødbiten oppi blandingen ble premiert med et stokkeslag. Selv har jeg fått servert ostefondue i Liechtenstein, hvor forberedelsen var så omstendelig at fonduen måtte bestilles en dag i forveien.
Kjøtt- eller oljefondue, som forlanger en kjele stilt over en spritbrenner, hvor grønnsaker og kjøtt blir kokt eller fritert i oljen. Dette er vel også den mest velkjente varianten her til lands. Jeg har en kokebok her fra 80-tallet, hvor denne sorten fondue blir presentert som «kosemat». Til denne dag observerer jeg pakker med fem forskjelligartede sauser som skal fungere fordelaktig til fondue, dersom man ikke akter å lage dem selv.

Det ligger i kortene at dette ikke er hverdagsmat; det var som regel en festlig anledning som bragte fonduegryten på bordet. Selv om det motemessig sett er litt avleggs, betyr det ikke at måten å tilberede dette på er vemmelig. Slå et slag for fonduen, du også.

Forvirrende måleenheter

Det metriske systemet er genialt. Bortsett fra tid, som jo bruker astronomiske hendelser for å danne en kalender og underenhetene som utgjør et år, er alt delbart (eller multipliserbart) med ti. Dette skaper enkle, fine overganger når man ikke lenger snakker om kilometer, men centimeter. I det imperiske systemet er bestanddelene litt annerledes formulert, for her er ingenting delbart på ti, istedet benytter de seg av irrelevante bestanddeler: Én fot består av tolv tommer, og tre fot utgjør en yard, og en mile består av 5280 fot, eller 1760 yard. Én tomme tilsvarer 2,56 cm, og ingen mindre måleenhet brukes, så min kroppshøyde er altså 5' 10¾" (fem fot, ti og trekvart tommer – eller bare 1,79 m). I det imperiske systemet måles vekt i pund (1 lb = 453 gram). Amerikanerne måler også kroppsvekt i pund, mens britene foretrekker å oppgi vekten av kropp i stone (1 st = 14 lb). Etter britisk tellekant skal kroppen min derfor veie 11 st 4½ lb (elleve stone, fire og et halvt pund).

Det skal anføres at vi i Norge ikke går fullstendig klar av kritikken: I perioden 1560–1875 benyttet vi oss av speciedalere før krone og øre overtok. (1875 var interessant nok det året Norge tilsluttet seg meterkonvensjonen ved lov, som går for å være Stortingets raskeste vedtak i fredstid noensinne.) 1 speciedaler bestod av 5 ort, og 1 ort bestod av 24 skilling. Det gikk altså 120 skilling på 1 speciedaler. (Et tilsvarende monetært, adesimalt system brukte engelskmennene helt frem til 1970-tallet, se: England.) Den dag idag er vi glade i alt som går opp i ti, selv om vi fortsatt måler billedskjermer i tommer og båter i fot, og personlig foretrekker jeg en pint (0,568 liter) fremfor en halvliter øl.

Dessuten var vi gjennom flere århundrer trofaste mot måleenhetene fot, alen og favn. Det gikk to fot på en alen, mens tre alen utgjorde en favn, og sånn sett minner dette systemet om det imperiske med tommer, fot og yard. Problemet med de gamle lengdemålene våre er at de varierte gjennom årene, selv om forskjellene som regel bare var noen millimeter til eller fra. Som om ikke dette var nok, fantes det svensk, finsk og islandsk alen, hvor det skal ha fantes lokale variasjoner, og i tillegg sjællandsk (se: Danmark) alen. I tillegg måler vi fortsatt hastighet til sjøs i knop, som tradisjonelt ble målt ved hjelp av et langt tau med knuter i bestemte intervaller som skulle telles over et tidsrom. Allerede her kan vi ane en utfordring med at disse knutene jo måtte knyttes med eksakt avstand fra hverandre, at tauverket ikke krympet eller utvidet seg i vann, og ikke minst at tiden ble målt presist.

Golf     

Gee, Marsha (ca. 1965?)

I radioen på hytta for mange år siden presenterte Kristopher Schau sangen Peanut Duck av en viss Marsha Gee, som frem til da var helt fremmed for meg. Låta var det ingen ting å si på, den er umåtelig kul, ei låt det er naturlig å spille på fest. Vel hjemme skulle jeg finne ut mer om og av Marsha Gee, men det var fånyttes. Jeg fant ingenting, ingen andre har for den saks skyld heller funnet noe, for stemmen bak Peanut Duck er et mysterium. Vi vet kort og godt ikke hvem dette er. Som et ekstra lag av mystikk viser det seg at deler av sangteksten er fullstendig umulig å få med seg (ikke ulikt The Kingsmen og deres påstått snuskete innspilling av Louie Louie fra 1963), og noen har luftet tanken om dama sågar var full under innspillingen. Uansett tror jeg trygt vi kan konstatere at det dreier seg om en kvinne av afroamerikansk opphav, og at låta nok er spilt inn en gang på 1960-tallet, selv om dette bare er kvalifisert gjetning.

Jeg har funnet noen andre sanger akkreditert Marsha Gee, men stemmen er en helt annen, så det er all grunn til å tro at det ikke dreier seg om samme kvinne. Det vil si, det kan hende at de andre sangene faktisk er fremført av den rette Marsha Gee, og at «Marsha Gee» bare var et navn som uvisst hvordan heftet ved utgivelsen av Peanut Duck. En redegjørelse for gåten rundt denne lyssky artisten kan du lese her (ekstern peker).

Georgia

Dette landet har jeg dessverre aldri fått besøkt, men det står høyt oppe på listen. Jeg har hatt mange hyggelige stunder med georgisk vin, og jeg har latt meg fortelle at landet har et utmerket kjøkken. Dét er en svært god grunn for å besøke et land. Jeg er over gjennomsnittet interessert i mat og vin, og her har Georgia noe å fortelle oss: landet går tilbake til virkelig oldtid. Utgravninger av amforaer, som på georgisk heter qvevri, viser at vinproduksjonen begynte i Georgia for rundt 8000 år siden. Og à propos språket deres: det vakre alfabetet skriver seg iallfall fra det 5. århundre e. Kr, om ikke det er enda eldre. Dette henger også sammen med vinen; det snirklete alfabetet har jeg hørt er utformet med inspirasjon fra stenglene til vindruer.

Det underfundige med Georgia er at selv om det ligger i Europa, befinner det seg jo i den absolutte periferien. Det ligger sør for Russland, nord for Armenia og Tyrkia, og vest for Aserbajdsjan. Siden Sovjetunionens fall har ikke dette området utmerket seg for den sivile sikkerheten, med utbryterrepublikker, eksklaver og tidvis krigføring. Og dessverre må det opptøyer og uro til for at vi får høre noe fra dette området. Kanskje er det derfor Georgia for meg låter så eksotisk, siden avstanden gjør det så fremmed. Men maten og vinen kommer jeg gjerne tilbake til.

Georgias bank, Tbilisi (1975)

Et talende eksempel på hvordan hensikt preget funksjon: Veinett, broer og tunneler er en tydelig inspirasjon for dette bygget, som i sin tid ble reist for å huse det georgiske samferdselsdepartementet. Det lyser av den østblokkestetikken jeg er blitt så glad i, og som vi kan se i både Republikkens palass i Øst-Berlin, og Sovjeternes hus i Kaliningrad, men er motsatt av disse to ikke revet. Dessuten liker jeg hvordan naturen får lov til å være en del av tomten som bygningen står på, og hvordan dette kan minne om atrier man kan se i Nord-Afrika og Midtøsten. Samferdselsdepartementet flyttet senere ut, bygningen stod tom en stund, og så ble den renovert for å huse Georgias bank. En inngående billedserie med dette hengebroaktige bygget kan sees her (ekstern peker).

Hotel     

Hengekøye

«På sporet av den tapte tid er fantastisk litteratur. Den skal man lese mens man ligger i en hengekøye, så man kan ta en lur, og så fortsette å lese når man våkner.» Med omtrent disse ordene kunngjorde professor Stene-Johansen sin agenda: Ikke bare fortreffeligheten ved litteraturen han foreleste i (og da særlig hans affinitet for Marcel Proust), eller det dekadente slaraffenlivet man kan leve i en hengekøye, men hvordan disse to kan samhandle og løfte hverandre opp i en høyere enhet. Litteraturen påkaller hengekøyen, og omvendt. Dessuten gir det akademisk belegg for å tilbringe sommeren liggende i en hengekøye.

Etter hva jeg har fått på det rene, skriver hengekøyen seg tilbake til tiden da sjøfart var mer utbredt enn idag. Ved høy sjø var det vanskelig for mannskapet å ikke falle ut av fastmonterte senger, og ettersom en hengekøye takket være tyngdekraften vil nivelleres relativt til helningen, løste problemet seg selv. Med andre ord er det praktiske aspektet avløst av det dekadente, men hengekøyen er ikke dermed sagt overflødig.

På universitetet (se: Blindern) hadde jeg en annen foreleser som sa han var mest klartenkt ombord på trikken. Andre jeg har møtt sier de tenker best i dusjen, eller på dass. Ellers er det jo på det nærmeste et aksiom at klienter til psykoanalyse skal ligge, ikke sitte. Selv tenker jeg ikke nødvendigvis best i hengekøya, men det inngir en følelse av ferie, som derfor avstedkommer avslapping, og som igjen leder til at tankene kan flyte uten at man på død og liv må konsentrere seg om det.

Det ligger i hengekøyens natur at den innbyr til lesing og refleksjon, ettersom man ikke er i stand til å gjøre stort annet i den. Arbeid, det være seg stilretting, suffli eller birøkting, er umulig å utføre på en hensiktsmessig måte. Hengekøyen må være stamfaren til Petter Smarts tenkehette, og derfor slår jeg et slag for dens renessanse og videre utbredelse.

Hjemmeside

I en galakse langt borte, før sosiale medier hærtok Internett, var det ikke helt uvanlig at privatpersoner hadde hjemmesider. Hvor godt besøkt de var, og hva slags relevans de hadde, er nok diskutabelt: Folk skrev gjerne om hobbyene sine, illustrert med lavoppløselige bilder og gif-animasjoner. Det fantes en drøss med tjenester der ute som tilbød vertskap for disse hjemmesidene, gjerne med rikelig reklame på kjøpet. Dette er fra æraen vi kjenner som Web 1.0. Grafisk redigering av hjemmesidene var et sjeldent blad, og derfor var det nærmest et krav å beherske HTML.

20 år senere bestemte jeg meg for å realisere Kuriosakon, og det over den gammeldagse lesten. Det var en seig prosess å finne en tilbyder som ikke bare lot meg ha hjemmesiden hos dem (for alle disse er jo forlengst lagt ned), men jeg ville også ha mulighet for å endre kildekoden direkte på nettet. Visst er det tungvint og bakvendt å holde på sånn, men det er også ganske tilfredsstillende. Kuriosakon er i sin helhet programmert for hånd, med litt kosmetisk drahjelp fra CSS-stilark. Sånn er det sikkert ingen som holder på lenger.

