Kuriosakon

Dette er ment å være et slags oppslagsverk innen kuriositeter. Derav navnet «Kuriosakon». Leksikon-antydningen til tross, husk på at dette hverken er fagfellevurdert eller på annen måte kvalitetskontrollert. Her tilføyes fortløpende, så følg gjerne med for oppdateringer. Per nå kan vi skilte med følgende anliggender:

Avleggs teknologi
Akustisk kobler
Bibsys Ask
Båndspiller
Diskett
Fasttelefon
Fjernskriver
HCESAR
Hjemmeside
Knipsekasse
Telefaks

Byggverk
Asker rådhus
Blindern
Georgias bank
Irmahønen
Norske møterom
Pissoarer i Oslo
Republikkens palass

Dyrisk
Belted Galloway
Kartozoologi

Forhenværende land
Biafra
Heinzenland
Sikkim
Øst-Tyskland

Gastrisk
Bäverhojt
Champagnesablering
Danske smørrebrød
Diffusjon
Fermentering
Fondue
Kabaret
Thousand Island

Husordboken
Arschgeweih
Eierschalensollbruch-
   stellenverursacher

Floruit
Klakør
S’gu
Sic
Smámæltur

Hvem er nå dette?
Achilles
Albert Johnson
B. Traven
Bat Pussy
Isdalskvinnen
Marsha Gee
Tamám Shud

Hår
Mánička
Tonsur

Ikke-olympiske grener
Osteløp
Snørekjøring
Stammestøt

Kommunikasjon
Bokstaveringsalfabetet
Håndalfabetene
Pangram
Semafor
Trafikkalfabetet

Lingvistisk
Dobbelt-L
Г
Hapax legomenon
Kontinental uttale
Lang s
Q
Reiseparlør
Syldavisk
Tsjekkoslovakisk
W
Å

Litterære alibier
Axel Jensen
John Kennedy Toole
Malcolm Lowry
Skáldaleyfi

Lyd og bilde
Blindpassasjer
Filmavisen
Fyrstikker
Tekst-TV
The Willkoks Talk
TV-Shop
Østblokk-rock

Pussige Europa
Belgia
Danmark
England
Frankfurt
Georgia
Liechtenstein

På hjul
Land Rover Defender
Motorsykkel
Trabant
Troll

Religion og livssyn
Bønneflagg
Esekiels romskip
Jesu ukjente år
Trepaveår

Samferdsel
Flyfødsler
Luftfart uten skrupler
Luftputebåt
Norsk trafikkskilting
Venstrekjøring
Vindebro

Selvjustis
Buksevann
Defenestrasjon
Kjølhaling
Paraplyhytting

Sovjetsamveldet
Rentgenizdat
Sovjetenes hus
Sovjetskoje sjampanskoje
T-banen i Riga

Språk
Baskisk
Islandsk
Norn
Norrønt
Samnorsk
Tegnspråk
Walisisk

Tall og mål
Forvirrende måleenheter
Rare tellemåter
Romertall
Tidssoner

Tvilsomt og okkult
Criswell
Fallometri
Kryptozoologi
Kvistgang
Lobsang Rampa
Ny-Atlantis
Pavinne Johanna
Pyramidene i Bosnia
Sealand

Ualminnelige personer
Elspeth Beard
Günter Schabowski
Johnny Bode

Ukategoriserbart
Hengekøye
O-fag
Ølmonopolet

Nye oppføringer
26.03: Mondegreen




A som i “Alfa”     

Achilles (fl. 1979)

8. august 1979 kom en mann til politiet med en bærepose fra Narvesen. Posen var blitt funnet på Østbanen (som i dag heter Oslo S) under sortering av innhold som ikke var blitt hentet ut fra oppbevaringsboksene der. Innholdet i posen tydet på at noen hadde til hensikt å sabotere kraftforsyningen i Norge. Organisasjonen bak, som angivelig hadde forgreininger til Vest-Tyskland, kalte seg Achilles. Fotografiene og planene var svært detaljerte, og inneholdt konkrete planer om anslag mot 35 kraftanlegg i hele Norge, hvor 19 av disse var navngitt. Planene omfattet også en overføringslinje som ennå ikke var bygget i 1979. Dette tydet på at noen ikke bare hadde drevet omfattende rekognoseringsarbeid, men også hadde kjennskap til ellers utilgjengelige opplysninger. Dokumentene lå inni et nummer av den vesttyske avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung (se under: Frankfurt). I et vedlagt brev på engelsk gikk det frem at materialet var blitt sendt i retur til Norge fordi kvaliteten ikke var tilfredsstillende, og at ledelsen i Frankfurt forlangte mer detaljerte forberedelser. Den nitide etterforskningen førte ikke frem, og ble holdt hemmelig frem til 15. desember 1983, da Politiets overvåkingstjeneste (dagens PST) gikk ut med saken i håp om tips som kunne føre til oppklaring.