Håndalfabetet

Håndalfabetet brukes i tegnspråk for å bokstavere ord det ikke finnes noe eget tegn for. Det finnes både i én- og tohåndsvariant, men det enkleste og mest utbredte er det som går på én hånd. Tegnet for bokstavene C, I, L, M, N, O, Q (i dette ene tilfellet må begge hendene brukes), V og W etterligner bokstavens form, mens J, X og Z tegnes med en egen bevegelse. De øvrige tegnene bærer ikke noen visuell likhet med bokstaven det representerer. Det er ellers mindre variasjoner mellom alfabetet som brukes på de forskjellige landenes tegnspråk, men med litt godvilje kan man faktisk trosse århundrer såvel som kontinenter her.

Det er jo i og for seg ingenting i veien for å bruke det i sammenhenger utenom tegnspråk også: Som lærer er jeg litt forbauset over at ingen elever hittil har benyttet seg av håndalfabetet for å kommunisere sammen og derigjennom jukse under prøver. Ellers er det blitt oppdaget i en rekke malerier fra middelalderen og renessansen at de avbildede skikkelsenes håndbevegelser faktisk er bokstaver fra håndalfabetet, i en eller annen form.

India     

Irmahønen, København (1936)

På samme måte som Freia-uret på Egertorget er ikonisk for Oslo, er Irmahønen betegnende for København (se: Danmark). Blant severdigheter som Rundetårn og Den lille havfrue har vi altså en neonreklame for supermarkedkjeden Irma, men som ikke desto mindre er blitt uløselig forbundet med den danske hovedstaden. Forskjellen er riktignok at der Freia-uret har fått fornyet teknologien med et eller annet digitalt, er Irmahønen fremdeles mekanisk styrt av utgammel teknologi, formentlig fra da reklamen var ny.

Idag er den fredet, og finnes ved Søerne midt i København. Den er oppført i neon, måler 12 × 5 meter, og forestiller en høne som legger egg (all den stund reklamen averterer for egg fra Irma). Det sies at en mindre brann i releen førte til at det ene egget sluttet å lyse, og visstnok ikke har lyst siden. Og dette synes jeg er et talende eksempel på hvordan reklame har gått inn i kulturhistorien. Tilsvarende var det en fin Blue Master-veggreklame på Majorstuen for noen år tilbake. Den var fredet helt frem til noen fant ut at den var uforenlig med forbudet mot tobakksreklame, og ble usentimentalt malt over. Så er det å håpe at Folketinget ikke vedtar forbud mot ovo-relatert reklame, slik at Irmahønen kan få verpe i fred.

Isdalskvinnen (?–1970)

Første juledag i 1970 oppdaget noen turgåere et forbrent kvinnelik i Isdalen, rett utenfor Bergen by. Etterforskningen viste at kvinnen hadde omfattende reising bak seg gjennom Norge og deler av Europa, og at hun hadde sjekket inn på flere hoteller under falske identiteter. Heller ikke bagasjen hennes, som ble funnet i oppbevaringen på jernbanestasjonen i Bergen, gav noen informasjon om opphavet hennes. Det kanskje mest interessante man fant i koffertene hennes var en slags reiserute skrevet i enkel kode, men som man likevel bare i noen grad har greid å knekke. Åstedet gav heller ikke noe godt svar på hva som utspant seg da hun døde, annet enn at obduksjonen viste sot i lunger og luftveier, som tyder på at hun var i live da brannen startet.

Det verserte teorier om hun kanskje var spion, med tanke på alt hemmelighetskremmeriet rundt identitet og reiserute. Uansett var hun ingen alminnelig fotturist. Det er bevist at hun var i Norge i mars–april 1970, før hun kom tilbake i oktober og døde en måned senere. Det spekuleres også på om hun var her en tur imellom, for flere vitner fortalte at en kvinne som passer hennes beskrivelse ble observert sammen med en italiensk fotograf som reiste rundt i Norge. Han ble innkalt til avhør, hvor han benektet kjennskap til Isdalskvinnen, mens et postkort han hadde fotografert motivet til ble funnet i kvinnens bagasje. Han gav også sprikende og lite troverdige forklaringer til politiet, blant annet om at kvinnen han hadde reist med var fra Sør-Afrika og snakket dårlig engelsk. Disse sporene ble ikke fulgt opp i noen vesentlig grad, og fotografen selv omkom i en bilulykke i 1996.

Her forleden var det på dagen 50 år siden saken begynte å rulle, og selv om man har klart å isolere DNA-et hennes, er vi ikke nærmere en oppklaring (dette forklares blant annet med streng norsk lovgivning om personvern – og derfor kan man ikke kjøret DNA-et hennes gjennom de store databasene man har tilgang på). Saken er fortsatt et mysterium, og det vites ikke hva hun foretok seg i Norge, om dødsfallet skyldtes (selv-)mord eller ulykke, eller hvorfor hun opererte med falske identiter. Det eneste vi er helt sikre på, foruten at hun ikke var norsk, er at hun var omtrent 40 år gammel da hun døde. Et dypdykk i saken anbefales, og en nøktern og grundig gjennomgang finnes i Dennis Z. Askes bok Kvinnen i Isdalen.

Islandsk

Det er fascinerende å se hvordan moderne islandsk (og for den saks skyld også færøysk) er et levende språk, samtidig som det slekter så tett på røttene sine. Dette løser islendingene ved at nyordene er tilpasset språket fra før av, heller enn å adoptere håpløse fremmedord i håp om at det skal bli en slags neologisme. Ordet for «smarttelefon», for eksempel, har islendingene laget ved å slå sammen snjall (lur) med sími (telefon), altså snjallsími (se: dobbelt-L).

Imidlertid finnes det sterke krefter på Island for å ta den enda lenger ut: Høgislandsk (háfrónska), etter modell av høgnorsk (se: under samnorsk), har som mål å lage egne, særislandske ord for absolutt alt, og kritiseres iblant for å være for ytterliggående. Dét skal jammen godt gjøres i et språk som knapt har forandret seg på 500 år.

Islandsk er objektivt sett litt hyggeligere enn norsk. Ta vårt hjemlige «oppbevares utilgjengelig for barn». Hva er ikke dette på islandsk? Jo, «geymið þar sem börn hvorki ná til né sjá», altså settes der som barn hverken når eller ser. I tillegg fant jeg for noen år siden en engelsk cocktailbok i islandsk språkdrakt, nå med tittelen «Kokkteilar og aðrir blandaðir drykkir».

En fiffig fasett vi ser som følge av språket og skikken på Island, er at telefonkataloger og lignende lister er alfabetisert etter fornavn, ikke etternavn. Det er tradisjon på Island for patronymer (-son/-dóttir), ikke at man arver foreldrenes etternavn. (Navnet mitt, for eksempel, ville vært Kristján Ólesson, fordi faren min heter Ole.) Derfor gir det liten mening å slå opp i katalogen etter farens fornavn; det er langt mer hensiktsmessig å lete etter bærerens fornavn.

Juliet     

Jesu ukjente år

Deler av Jesu Kristi liv, fra han var 12 år og til han fylte 30, er et fullstendig ukjent kapittel. Hvor han befant seg, og hva han foretok seg der, er et mysterium. Med unntak av en dulgt hentydning i evangeliene om at Jesus «[…] gikk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og mennesker» (Luk 2:52), finnes det ingen nedtegnelser om Jesus og hans virke i ten- og tyveårene. Siden Jesus døde omlag midtveis i tredveårene, betyr dette altså at halvparten av livet hans, og derfor de formative årene, er ukjent for oss. Forskningen forkaster unisont påstandene om Jesu liv og virke på denne tiden, som det jo har blitt et par av i årenes løp.

I 1887 fremsatte den russiske vagabonden Nikolaj Aleksandrovitsj Notovitsj en oppsiktsvekkende nyhet: Under en reise i Himalaya, hvor han brakk beinet, måtte han tilbringe seks uker i et buddhistkloster mens han ventet på at bruddet skulle gro. Her ble han presentert for et eldgammelt skrift hvor det gikk frem at Jesus hadde tilbragt en årrekke i India, der han hadde studert buddhistisk og hinduistisk lære inngående, før han vendte tilbake til Judea og lot seg døpe av Johannes. Dessverre viste det seg at Notovitsjs oppdagelse var rent fabrikat, formentlig i den hensikt å tjene seg søkkrik, hvilket han gjorde tildels (se også: Lobsang Rampa). Påstandene om Jesus i India er kategorisk tilbakevist av teologer og religionsforskere. Likevel ble «funnene» til Notovitsj utgitt i bokform i 1894, og denne boken utgis underlig nok fremdeles, og er å få tak i (på engelsk) i norske bokhandler.

Følgelig er disse 18 årene ikke blitt redegjort for på noen holdbar måte. Flere har forsøkt seg; de vanligste påstandene er at Jesus tilbragte disse årene i India, Tibet eller omkringliggende områder i Himalaya. Det er også en mulighet for at han i disse årene jobbet som snekker, som sin far Josef, og at de ukjente årene rommer mindre oppsiktsvekkende detaljer enn man kunne ønske seg.

Johnson, Albert (?–1932)

Dette er en snurrig sak fra mellomkrigstidens Canada. Albert Johnson, en fåmælt mann, bosatte seg langt ute i den kanadiske villmarken for å jakte pelsdyr. Under en kort samtale med den lokale lensmannen snakket han engelsk med det som ble antatt å være skandinavisk aksent, som peker mot at han kan tenkes å ha vært norsk. Grunnet noe så trivielt som manglende jaktlisens drog politiet ut til hytta hans for å avhøre ham, men det hele kulminerte i skuddveksling. Senere vendte politiet mannsterke tilbake og blåste taket av hytta med dynamitt, hvorpå Johnson spratt frem fra lafteverket og åpnet ild. Nå fulgte en femten timers skuddveksling i –40 °C, midtvinters i Canada, som halvannen måned senere endte med at Johnson ble skutt og drept, 137 kilometer unna hytta si. Spørsmålene er hvordan denne Johnson greide å overleve så lenge på flukt ute på den kanadiske tundraen, hvordan han taklet villmarken i ekstrem kulde og med minimal tilgang på næring, og ikke minst hva han egentlig het, for «Albert Johnson» var ikke hans ekte navn, og ingen har heller greid å finne ut av hvem han var i virkeligheten. En flott artikkel om saken kan leses her (ekstern peker).

Kilo     

Kabaret

Dette er en gammel traver fra 1950- og -60-tallet! Men kabaretens opprinnelse er faktisk enda eldre enn som så: Det tidligste historiske beviset vi har på kabaret, skriver seg fra en arabisk kokebok fra 900-tallet e.Kr. Den foreskriver en slags ur-kabaret kokt på krydder, urter, grønnsaker og fiskehoder. Det er jo kjent i moderne tid at fiskekraft ikke må trekke for lenge, ellers suges det ut stoffer som gjør kraften om til fiskelim, og det er formentlig dette limet som fungerer på samme måte i den arabiske oppskriften som gelatin gjør, som jo også er kokt på bein fra dyr.

Kabareten fikk sin renessanse etter krigen, antagelig for ikke å overtrekke rasjoneringskortene fullstendig. I tråd med at smaken har forandret seg og lommeboken er noe fetere, har kabaret mistet pallplasseringen, selv om noen vil ha det til at kabaret sågar er observert inn i dette årtusenet. Jeg erindrer såvidt å ha sett noe slikt stående hos oldeforeldrene mine, et bløtdyr som med seismisk reaksjonsevne disset til selv den minste bevegelse i rommet. Klart jeg ble fylt med barnlig fascinasjon over å se kabaret, med sine kokte egg, reker, crabsticks og amerikanske blanding støpt inn i aspik. Selv idag grøsser jeg litt når jeg tenker på dette ordet og dets øvrige konnotasjoner, vi har tross alt å gjøre med buljonggelé her.

Klakør

Klakøren er en innleid klapper, tradisjonelt brukt under oppføringer av forestillinger i teatret. Jobben deres gikk ut på å applaudere stykket (uavhengig av kvaliteten), for å skape en massesuggesjon for resten av publikum, og derfor investere i en bedre mottakelse. Klakørene var vanlige på 1800-tallet, men har i og for seg samme hensikt som gråtekonene, som vi kjenner fra førkristen tid (den tidligste nedtegnelsen vi vet om, er eposet om kong Gilgamesj, forfattet rundt 2000 år før Kristus). Gråtekonenes funksjon var å skape ytterligere fortvilelse i begravelser, nettopp for å øke nivået av sorg – hvilket jo er en pussig situasjon å ha satt seg i, hvis savnet etter deg er så labert at du må ha satt av penger for at noen skal minnes deg tilstrekkelig.

Klakørene lever i beste velgående, det er bare markedet som har endret seg. Fremfor alt er det å være klakør et moralsk fall, fordi man tilbyr å påta seg en mening i bytte mot penger, og sånn sett har klakørrollen bare blitt enda mer nederdrektig. Se bare på TV-Shop, der alskens tarvelig husgeråd tilbys foran et publikum som gladnikker fordi de er betalt for å gjøre det. Men bildet på en klakør er overførbart til flere forhold enn bare umiddelbart og kortsiktig salg, og du finner dem overalt: Den som mangler integritet, med andre ord ryggrad til å stå for seg selv og sine egne meninger, er å regne som en klakør. Klakøren mangler altså prinsipper såvel som skrupler, og å være i manko på slike egenskaper er jo per definisjon å være et dårlig menneske. Dette er særlig synlig i oppseilingen til valgkamp: Politikere er viden kjent for sin gode nese for billig valgflesk.

Denne ekstreme formen for konformitet, motstandsløshet og mangel på kritisk tenkning er klakørens fremste våpen i kampen mot oppriktigheten. Klakøren agerer aldri på indre overbevisning, men ut fra det som lønner seg. Å svelge den kamelen det er å aldri ta et moralsk overveid standpunkt, er derfor en lav pris å betale når gevinsten i enden er makt, penger, innflytelse eller sosial klatring.

Kontinental uttale

Det som jeg synes er så fint med norsk, er at vi er forholdsvis tro mot den reelle uttalen av språket. Skriver vi U, så sier vi U. Vi har riktignok to tonemer, som er med på å gjøre språket vårt litt syngende (tenk på bønner og bønder), men det påvirker ikke vokalene som sådan. Det vi ikke har, er såkalt kontinental uttale. Kort forklart er dette at bokstaven U uttales som om den skulle vært en O, og O uttales som en Å. Et velkjent tilfelle av dette finner vi i italiensk (forestill deg uttalen av ordet «buona»), spansk og tysk, og for den saks skyld i litt mindre tilgjengelige språk som russisk og tsjekkisk.

Foruten mangel på kontinental uttale, stikker norsk seg ut også som et av få språk som praktiserer en hørbar forskjellig uttale mellom I og Y. Dette pleier å være vanskelig å tilpasse seg for blant andre italienere, som vi gjerne hører når de uttaler ordet symfoni.

Kuriosakon

Forfattet av meg, Christian Lilleseth, i 2021. Kuriosakon er skrevet ut fra ren egennytte, og jeg mottar ikke vederlag av noen art for dette prosjektet. Inspirasjonen kommer fra min egen nysgjerrighet, og subjektivt sett er dette bare temaer som opptar meg. Artiklene er researchet og skrevet med vekt på å opprettholde et visst nivå av objektiv sannhet, men jeg legger ikke hodet i pant på at det ikke finnes feil her, så ikke bruk Kuriosakon som ekspertuttalelse (eller Gud forby: kilde). Kuriosakon er altså ikke ment å være et oppslagsverk du bør konsultere i tradisjonell forstand. Prosjektet skriver seg fra et tankeeksperiment som slo ned i meg rundt 2010, men begynte for alvor å rulle og gå endel år senere, og oppdateres selv ved det ringeste innfall. Hvis du må ha tak i meg, er epostadressen min christian punktum lilleseth krøllalfa gmail punktum com.

Jeg er prosaisk og tar enerett på Kuriosakon i sin helhet. Ved å oppsøke denne siden og dens innhold, anerkjenner du Kuriosakon som mitt verk, og godtar at dette ikke kan gjengis, helt eller delvis, uten min uttrykkelige tillatelse. Dette er altså © Christian Lilleseth, 2021.

Lima     

Land Rover Defender (1985–2016)

Et beist av en bil! Defenderen avløste serie-bilene, som var blitt produsert helt siden 1948. Dette er, eller skal jeg si var, den ultimate firehjulstrekkeren, som var i stand til å karre seg gjennom isøder, jungel og ørken såvel som utmark, skog og fjell. I 2019 ble Defenderen relansert, men med et utseende som på ingen måte svarer til forventingene fra gammelt av, så det er ikke en modell vi ikke skal regne med her. Land Rover vil jeg aldri huske som en praktisk, nett og fornuftig bil, men heller en buldrete firehjulstrekker som utmerker seg som et ikon på fire hjul – på godt og vondt.

Min onkel Bjørn hadde en hvit Defender 110 (tallet angir akselavstanden målt i tommer) da jeg vokste opp, og han omtalte dette som «en bil med sjel». Dette er en distinksjon det er verdt å merke seg. Forut for denne hadde han en kort tid Mercedes Geländewagen, men det er ikke noe han vil snakke om. Dette med sjel var noe som gikk inn på meg, og mange år senere kjøpte jeg mitt eget eksemplar, en svart Defender 110, som jeg ble svært knyttet til. Jeg kjøpte den da jeg bodde på et ufremkommelig, ruralt sted med smale veier og dårlig brøyting. Men så flyttet jeg tilbake til Oslo, og en diger villmarksbil med piggdekk og dieselmotor var uhensiktsmessig der. Så jeg solgte den til svogeren min på Lesja, som også har fått et kjærlig forhold til den. Forut for dette salget kjøpte jeg min første motorsykkel, og med kjæresten min kjøpte vi en Saab fra 1976, det siste for å fortsette tradisjonen med litt upatente biler. Hva angår onkel Bjørn, kan jeg opplyse at det stod en koksgrå Defender utenfor huset hans sist jeg kjørte forbi. Min nå avsolgte bil, på sin side, fikk følgende linjer over seg:

Å, Land Rover! Akk, så smekker.

Jeg husker som det var igår:

Du ble min første firehjulstrekker,

men nå er du solgt til Mittigård.

Du vovede maskin, du våger

der andre biler gir tapt.

Men nå er du kjøpt av min svoger,

og nok en fremtid er skapt.

Liechtenstein

Lilleputtstat i Sentral-Europa! Og dette er et snurrig land. Det ligger inneklemt mellom Sveits og Østerrike, er på størrelse med Drammen kommune, men har komparativt sett bare halvparten av Drammens befolkning. Men Liechtenstein er et fyrstedømme, følgelig har de en fyrste, og ham møtte jeg på en middels trivelig pizzeria i hovedstaden Vaduz. Den halvt skånske servitrisen trodde først jeg var finsk, for hun kjente ikke forskjellen på finlandssvensk og norsk. Og hun forklarte meg mens jeg diskret pekte ut fyrsten i lokalet: «Han brukar komma. Han tycker om maten här.» Og jeg har drukket meg godlunt og rød i kinnene på liechtensteinsk rødvin, for jeg gjestet landet den helgen da landets vinfestival gikk av stabelen.

Fra kuriosaseksjonen bør det nevnes at Liechtenstein har svarte bilskilt med hvit skrift, og det som det eneste og siste landet i Europa. Og Liechtensteins nasjonalsang, Oben am jungen Rhein, går på samme melodi som den britiske nasjonalsangen God Save the Queen. Det resulterer i at dersom Storbritannia (se: England) og Liechtenstein skal spille landskamp i en eller annen idrett, vil orkesteret fremføre samme låt to ganger, og det helt uten forskjell.

Lowry, Malcolm (1909–1957)

Dette er litt av en forfatter. Til tross for hans nitide arbeid fikk han aldri utgitt mer enn to fullstendige romaner. Dette forstås gjerne ut fra hans ekstremt alkoholiserte levnet, og en solid omgang uflaks – i 1944 brant hjemmet hans ned, og offer for flammenes rov ble også et tusen-siders bokmanus han hadde brukt nesten ti år på å skrive. Han tok aldri opp prosjektet med å skrive denne romanen på nytt, men et tidlig utkast kom for dagen rundt årtusenskiftet (!), og ble utgitt så sent som i 2014.

Lowry var en rastløs sjel. Selv om han kom fra en velbemidlet familie, skulle han på død og liv ta hyre på båt. Senere bodde han periodevis i London, Canada, USA og Mexico. I løpet av sjømannstilværelsen ble han på et tidspunkt satt i land i Ålesund, og Lowry så sitt snitt til å oppsøke Nordahl Grieg, som han var en ellevill beundrer av: romanen Skibet gaar videre (1924), som Lowry mer eller mindre plagierte i sin første roman (Ultramarine, 1933), gjorde særlig inntrykk på ham. Lowrys andre roman, Under the Volcano (1947), regnes som hovedverket i forfatterskapet hans.

Sommeren 1930 eller -31 (kildene er litt uklare her) drog Lowry til Oslo og ringte på Nordahl Griegs dør i Bygdøy allé 68. Jeg skulle gitt svært mye for å ha vært til stede der: Begge var de i tyveårene, og jeg antar at Lowrys forfyllede og omflakkende natur må ha virket foruroligende på den hakket mer sobre Grieg. Et mer omfattende dykk i denne materien finnes behandlet her (ekstern peker). Som en kuriositet kan jeg nevne at per januar 2021 stod utgangsdøren i nummer 68 ulåst, og over postkassene der inne henger en tysk flypropell som ble funnet i kjelleren etter krigen. Dessuten er det en utgammel heis der, og den virker, det er en slik sak der du må dra for et knirkete gitter først. Og der har to litterære mastodonter forsyne meg blitt dus! Det er skammelig at det ikke henger en plakett som markerer noe slikt der.

Luftputebåt

Også kjent under den engelske betegnelsen hovercraft. Luftputebåtene drives av oversjøiske propeller og en luftfylt blære som båten hviler på. De kan bevege seg raskere enn båter med kjøl, som jo skaper motstand i møte med vann. Disse båtene ble satt i kommersiell passasjerbefordring i 1962, og var vanlige ut over syttitallet. Mot årtusenskiftet var passasjerluftputebåter i stor grad erstattet med ferger, som er både billigere og langt mer støysvake.

Hele passasjertrafikken med luftputebåt er forlengst avviklet idag, men med ett hederlig unntak: Det finnes fortsatt en luftputeavgang mellom Southsea i England og Ryde på Isle of Wight. Overfarten tar ti minutter. Grunnen til at denne forbindelsen fortsatt trafikkeres med luftputebåt, er at Ryde ligger så langgrunt til at en vanlig passasjerferge ikke kan legge til der. Siden luftputebåtene også kan bevege seg på land, er det derfor mulig å ankomme Ryde direkte.

Mike     

Metroen i Riga

På midten av 1970-tallet, da folketallet i Latvias hovedstad Riga var iferd med å bikke én million, begynte myndighetene å utrede byggingen av en tunnelbane. I begynnelsen skulle den første linjen (av to, men i 1986 ble det utvidet til tre linjer) settes i drift i 1990. Flere utsettelser fulgte og åpningen ble forhalt til 1997, så til 2000, og så til 2002, og her skal det anføres at det ennå ikke var tatt et eneste spadetak. Prosjektet raknet sammen med Sovjetunionen og eksisterer bare som arbeidstegninger og kalkyler, men det finnes også noen ufattelig smekre skisser som jeg anbefaler leseren å ta en kikk på, for eksempel ved å trykke seg hit (ekstern peker).

Motorsykkel

Jeg liker motorsykler. Der dagens biler skal se mest mulig futuristiske ut, innfrir motorsyklene gjerne den elegante stilen som man så på 1960/-70-tallet. Det er det designmessige, og så er det noe med hele kjøreopplevelsen. Faren min, som også kjører motorsykkel, uttrykte det med at han liker friheten som følger av det, og jeg skjønner hva han mener. Det er sågar skrevet bøker om fenomenet; Lone Rider av Elspeth Beard er en av dem, Zen and the Art of Motorcycle Maintenance av Pirsig en annen, i tillegg til Hell’s Angels av Hunter S. Thompson. I tillegg har vi filmen The Wild One med Marlon Brando i hovedrollen, som bidrog til at motorsykler, og da særlig Triumph, bare økte i popularitet utover femtitallet. Disse verkene har på sitt vis bidratt til å definere (og mystifisere) motorsyklismen som bevegelse og livsstil.

Jeg har selv latt meg smitte av basillen, og sykkelen min er en Triumph Street Twin fra 2018. Den har en tosylindret 900 cm³-motor med 55 hestekrefter, som altså vil si at den har hyggelig med fraspark, men uten å være fullstendig villmann. Den har forholdsvis lav sittehøyde, som gjør den aktuell for nybegynnere og andre med korte bein. For mitt vedkommende er dette det eneste kjøretøyet noensinne jeg har kjøpt nytt. Det finnes definitivt kjappere på to hjul der ute, men jeg har liten interesse av så høy fart. Derimot elsker jeg å ruse rundt, se fine steder, komme meg ut, snuse litt på tilværelsen. Ulykkeligvis varer sesongen bare fra april til oktober, hvilket vil si at snø, is, minusgrader og annen dritt og lort som hører vinteren til gjør at motorsykkelen må stå i opplag halve året. Å kjøre motorsykkel er en helt annen opplevelse enn å kjøre bil. Foruten dette liker jeg også å ta del i den kulturen det er blant motorsyklister å hilse hverandre langs veien. Og anglofil som jeg er: naturligvis er sykkelen min engelsk (selv om den er montert på en fabrikk i Thailand, men det trenger vi ikke snakke om her). Men jeg har skrevet disse linjene for å hedre den:

O Triumph! with bespoke objects replete

O summit of mechanic’s art!

What joy a Street Twin, what a treat

To behold this British lionheart.

November     

Norn

Dette språket ble talt på Orknøyene og Shetland frem til skotsk (må ikke forveksles med skotsk-gælisk) gradvis begynte å overta i tida rundt 1470 e. Kr. Omkring 1850 var norn blitt så marginalisert at språket fra da av må anses som utdødd. Norn oppstod såvidt vites fra norrønt, ble bragt til Shetland og Orknøynene fra kysten av Sørvest-Norge, og tilhører i likhet med islandsk, færøysk og norsk de vestskandinaviske språkene. Skriftprøver viser at det finnes endel forskjeller mellom orknøysk og shetlandsk norn, men disse forskjellene regnes ikke som betydelige nok til at man kan anse dem som separate språk. Slike tekstutdrag på norn kan forstås idag av dem med grunnleggende kunnskaper i norrønt, islandsk eller færøysk. Sånn sett kan norn betraktes som en del av vår felles kulturarv, på samme måte som Færøyene og Island ble befolket og siden utviklet sine respektive språk.

Norrønt

«Norrønt er ikke vanskelig, men det er krevende», sa professor Jørgensen ved en anledning. Det er jeg tilbøyelig til å være enig i, selv om semesteret med norrønt ikke dermed sagt var enkelt. Det var interessant å få denne innføringen, men mest interessant var det å se hvordan norrønt fortsatt preger moderne norsk språk. Norrønt var et kasusspråk, og preposisjonen til styrte genitiv, som gav -s-endelse. Resultatet av dette er at man sa, og vi fortsatt sier, til bords, til fjells, til sjøs, til salgs.

Vikingene erobret flere landområder i sin tid, blant dem øya Mann (dagens Isle of Man), og etterlot seg språket sitt særlig i stedsnavn. Dessuten finnes det noen språklige likheter mellom norrøne språk og de gæliske språkene mansk, irsk og skotsk. Se bare her:

Norsktunge(-mål)vindubord
Islandsktungumálgluggaborð
Norrønttungavindaugaborðr*
Manskçhengeyuinnagboayrd
Irskteangafuinneogbórd
Skotskteangauinneagbòrd

Disse funnene gjorde jeg i forbindelse med et senere studium, da jeg undersøkte språkhistorien på Isle of Man. (Senere oppdaget jeg at tunge og vindunorn er henholdsvis tunga og vindog, men den eneste norn-ordboken [ekstern peker] jeg har kommet over gir ikke noe svar på hva bord heter.) * Suffikset -r i norrønt borðr viser at vi har å gjøre med et sterkt substantiv, hankjønn entall nominativ. De andre språkene har lånt bare stammen borð, og latt morfologien bli igjen.

Norske møterom

Dette er en idé jeg har til en billedbok, men som foreløpig ikke er blitt realisert. Jeg har overvært min skjerv av menings- og endeløse møter, og det eneste som har stagget lysten min til å ta sakene mine og spurte ut døren, er å fundere over absurditeten som ligger over møterommenes ufattelig labre estetikk. Følgelig har ideen om å sammenfatte dette i en bok, som skal være en slags «best of»-kuratering av semre møterom over det ganske land. Jeg tar imidlertid ikke enerett på ideen, og overlater den til den som føler seg kallet. Bare gjør det skikkelig, for det er nok å ta av.

Oscar     

Papa     

Pangram

Et pangram er en setning som består av, og rommer, alle bokstavene i alfabetet. Et perfekt pangram bruker bare hver bokstav én gang, men et pangram godkjennes selv om bokstavene opptrer to ganger (eller fler). Hensikten med pangrammene, bortsett fra utfordringen ved å klekke dem ut, var tidligere å sjekke at kommunikasjonslinjene og -systemene (se: fjernskriver) fungerte. Idag brukes de gjerne til å vise frem variasjonsbredden i en font. Pangrammene må ha en semantisk betydning, og non-ord er forbudt, og derfor får de gjerne et komisk og absurd tilsnitt. Pangrammer på norsk er i teorien mer krevende å få til, da vi har tilleggsbokstavene Æ, Ø og Å, og disse skal inngå med uvanlige bokstaver som C, Q og W. Følgelig er ord som Quisling og WC vanlige. Selv bruker jeg pangrammer for å oppøve spontanitet i håndalfabetet, og en yndet regle her er høvdingens kjære squaw får litt pizza i Mexico by.

Pissoarer i Oslo

Pissoaret! Denne enkle innretningen som har gjort det litt greiere (og ikke minst dannet og lovlig) å tre av på naturens vegne, iallfall for halvparten av befolkningen. Dette er utedoens urbane og hakket mer moderne fetter.

Det tidligste pissoaret – ikke offentlige toalettet, for det har eksistert lenger – som jeg vet om i Oslo, skriver seg fra 1920 og lå på Birkelunden. Grunnet klager på fyllestøy ble det stengt i 1975, men kom til syne igjen da Thorvald Meyers gate ble gravd opp i 2019 for å legge nye trikkeskinner der. Artikkel med bilder finnes her (ekstern peker).

I tillegg lå det et underjordisk pissoar ved Thomas Heftyes plass, samt et annet ved Akersbakken. De er begge jevnet med jorden etter en bestemmelse fra 1974. I tillegg finnes det et fortsatt funksjonelt urinal ved Kampen kirke (det vet jeg, for jeg brukte det i august 2020). Det best kjente pissoaret er kanskje det ved Stensparken. Det kom i 1937, tegnet av arkitekt Harald Aars. Det har den senere tiden vært avsperret, uvisst hvilken grunn. Dette er svært elegant arkitektur, og ble som det første pissoaret i Oslo fredet i 2009.

Pissoarene har i en årrekke vært et selvsagt møtested for menn ute etter seksuell kontakt med andre menn. Dette har nok også vært en av årsakene til at nedleggelsene, særlig på 1970-tallet, fant sted, all den stund det var både lovstridig og tabubelagt. Det ligger blant annet et underjordisk pissoar ved et av hjørnene på Bragernes torg i Drammen. Trappen ned er omgitt av et elegant gjerde i støpejern, og jeg har aldri hørt at dette pissoaret har vært åpent i nyere tid. Likevel står disse byggverkene igjen som en påminner om en forgangen tid, som monument over både skam, byggeskikk og nød.

Quebec     

Q (bokstav)

Q-en er mystisk. Den dukker opp så sjeldent, og vi vet ikke helt hva vi skal gjøre med den, særlig ikke på norsk eller noe beslektet språk. Opphavet er dessuten usikkert. Den tidligste forekomsten av denne bokstaven er såvidt vites i fønikisk, hvor det fantes et tegn som med litt godvilje kan ligne en Q – selv om den rent formmessig også bærer likhet med den greske Φ, som selv gav opphav til den senere kyrilliske Ф, men disse to representerer altså lyden /f/ og ikke /k/.

Vi kjenner Q fra den hebraiske bokstaven ק, som transkriberes Q. Det gjør vi forsåvidt også med כ, selv om denne transkriberes som K. Dette er forsåvidt ikke mer kryptisk enn hvordan Q og K fungerer i vårt eget alfabet, heller. I moderne hebraisk, altså ivrit, er det ingen uttalemessig forskjell mellom ק og כ – de representerer begge lyden /k/. Q brukes i blant annet albansk, fransk, spansk og portugisisk, hvor utbredelsen av bokstaven K er nokså uvanlig.

Romeo     

Raclette

Raclette hadde sin storhetstid på 80-tallet og tidlig 90-tall, og jeg regner den som en slags fjern nevø av ostefonduen. Raclette er en elektrisk grill med overvarme, hvor man smelter ost sammen med grønnsaker eller kjøtt i dertil egnede skuffer, eller spatler. Dette er det lenge siden har stått på noe kjøkkenbord som jeg kan huske, og det er det nok en grunn til. De fleste private badstuer i Norge blir erfaringsmessig brukt som lagerrom, og sånn er det med raclettejernet også: Det forekommer nok oftest på loppemarkeder.

Rampa, Lobsang (1910–1981)

Da selvbiografien Det tredje øyet utkom i 1956, vakte den mildt sagt oppsikt. Den skildret klostertilværelsen til den tibetanske munken Lobsang Rampa, og hvordan han ble clairvoyant etter en trepanasjon, samt en hel del detaljer som var interessante for omverdenen etter at Kina gikk inn og anekterte Tibet i 1951. Noen tid etter utgivelsen ble det avdekket at det slettes ikke var noen buddhistmunk, men tvert imot den engelske rørleggeren Cyril Hoskin, som stod bak forfatteriet. Hoskin påstod imidlertid at legemet hans var blitt inntatt av Rampas sjel, og at han bare fungerte som budbringer. Hoskin hadde aldri satt sine ben i Tibet og snakket heller ikke tibetansk, og dommen fra ledende tibetologer endte i enstemmig slakt. Det la imidlertid ikke bånd på Hoskin, som fortsatte å skrive om det påstått okkulte (se også: Jesu ukjente år), hvilket han var sysselsatt med til han døde i 1981.

Rare tellemåter

Før i tiden var det helt vanlig å angi tall mellom 21 og 99 muntlig ved å si for eksempel énogtyve og niognitti. Det er fortsatt en gangbar konvensjon, og jeg tar meg i å si det selv iblant. Men på 1950-tallet, omtrent samtidig med at motstanden mot samnorsken vokste seg stor, var det også en politisk fanesak i Norge å endre denne tellemåten. Nå skulle vi si tjueén og nittini istedet. Grunnen til dette er ikke at vi skulle kvitte oss med denne delen av den danske kulturarven vår, men at vi skulle gjøre det litt lettere for damene som bemannet telefonsentralen: Få niogførr åttogtredve treogseksti, erru grei kan jo forståelig nok være vanskelig å få helt rett. Men vi hadde ikke noe innarbeidet system for å si noenogtyve «pent» på, så de prøvde – og dette er helt sant – å innarbeide tottién, tottito, tottitre… som ny, norsk standard. Sånn ble det gudskjelov ikke.

Fra Danmark har vi også noen pussige varianter: Prøv å be om ett snes Blue Master i en kiosk uten at noen hever øyenbrynene (eller totti, om du vil). Vi hører også begrepet dusin, men det brukes i høyeste grad som et alderdommelig begrep, siden ingen vet at det er det samme som 12. Fra norrøn tid har vi også betegnelsene stort hundre og stort tusen, som betyr henholdsvis 120 og 1200. (Vikingene hadde besynderlig nok ikke noe eget ord for «svart», så alt som hadde denne fargen var istedet blått. À propos Blåmann, blåmann.) Danskene ellers teller jo tallene fra 50 til 99 etter det vigesimale systemet, altså at 20 er selve grunnenheten. Derfor sier de otteoghalvtreds og femogfirs for 58 og 85.

Men av alle bisarre tallbenevnelser jeg noensinne har kommet over, er selve rosinen i pølsa denne: I forbindelse med et emne i engelsk språkhistorie på Blindern fikk jeg tildelt en stensil med overskriften Northern English Sheep Scoring Numerals. Dette er altså et tellesystem som ble brukt av gjetere, og tallordene er ment å være enkle å uttale fort. Er du interessert, får du søke det opp selv (for det finnes lokale variasjoner, og de er mange), men systemet ligner ikke engelske tallord ellers, og ble altså brukt utelukkende for å telle sau.

Republikkens palass, Berlin (1976–2008)

Herlig, deilig østblokkestetikk. Palast der Republik var Øst-Tysklands storstue, og rommet parlament, konsertlokale, restauranter og mere til – under norske forhold skulle dette tilsvare Stortinget, Oslo Spektrum, Kunstnernes hus og Leos lekeland under samme tak. Det var en diger konstruksjon som stod i kontrast til den nokså sobre stilen i den omkringliggende bebyggelsen. Høydemessig skulle det ikke overskygge bebyggelsen rundt, og det huset ikke hadde i høyden, tok det igjen i bredden. Palasset som sådant var tro mot både romalderen, modernismen og kubismen, og i tråd med 1970-tallets litt outrerte stil og palett var fasaden kledt med bronsefarget speilglass, noe som i og for seg stod godt til den hvite innfatningen.

Dessverre viste det seg at palasset var proppfullt av asbest, og snaue to uker før den tyske gjenforeningen ble bygningen stengt for publikum. Kommunistiske storbygninger har jo ikke alltid vært helt frie for lyter, noe Sovjeternes hus i Königsberg er et talende eksempel på. På tysk manér ble det ikke fattet noen endelig beslutning før i 2003, og da bestemte man at hele bygningen skulle rives. I 2008 var Republikkens palass historie, og med dét var et østtysk landemerke visket bort. Se bilder av huset fra en forgangen tid her (ekstern peker).

Romertall

Ingen pavetittel, ingen fasade, ingen doktoravhandling uten! Romertall er jo forlengst utkonkurrert av arabiske tall, eller i det minste den arabiske måten å summere på, og det av praktiske årsaker. Men det er jo uendelig mye raffere at kongen vår har regentnummeret V, og ikke 5. Det gjør det også mulig å opprettholde et visst nivå av klassisk dannelse. Romertall hører blant de tingene man bare skal kunne. Og det er også fullstendig nødvendig i utøvelsen av den humoren jeg kan tillate meg å praktisere som lærer. Jeg sa en gang til en elev: «Du skal få karakteren 4 av meg, men jeg må sette den med romertall.» Det eleven ikke visste, er at romertallet for 4 (IV) sammenfaller med forkortelsen for det nedslående resultatet ikke vurdert, synonymt med stryk.

Sierra     

Saab 99 (1968–1984)

Foreløpig sist i rekken i den lillesethske bilpark finner vi en todørs Saab 99 GL fra 1976. Den kjøpte kjæresten min og jeg sammen i mai 2020. Det er en nydelig sak med brun lakk og oransje interiør, og viste seg rundt kjøpsinngåelsen å ha forbløffende lav kilometerstand. Den påfølgende sommeren drog vi på bilferie gjennom Danmark med den. Vi ankom Frederikshavn, bodde i Ebeltoft, kjørte gjennom Jyllands tre regioner (Danmark har dessverre hatt sin reform for lengst, og avskaffet amtene), innom Odense på Fyn, og så tilbake til Jylland hvor vi tok en ferge over til Sjælland, og etter noen dager i København reiste vi hjem derfra. Bilen gikk som en klokke, gudskjelov, og vi tiltrakk oss oppmerksomhet hvor enn vi havnet, særlig ombord på Mellerup–Voer-sambandet, hvor skipperen kom ut på dekk for å slå av en bilprat. Nå skal det sies at dette var Randers fjord på sitt smaleste, og fergen som trafikkerte der hadde plass til to biler, dersom de stod strategisk parkert. Det er slike ting som skaper minner. Senere den sommeren fungerte Saaben som brudebil da et vennepar av oss giftet seg, og den fikk også spille en miniatyrrolle i den norske tv-serien «Farfar». Det hadde formentlig ikke skjedd med en bil fra dette årtusenet.

Samnorsk (og annen språklig separatisme)

For å bøte på den sjeldenheten det er at Norge fra og med 1885 hadde to målformer – altså to offentlig vedtatte skriftspråk på ett og samme språk i ett og samme land – begynte man allerede ved århundreskiftet å leke med tanken på å støpe disse målformene sammen til én, som skulle hete samnorsk. Forslaget avstedkom misnøye og motstand, som Foreldreaksjonen mot samnorsk tydelig viste, og tross myndighetenes forsøk ble samnorsk aldri tatt i bruk i noen nevneverdig grad.

Vi har ellers varianten radikalt bokmål, som i noen grad overlapper med samnorskens uttrykksmåte, men ikke hensikt. Den markerer seg med flitting bruk av a-endelser og diftonger; brua var brei, og så videre. ML-bevegelsen på 1970-tallet var svoren til dette, fordi det smakte av sjølproletariseringa som var i vinden på den tiden, og som språkføringen til Dag Solstad bærer preg av. Dagbladet er også kjent for å ha tydd til denne varianten, og nådde sitt non plus ultra da de i ramt alvor skrev «steikeovna» for noen år tilbake. Til sammenligning og kontrast har vi Aftenposten, som inntil forholdsvis nylig førte seg med et ganske rigid riksmål, selv om det har funnet sted en viss modernisering her.

Uten sammenligning forøvrig har vi NS-rettskrivingen av 1941, som ble avskaffet momentant etter krigen, hvor vi blant annet finner den bisarre stavemåten «gjente» for jente (desslike eksempler kan være litt kinkig å komme opp med, da min boksamling teller én eneste tittel skrevet etter denne normen). «Gjente» ønskes også som stavemåte innen fenomenet høgnorsk, som holdes i hevd av ytterst få ildsjeler. Høgnorsk er en uoffisiell norm som i liten grad har funnet fotfeste i norsk språk. På sin side fikk samnorsk statlig begravelse i 2002, og er ikke siden blitt drøftet som reell mulighet. Imidlertid finnes det en fraksjon som kaller seg Landslaget for språklig samling, men man må merke seg at dette er en høyst uoffisiell bevegelse, og at de forhåpentligvis er få i tallet, uvillige i ånden og skrøpelige i kjødet.

Personlig vil jeg slå et slag for røttene våre, heller enn å gjøre skam på to vakre skriftspråk ved å amalgamere dem sammen til ett heslig. Se vestover, lær litt islandsk eller færøysk. Ta noen emner i norrønt ved ditt nærmeste universitet (se: Blindern), eller hvorfor ikke gå inn for å revitalisere norn?

Semafor

Dette kommunikasjonssystemet ble utviklet for å kunne kommunisere på avstand (ikke ulikt fasttelefonen, fjernskriveren og telefaksen), bare uten den samme teknikken for å overbringe beskjeden. Istedenfor forlanger dette systemet ikke noe mer avansert enn fri sikt og ett par flagg (eller to par, hvis kommunikasjonen gikk begge veier). Semafor fungerer visuelt, og formidles med to flagg som i kombinasjon signaliserer ett bestemt tegn av gangen. Disse flaggene står enten vertikalt, horisontalt eller diagonalt. For eksempel kan du som avsender (ikke mottaker) signalisere bokstaven C (eller tallet 3) ved å holde venstre flagg pekende rett ned (180°), og høyre flagg diagonalt oppover mot høyre (45°). Eller bokstaven H (evt. tallet 8), hvor høyre flagg står horisontalt mot høyre (90°), og venstre flagg diagonalt nedover mot høyre (135°).

Istedenfor flagg kan man benytte seg av armene, sånn som The Beatles gjorde på coveret til plata Help! fra 1965. Der står George, John, Paul og Ringo (i den rekkefølgen) og semaforerer, og man skulle tro de staver H-E-L-P, men det gjør de ikke. Istedet bokstaverer de N-U-J-V, som ikke betyr noe som helst, annet enn at de formentlig ikke kunne semaforalfabetet og bare improviserte da bildet ble tatt.

Ulempene ved dette systemet er at det fungerer bare i dagslys, og at det er mer komplisert enn for eksempel morsekode eller bokstaveringsalfabetet. Fordelen er ingen øvre grense for avstanden mellom avsender og mottaker, bare sikten er fri og flaggene godt synlige. Monty Python har forresten en fin pastisj i Flying Circus her, med en kort oppsetning av Emily Brontës Wuthering Heights på semafor.

Sgu (og et utvalg andre danske kollokvialismer)

Dette er et ord man ikke slipper unna på dansk: Det er en sammentrekning av »så Gud«, og brukes enten som kraftuttrykk for å markere økt grad av inderlighet, eller som fyllord. Dansk er generelt fullt av ord og vendinger som egentlig ikke har noen semantisk funksjon. Et tilfelle av dette, som faren min ynder å bruke, er det må jeg nok sige! Man skulle tro det ville henlede oppmerksomheten mot noe oppsiktsvekkende eller bisarrt, et dansk sic, men erfaringen min er at det opptrer i tide og utide. Som også med sgu – men ikke desto mindre er jeg glad i dette småordet, som for meg er uløselig knyttet til Danmark.

Dessuten er jeg svak for kraftuttrykket »hold da ferie«. Det regnes ikke som banning, bare en uformell eksklamasjon for å uttrykke befippelse. I boken Gummi-Tarzan, der Ivan Olsen (det stadige offeret for buksevann) til alles overraskelse vinner en spyttekonkurranse, utbryter en tilskuer sågar »hold da helt ferie«, og utvidelsen markerer her i hvilken grad dette kom uventet på. På norsk er dette oversatt med det litt tammere «dra til sjøs».

En annen fiffighet på dansk er formuleringen »å være i byen«. Nej, han er i byen, kan dansken si til deg om en person du vil ha tak i, men som ikke er der. Det betyr ikke at han er i byen, det sier faktisk ingenting om hvor eller hvor langt unna han befinner seg, det betyr bare at han ikke er til stede.

Leseren vil sikkert merke seg at de danske siteringene bruker inverterte anførselstegn. Det er sånn det gjøres på dansk, og da må jeg respektfullt etterkomme det.

Sic

Dette er en av mine favorittforkortelser. Sic, gjerne stilisert som [sic], er kortformen av det latinske «sic erat scriptum»: slik er det skrevet. Det brukes for å gjengi noe ordrett, selv når dette rommer en feil. I disse tider, hvor norsk holder på å gå i oppløsning takket være bølgen av dårlig grammatikk og slett språkføring, har sic fått ny berettigelse. Ettersom nesten ingen lenger kjenner eller vet om forskjellen mellom pronomenene de og dem, og derfor lar det skure og gå i bruken av dem, må vi ty til latin hvis vi skal gjengi det: «… skure og gå i bruken av de [sic].» – og desslike formuleringer som ikke tar hensyn til forskjellen på subjekt og objekt. (Merkelig nok er synderne fullt ut i stand til å differensiere mellom jeg og meg, eller du og deg, som er akkurat samme sak. Eller they og them på engelsk.) Foruten dette kan sic også brukes for å peke ut dumheter og annen form for logisk brist, som begås stort sett hver gang noen får en mikrofon rettet mot seg.

Sikkim (1642–1975)

Sikkim var et kongedømme i Himalaya, mellom Nepal i vest, Tibet i nord/nordøst, Bhutan i øst og India i sør. I størrelse var det ganske lite; såvidt litt større enn Sjælland (se: Danmark). Kongen av Sikkim holdt tittelen chögyal, og den siste chögyalen het Palden Thondup Namgyal. I 1963 giftet han seg med amerikanske Hope Cooke, og i 1965 ble paret kronet til konge og dronning av Sikkim. Men i 1975 så India sitt snitt til å sende styrker inn i landet for å slutte opp om den voksende misnøyen med den sittende chögyalen (visstnok fordi landets nepalsk-hinduistiske minoritet følte seg diskriminert – statsreligionen i Sikkim var tibetansk buddhisme), som ble satt i husarrest og senere avsatt gjennom en fingert folkeavstemning. 16. mai 1975 opphørte Sikkim å eksistere som selvstendig land, og ble innlemmet i India som landets 22. delstat. Hope Cooke lever fortsatt og bor i Brooklyn. Datteren hennes, (fhv. prinsesse) Hope Leezum Namgyal, bor den dag idag i Sikkim, ikke langt fra der hun er født og oppvokst.

Smámæltur

Dette islandske ordet lærte jeg, av alle steder, på nevrologisk avdeling på Drammen sykehus. Det betyr «lesping», altså det fenomenet som inntrer der hvor noen av forskjellige årsaker ikke greier å uttale s-lyden, og erstatter den med /θ/ (som i engelsk thin). Fenomenet opptrer erfaringsmessig sett oftest blant barn, og regnes derfor med som et pediatrisk anliggende.

Sovjeternes hus, Kaliningrad (1970–2021?)

Dette bygget har en sprø bakgrunn. I eksklaven Kaliningrad stod Königsberg slott, som fikk hard medfart under 2. verdenskrig. Byen havnet under Sovjetunionens herredømme etter krigen, og myndighetene bestemte å jevne ruinene med jorden. I 1970 begynte byggearbeidet med å reise det gyselige og brutalistiske Sovjeternes hus, som skulle romme Kaliningrad-administrasjonens kontorer, på omtrent samme sted som slottet hadde stått. Det oppstod vanskeligheter da bygningen holdt på å synke på grunn av svak geologisk bæreevne, og som nødtiltak valgte man å sløyfe de syv øverste etasjene av vekthensyn. På midten av åttitallet gikk konstruksjonen i stå, og betongrammen stod i 20 år og forfalt, før det ble besluttet å male betongen pastellblå og sette inn vinduer. Dette til tross har bygningen aldri blitt ferdigstilt, ingen administrasjon har flyttet inn, og huset har stått ubrukt i hele sin levetid.

I slutten av 2020 fikk man nye planer for huset: rivning. Hva tomten eventuelt skal brukes til, vites ikke, men rivningen skal visst settes igang i månedskiftet februar–mars 2021. Inntil videre står Sovjeternes hus som en påminnelse om forfall – ikke bare av bygningen selv, men av det megalomane prosjektet som omhyller så mange aspekter ved kommunismen (se også: Republikkens palass). Bilder av kolossen kan sees her (ekstern peker).

Tango     

Tamám Shud (1948)

Denne saken fra Australia kan ligne litt på saken om Isdalskvinnen, men må sies å overgå den i gåtefullhet. Liket av en voksen mann ble oppdaget i Somerton utenfor Adelaide, men ingenting tydet på mord eller uregelmessigheter. Obduksjonen kunne heller ikke fastslå dødsårsaken. Senere fant man også en koffert sjekket inn på hovedbanegården i Adelaide, som etter all sannsynlighet tilhørte avdøde. Hverken på liket eller i bagasjen ble det funnet noen form for identifikasjon, og omfattende etterforskning kunne ikke gi svar på hvem han var.

I buksene han var iført fant man en gjensydd lomme, og i denne lå en liten bit sammenrullet papir. På papiret stod det trykket «Tamám Shud», satt i en slags orientalsk uncial-font. Det viste seg å være de siste to ordene i den persiske diktsyklusen Rubaiyat av Omar Khajjam, og betyr noe sånt som «ferdig» eller «fullendt», og var i dette tilfellet revet ut fra en sjelden utgave trykket på New Zealand. Man greide etterhvert å oppdrive det samme eksemplaret som papirbiten var revet ut fra, og her begynner det virkelig mystiske: På denne bokens bakside var det svake avtrykk etter fem linjer med det som forestilte en slags kode, samt et telefonnummer. Koden har ennå til gode å bli løst, men telefonnummeret tilhørte en kvinne som bodde rett ved stedet der liket ble funnet. Kvinnen benektet ethvert kjennskap til saken eller avdøde, og der har saken stått i stampe siden. Men saken har fortsatt en viss aktualitet, og etterforskes stadig.

Tegnspråk

Jeg liker tegnspråk. Min første fascinasjon kom med adventskalenderen «Vertshuset Den gyldne hale» som ble sendt i NRK første gang i 1989, og hvor jeg nærte en barnlig fascinasjon for å snakke med hendene. Siden har denne interessen vært litt av og på, men sent i 2020 begynte jeg å lære meg tegnspråk på alvor. Og det er ikke sånn at tegnspråk er tegnspråk overalt. Dette er norsk tegnspråk, som er særegent både med tanke på vokabular, grammatikk og syntaks. Her skal du få et eksempel på sistnevnte:

Setningsstrukturen i norsk tegnspråk baserer seg, etter hva jeg erfarer, på at det første tegnet angir når, så følger hva, hvor eller hvordan, og til sist kommer hvem. Setningen «vi drar til Oslo imorgen» på tegnspråk blir derfor imorgen drar-vekk oslo vi. Tegnordboken (ekstern peker) demonstrerer hvordan disse tegnene, og mange andre, utføres.

Mange ord på tegnspråk er selvforklarende. Tegnet er ofte en anskueliggjøring av handlingen eller gjenstanden det representerer. Tegnet for «kaffe» illuderer en gammeldags kaffekvern, altså at man setter den ene knyttneven over den andre og lager en malende bevegelse, nettopp for å etterligne hvordan kaffe kvernes for hånd.

Hvis du er interessert, kan jeg nevne at det på nettsidene til NRK finnes ikke bare adventskalender, men også et program fra NKS Fjernundervisning som heter «Tegn er språk» (ekstern peker) fra 1984. Der finnes føljetongen «Jakten på Monica», som handler om en klønete, hørende fyr som forelsker seg i døve Monica. Den burde ha større publikumsappell, for dette er kanskje det best utviklede kjærlighetsdramaet jeg noen sinne har sett i TV.

Tekst-TV

Jeg var i ferd med å føre opp denne artikkelen under «Utdatert teknologi», all den stund jeg trodde at tekst-TV var dødt og begravet for lenge siden, men samboeren min fortalte til min store forbauselse at dette fortsatt ruller og går – og derfor ligger det inntil videre under «Lerret og skjerm». Dette kan sies å være en slags forgjenger til internett, iallfall ligner det i funksjon, men her baserer det seg på en helt annen teknologi. Tekst-TV var både nyhetsvarsel, bruktbilannonser, værmelding og barneunderholdning på ett og samme sted. Der internett bruker URL, bruker tekst-TV tresifrede adresser. Merkelig nok har tekst-TV grafisk sett ikke forandret seg i det hele tatt, da den opererer med akkurat den samme fargepaletten og de samme pikselerte bildene.

Tekst-TV krever at det støttes i fjernsynsapparatet, og da NRK lanserte sin tjeneste i 1983, var denne støtten forbeholdt ganske få apparater. Det selges meg bekjent ikke lenger TV-er som kan lese tekst-TV, og denne regresjonen kan på sikt fase ut markedet. Etter hva jeg har bragt på det rene, satte BBC igang sitt tekst-TV (under navnet Ceefax) allerede i 1974, men denne tjenesten ble lagt ned i 2012. Man skulle tro det andelsmessig sett skulle være større etterspørsel for dette i Storbritannia (se: England) enn i Norge, folketallet tatt i betraktning, men her i Norge er tekst-TV fortsatt levende.

Beviset for at det eksisterer fortsatt, er utrolig nok å finne på nettet (!!!) – NRK Tekst-TV på internett (ekstern peker), hvor bakvendt det enn virker, oppdateres flere ganger daglig. Ellers er det vel rimelig å spå at tekst-TV nok nærmer seg slutten, men det er sjarmerende at det ikke er økonomisert og effektivisert vekk for lenge siden, i likhet med fasttelefonen og FM-nettet.

Telefaks

Vi har jo redegjort utførlig for fjernskriveren tidligere her i Kuriosakon, og som nevnt gikk den av kontormoten til fordel for faksmaskinen. Forskjellen er at telefaks fungerte over vanlig telefonnett (eller via satelitt), mens fjernskriveren forlangte eget teleksnett, og der fjernskriveren begynte å hakke ut hvert enkelt tegn på skrivemaskinmanér, ble faksen avlest optisk og utskrevet fortløpende. Jeg har ikke fått dette bekreftet, men det kan virke som om anskaffelsesterskelen var høyere for fjernskriveren enn den var for faksmaskinen, som jo forsåvidt var litt mer demokratisk.

Faren min hadde en jobb som krevde faks; den var i gulnet plast og krevde stadig nye forsyninger av termisk papir (den sorten hvor du kunne risse med fingerneglen slik at det avtegnet seg på papiret). Dessuten forlangte den jo en fungerende telefonlinje for å gjøre jobben sin. Det vil si at dersom du bare hadde én slik linje, var muligheten for å sitte i telefonen drastisk redusert hvis faksmaskinen i snegletempo begynte å spy ut sidevis med tekniske tegninger eller kalkyler. Følgelig ble det etterhvert vanlig å holde seg med eget faksnummer, slik at disse avbrytelsene ikke trengte å finne sted.

Det er underlig å tenke over at dette merkelige instrumentet ligger så tett opptil oss i tid. Sist jeg sendte en faks, var i 2007. Og det virker jo rart å bli sentimental over faksmaskinen, men det er nå mindre prosaisk enn e-post.

Thousand Island

Sist i rekken av oppføringer om mat skal vi til Thousand Island-dressingen, denne sliteren som ingen salatbar uten selvrespekt falbyr i bakk, og trenger vel neppe noen nærmere presentasjon. Min etterforskning viser at denne dressingen kommer fra Canada, dette landet som kulinarisk sett stikker seg ut med hummer og rugwhisky, og har navnet sitt etter en øygruppe ved navn Thousand Islands, som ligger på grensen mellom USA og Canada, et stykke unna Toronto. (Som en kuriositet kan det nevnes at det kanadiske bandet Martha and The Muffins hadde sin monsterhit Echo Beach fra 1980 på sitt første studioalbum, og coveret der viser faktisk et kartutsnitt over Torontos sørkyst med tilhørende øyer. Det er riktignok ikke Thousand Islands, men det er fortsatt en kanadisk øygruppe).

Det verserer litt usikkerhet rundt dressingens opphav. Innen Thousand Island-mytologien påstås det at den ble kreert på begynnelsen av 1900-tallet på Waldorf Astoria-hotellet i New York, men herværende redaksjon avviser dette kontant (ville ikke dressingen da hett «Staten Island» istedet?). Av nyere dato er dette faktisk blitt gransket sosiologisk, og selv om bevisførselen er anekdotisk og muntlig, tyder alt på at Thousand Island-området vitterlig er dressingens ekte arnested. Den eksisterer også i et vell av lokale variasjoner i dette området.

Tonsur

Tonsur er en meget bisarr frisyre. Kort forklart er det en klipp som utmerker seg ved at issen er barbert, mens resten av håret har fått bli igjen, og som på den måten danner en krans rundt øvre del av skallen. Den forbindes stort sett med munker og ordinerte prester under middelalderen, og var nok en praksis som ebbet ut etterhvert, til den ble avskaffet ved pavelig dekret så sent som i 1972. Jeg har ikke sett noe tegn på at dette har vært en vanlig kvinnefrisyre, det er såvidt jeg vet utelukkende en herreklipp, hvilket kan forklares med den tradisjonelle kjønnsubalansen blant geistlige.

Sekstitallet huskes jo ikke for sin voldsomme hårmessige estetikk, som Beatles også var et talende eksempel på, men ingen slår Hamburg-bandet The Monks her. Det bestod av fem amerikanere utstasjonert på en militærbase i Vest-Tyskland på midten av sekstitallet, og de praktiserte tonsur som en del av stilen sin. Dette er særlig synlig på coveret til plata Hamburg Recordings fra 1967, som viser et foto av besetningen tatt ovenfra og ned. Det er usikkert om dette imaget bevirket at pave Paul VI valgte å stryke tonsuren som gangbart klerikalt utseende noen år senere.

Toole, John Kennedy (1937–1969)

Denne korte biografien er også svært sørgelig. John Kennedy Toole vokste opp i New Orleans, og jobbet i løpet av sitt korte liv som språklærer og senere universitetsprofessor. Han kombinerte sin underfundige humor, evne til imitasjon og filologiske natur, og lot det kulminere i den legendariske romanen A Confederacy of Dunces. Dessverre fikk han aldri oppleve å se boken utgitt, og ble til slutt så nedbrutt at han tok sitt eget liv, 31 år gammel. Til alt hell hadde moren hans, et rivjern av en kvinne, forstått hvilket mesterverk det var snakk om. Hun rant ned en stakkars forlagsredaktør og formelig tvang ham til å lese manuset, resten er historie.

Elleve år etter selvmordet kom A Confederacy of Dunces ut, fikk kultstatus, og regnes idag som en klassiker innen moderne amerikansk litteratur. Romanen handler om den eksentriske Ignatius Reilly og hans misantrope syn på omgivelsene. En rekke uheldige omstendigheter fører til at Ignatius må ut i jobb, hvor hverdagen får hard medfart i møte med det forkvaklede verdenssynet hans. Moren hans, en tafatt politimann, to pensjonister, en jødisk beatnik fra New York og en soper fra Nebraska blir alle innviklet i den tåpenes sammensvergelse som Ignatius føler seg rammet av. Romanens tittel henspiller på et essay av Jonathan Swift: «When a true genius appears in the world, you may know him by this sign, that the dunces are all in confederacy against him.»

Trabant (1957–1991)

Øst-Tysklands tilsvar til den vesttyske folkevognbobla ble produsert frem til den tyske gjenforeningen, og det i 3,7 millioner eksemplarer. Trabanten var lite konkurransedyktig mot de vesttyske bilene, og Sachsenring-fabrikken i Zwickau måtte stenge dørene 30. april 1991. Den ikoniske og mest gjenkjennelige modellen het Trabant 601, med sine pølselykter, mekaniske særegenheter og forunderlige østblokkestetikk. Den var nærmest uforandret fra den ble lansert i 1963, og til siste eksemplar rullet av samlebåndet i 1990.

Jeg har jo eid en Trabant 601 selv, naturligvis. Den kjøpte jeg av en fyr på Stord, og det etter å ha lett etter en i årevis. Min Trabant var fra 1964, himmelblå av farge, og hadde 26 hestekrefter. Bensintanken satt forresten under panseret, som måtte opp hver gang jeg skulle tanke bensin. Siden det var totaktsmotor, måtte oljen blandes i bensinen i forholdet 1:50, altså på samme måte som i en påhengsmotor (dessuten luktet det helt likt). Det fikk folk til å glane ganske mye, og bilen ellers vakte oppsikt på sin vei. En morgen noen år senere ble jeg oppringt av en fremmed kar som ville kjøpe bilen, og jeg slo til på flekken.

Trafikkalfabetet (c. 1965)

1. april 1971 var datoen da vi innførte nye bilskilter i Norge: Istedet for én bokstav og en tallrekke, fikk vi nå to bokstaver og opptil fem sifre. Med nytt system fikk vi også ny font, og denne skulle brukes ikke bare på bilskilt, men også på skiltene langs veien. Denne helhetlige grafiske profilen, formgitt av Karl Petter Sandbæk på midten av 1960-tallet, fikk navnet Trafikkalfabetet. Denne var vi tro mot frem til 2002, da vi innførte en estetisk forkastelig og typografisk elendig font på norske kjennemerker. At vi har gått bort fra denne helhetlige tanken er egentlig ganske kjedelig, for den er blitt ikonisk for Norges del, og dessuten er den lesbar og typografisk tilfredsstillende. 2002-fonten som avløste Trafikkalfabetet viste seg dessuten å ha dårlig optisk gjenkjennelighet, og ble forkastet i 2006, da fikk vi nye skilter med nasjonalitetsstripe. Her benyttes Myriad som font, som må sies å være et heldigere valg, typografisk sett. Riktignok lever Trafikkalfabetet videre langs norske veier, og et lite verktøy der du kan leke deg med denne skiltingen finnes her (ekstern peker).

Tsjekkoslovakisk språk

Tsjekkoslovakisk språk (på tsjekkisk og slovakisk: českoslovenština) var et hypotetisk tilfelle av kondisjonalis. I den tsjekkoslovakiske grunnloven stod det faktisk at landets språk var tsjekkoslovakisk, et språk som ikke eksisterer og heller aldri har gjort det, annet enn som et sosiolingvistisk prosjekt avfødt i mellomkrigstiden. Dette var et håp om å slå sammen tsjekkisk og slovakisk, som er omtrent som norsk og svensk, til ett felles språk, ikke ulikt tanken om samnorsk her til lands. Dette måtte nødvendigvis bli vanskeliggjort av at de to språkene har inkompatible særtrekk, blant annet ved noe så grunnleggende som alfabetene: tsjekkisk er alene om å bruke bokstaven Ů, som iallfall ikke brukes på slovakisk, men som på sin side har et langt mer omfattende alfabet med blant annet palataliseringstegn, cirkumfleks og omlyd (henholdsvis Ľ, Ô og Ä).

Det er, bevares, lov å la seg forvirre av navnlikheten mellom Slovakia og Slovenia. Men det blir altså ikke lettere på slaviske språk. Der heter Slovakia Slovensko og Slovenia Slovinsko, mens slovakisk er slovenština og slovensk slovinština. Tsjekkoslovakia het Československo, men etter bruddet i 1992 viste det seg at Tsjekkia ikke har noe eget navn på tsjekkisk. Man har prøvd å innføre Česko, men dette er en hard nøtt å svelge for tsjekkerne. Enn så lenge kaller de seg Česká republika – Den tsjekkiske republikk.

TV-Shop

Alle som er tilårskomne nok til å huske disketten, bør også ha vage minner om TV-Shop. Dette mediet (de kalles infomercials i hjemlandet, og er hyppig parodiert) prakket på oss alt fra treningsutstyr til rengjøringsapparater, med den felles egenskapen at alt var plassbesparende, og lett kunne stues vekk under sengen. Nå er jo ikke det å handle ting over postordre noe nytt; den norske Select-katalogen har vært i omløp siden 1965 og eksisterer stadig, men der er det helst mindre produkter med snevrere nedslagsfelt, sånn som epleutkjernere og tøfler. TV-Shop har på sin side appellert til det amerikanske publikumet siden 1989, og begynte ut over 90-tallet å ta for seg det nordiske markedet. Det gjorde for den saks skyld også det norske motstykket Canal M, som solgte et bredt utvalg husgeråd, men de fikk bare et drøyt år på baken før de måtte kaste inn håndkledet i 1999.

Jeg kan erindre at TV-Shop sendte på TV 3 nattestid, men jeg har ikke funnet bevis for at det fortsatt ruller på norske skjermer. En gjennomgående tendens i TV-Shops reklamefilmer, bortsett fra det praktiske aspektet ved oppbevaring, var den nitide retorikken: Hvor hendig er ikke denne tepperenseren, og hvor uunnværlig er ikke denne romaskinen? Dette ble virkelig gnidd inn på barnehagevis. Før produktet deres ble presentert, fikk vi helst en forfilm (i sort-hvitt!) med lidende ofre som slet seg ut på sølvpuss og trappevask. Så vendte vi tilbake til studio (i farger), hvor reklameaspektet var dårlig skjult bak en ferniss av folkeopplysning. Her fikk vi se produktet, og for troverdighetens skyld ble det bifalt av innleide statister som agerte publikum, og som klappet og nikket på sentrale steder (se også: klakør).

Dette har jo naturligvis vært en gullgruve for spydige etterlikninger. TV-Shop er jo et opplagt offer med sin lettgjennomskuelige tåpelighet, og den beste parodien jeg har sett til dags dato, er den britiske humorserien The Fast Show og deres liksom-avertering for den ubestemmelige (men til gjengjeld umåtelig allsidige) Gizmo (ekstern peker).

Uniform     

Victor     

Venneringen

Jeg har alltid vært fascinert av kontaktannonser. Det er et spennende grenseland mellom å være ensom på den ene siden og prøvende på den andre; et interessant limbo hvor avsenderen nekter å avfinne seg med status quo, men fortsatt ikke har kommet til en forløsning. Samtidig blir det veldig interessant når denne sosiale revolten inntar de tilårskomne i samfunnet vårt: Den eldre garde skriver også kontaktannonser. Og dem finner du under spalten «Venneringen» i det kristne ukebladet Familien. Det er viktig å understreke her at dette ikke er de annonsene som rykkes inn før jul av ensomme eldre som fortvilt savner å feire julaften sammen med en helt vanlig familie (for det er en sårbar gruppe som har min inderligste sympati). Venneringen-annonsene kommer fra en annen gruppering.

Jeg vil avstå fra å komme med ytterligere karakteristika av innsenderne her, for de lar seg forsåvidt ikke definere entydig. Noen leter etter en brevvenn, andre hinter om «en venn» (det vi under 80 kaller kjæreste), mens andre er mer barduse i etterlysningen sin. En kvinne stilte følgende krav: «Du må ha bil og et eget sted å bo. Du trenger ikke være så kjekk, men være seriøst interessert i å møte en kvinne. Du kan gjerne være trygdet.» Ellers bærer disse annonsene preg av ikke bare kristent livssyn, som både loves og ønskes, men også et voldsomt behov for totalavhold. For kjæresten min og meg er disse annonsene en uavlatelig kilde til hverdagshumor, hvor ufrivillig den enn måtte forekomme.

Whiskey     

W (bokstav)

Det pussige med W, foruten at den ikke har noen naturlig tilhørighet i det norske alfabetet vårt, er at den fungerer så vidt forskjellig ettersom hvilket språk du ser den i sammenheng med. Men først må vi se litt på den historiske forgjengeren.

Bokstaven wynn, som altså skrives Ƿ som versal og ƿ som minuskel, tør være en fremmed bokstav for de aller fleste. Og det er forståelig nok, for den brukes i gammelengelsk, frem til den istedet ble utkonkurrert av W (Ƿ og W er så å si to sider av samme sak, og uttales likt) rundt år 1300. Ƿ har lånt utseendet og lyden fra den norrøne bokstaven Ꝩ.

Ƿ, eller for den saks skyld W i moderne engelsk, er en lyd vi også finner igjen i den polske bokstaven Ł/ł. Uttalen der har ikke noe å gjøre med L, som gjerne sniker seg inn i vriene navn som Łódź og Wałęsa. W/w på polsk, på sin side, har samme funksjon som i tysk. Faktisk har jeg ennå til gode å se V/v bli brukt i polsk i annet enn lånord og fremmede etternavn. Også i walisisk er er W/w en yndet bokstav, mens V/v bare brukes i lånord.

W er som sagt et fremmedelement i norsk. Den passer dårlig inn her, for vi har rett og slett ikke bruk for den. Den representerer ingen lyd vi behøver en egen bokstav for i norsk; vi har forlengst sjaltet ut Ð/ð og Þ/þ både som lyd og bokstav, som jo var vesentlige bestanddeler av språket vårt før, men som nå lever videre på Island, Færøyene (de bruker dog bare Ð/ð) og i England (men bare som lyder, i begge tilfeller representert ved <th>).

Walisisk

Wales var en tidlig forelskelse. Allerede på ungdomsskolen forsøkte jeg å lære meg walisisk. Wales kalles på sitt eget språk Cymru, hvilket har gitt opphav til begrepet «kymrisk», som betegner noe som angår Wales. Det walisiske språket skrives jo på det latinske, men med noen små endringer hist og her. Bokstaven W, for eksempel, er en vokal med uttalen /ʊ/ eller /uː/. I walisisk kan du også sette en cirkumfleks over vokalene, sånn som Â, Ŵ og Ŷ. Det betyr at du skal forlenge uttalen av dem. U/Û utmerker seg ved at den uttales /ɪ/ eller /iː/, altså lyder vi tradisjonelt ikke forbinder med U-en. Dessuten har walisisk også dobbelt-L, som gjerne kan opptre i begynnelsen av ord. Etternavnet Llewelyn er ett eksempel (/ɬɛwɛlɪn/), byen Llanelli et annet (/ɬaˈnɛɬɪ/). Walisisk inneholder det fascinerende elementet mutasjoner, som ved første øyekast kan ligne på kasus, men som nok er litt annerledes. Ta for eksempel ordet for «øl», cwrw. «(En) flaske med øl» blir potel o gwrw. Skiftet fra c til g skyldes en myk mutasjon, som det kalles. Og det skyldes altså ikke grammatisk kasus, men heller den foregående lyden (ikke helt ulikt artikkelen a/an i engelsk, som er der for å lette uttalen relativt til det påfølgende ordet). I det øvrige regnes walisisk for å være vanskelig å lære, hvilket forsåvidt også var min erfaring som fjortenåring. VSO-syntaksen er fremmed, men ikke umulig å lære seg. Mutasjonene og uttalen ligeså. Men det krever jo en særskilt interesse for språk.

X-ray     

Yankee     

Zulu     

Ærlig     

Østen     

Øst-Tyskland (1949–1990)

Øst-Tyskland, også kjent under forkortelsen DDR (Deutsche Demokratische Republik), var resultatet av den sovjetiske besettelsen av Tyskland og Berlin i kjølvannet av 2. verdenskrig. Etter massive opptøyer og demonstrasjoner for blant annet reisefrihet (og muligens også misnøye med den utdaterte bilparken, se: Trabant), var det sittende kommunistpartiet SED tvunget til å avholde demokratiske valg. Sommeren 1990 stemte den nye partisammensetningen i parlamentet, Volkskammer (se: Republikkens palass), for å oppløse seg selv, og det uten å ha forhørt seg med Bonn først. DDR opphørte å eksistere 3. oktober 1990, og utgjør sammen med gamle Vest idag Forbundsrepublikken Tyskland.

Men her skal dere høre: I 1972 var Erich Honecker på statsbesøk til Cuba, og der møtte han Fidel Castro. I et tegn på bilateralt vennskap tok Castro øya Cayo Blanca del Sur, hvor det ikke bodde noen, døpte den om til Cayo Ernesto Thaelmann (på tysk: Ernst-Thälmann-Insel), og overrakte den til østtyskerne. Denne øya ble derfor et lite stykke DDR i det karibiske hav! Siden gjenforeningen i 1990 har det faktisk vært noe usikkerhet knyttet til Ernst Thälmann-øyas juridiske status, og det finnes derfor en sjanse for at Øst-Tyskland lever videre på en øy sør for Cuba et sted.

Åse     

Å (bokstav)

Det er fint at Å-en kommer helt til sist i alfabetet vårt, for det er også den aller nyeste bokstaven vi har. Svenskene er litt annerledes; alfabetet deres ender i rekkefølgen Å-Ä-Ö, som jo ser litt pussig ut, mens danskene har samme alfabet med ditto rekkefølge som det vi har (med den ene forskjellen at bokstavene Ø og Æ har byttet plass på tastaturet). Å-en brukes ikke i finsk, islandsk eller færøysk. På norrønt har vi bokstaven Á, som uttalemessig er lik vår Å. Á på islandsk tilsvarer ikke Å, men representerer derimot diftongen /auː/. I norrønt finner vi også bokstaven Ǫ, som altså heter O med kvist, som har et visst uttalemessig overlapp med Á. Islendingene har droppet Ǫ til fordel for Ö. Kvisten finner vi brukt idag i blant annet polsk (se under: W) og litauisk.

Å kom inn i alfabetet vårt i 1917, og erstatter den tidligere bruken av dobbelt-A. På noen felter henger det igjen, særlig i etternavn som er hentet fra eldre stedsnavn, hvor ortografien ikke nødvendigvis har tilpasset seg at språket inneholder en ekstra bokstav. Vi ser det også i tilfellet Ullevål, bydelen i Oslo. Der finner vi nemlig Ullevaal stadion, som bisarrt nok ikke eksisterte i 1917, men ble påbegynt først i 1925. Vi ser også et lite etterslep hos våre naboer i sør: Der finner vi byen Aarhus. Dét het den også frem til 1948, da byttet den stavemåte til Århus. Men i 2011 gikk de tilbake på vedtaket sitt, og byen ble hetende Aarhus igjen (litt som om vårt hjemlige Kristiansand skulle gått tilbake til å hete Christianssand igjen?). Det første navnebyttet har sammenheng med at det var først i 1948 at danskene tok Å-en til seg (mot vårt 1917), mens byen Aalborg aldri har skiftet stavemåte.

Hvis man ikke ser på Å som en egen bokstav, men heller en A med et diakritisk tegn, finner vi et visst slektskap med en annen velkjent bokstav. Tsjekkerne har sin Ů, som angir at uttalen dras litt ut i lengde. Den akkurat samme hensikten har de i Ú, med den lille forskjellen at Ů aldri kommer først i et ord (mens det kan Ú godt gjøre). Se også kontinental uttale.

Christian Lilleseth © 2021