Man fant aldri ut hvem som stod bak. Et spørsmål er hvor reelle disse planene egentlig var, ettersom ingen av aksjonene ble forsøkt utført, og om det hele dreide seg om en provokasjon (det er kanskje ikke så vanlig blant sabotører å holde seg med eget brevpapir, som Achilles gjorde). Andre viktige spørsmål er hvordan og hvorfor materialet kunne være såpass omfattende, hvem som hadde samlet det inn, og hvorfor disse planene ikke var blitt hentet ut (avisen var datert 6. januar 1979, brevet januar samme år, mens innholdet ble deponert enten 26. eller 27. februar det året), og hva man søkte å oppnå gjennom disse aksjonene (eller denne provokasjonen, alt ettersom). En annen pussighet er at det i brevet ble nevnt at motstanden mot atomkraft her til lands burde være bedre organisert, mens atomkraft ikke var et tema i Norge på slutten av syttitallet. Saken ellers er lite omtalt på internett, og omhandles stort sett i digitaliserte aviser fra slutten av 1983 og utover. (Post scriptum mai 2022: Aftenposten Historie skrev om Achilles i denne saken i januar 2022, men den er bak betalingsmur. Post post scriptum desember 2023: Vi Menn hadde en fin artikkel denne måneden, hvor det kom frem at det var først tidligere i år at dokumentene i saken ble gjort tilgjengelig.)

Akustisk kobler

I rekken av avleggs kommunikasjonsteknologi har vi kanskje her den viktigste av alle: Den akustiske kobleren. Dette skapte en slags forløper til internett, og gjorde at telefonnettet kunne brukes til å sende og motta datainformasjon (ikke helt ulikt et modem fra 1990-tallet). Den fungerte ved at man tok av røret på fasttelefonen (i 1967 kom Elektrisk Bureaus lysgrå dreieskivetelefon, den som stod i absolutt alle hjem med innlagt telefonlinje. Såvidt vites var den enerådende frem til Tastafonen kom rundt 1980), og la dette mot den akustiske kobleren. Rørets mikrofon lå mot koblerens høyttaler, og motsatt – og ved at man slo et bestemt telefonnummer, med tilsvarende apparatur i den andre enden, var man i stand til å sende og motta informasjon. Kobleren kalles «akustisk» fordi den oversetter binære data til lydsignaler. Et praktisk eksempel på hvordan dette kunne arte seg, kan man se i den norske filmen Olsenbanden og Data-Harry sprenger verdensbanken fra 1978. Et annet er denne karen her (ekstern peker), som lar deg åpne nettsidene sine hvis du har en akustisk kobler.

Arschgeweih

Dette vulgærtyske ordet kom jeg over i studenthybelhuset jeg bodde i; jeg forstod bestanddelene (se også: Eierschalensollbruchstellenverursacher) av dette sammensatte ordet, men ikke hva tyskeren egentlig fortalte om. Etterhvert viste det seg å betegne disse tatoveringene som en gang i tiden var så populære å ha i korsryggsområdet (også kjent under det lite tiltalende begrepet «tramp stamp»). Personlig liker jeg å betrakte dem som en slags løs tolkning av Rorschach-testen, men tyskerne kaller det altså rompegevir. Et strålende ord for et diskutabelt fenomen.

Asker rådhus (1963)

En jernbanestasjon, et kjøpesenter med de samme kjedebutikkene, et torg uten liv – dette er Asker sentrum, og det er lite som skiller det fra andre generiske tettsteder (se også: norske møterom) over det ganske land. Men selv om Asker er sjelløst, trist, anonymt, døsig og i mange tilfeller beint fram stygt: De har et ufattelig smukt rådhus der.

I takt med kommunesammenslåingene på 1960-tallet fikk kommunene større og flere oppgaver, og det ble nødvendig med nye rådhus som kunne huse denne administrasjonen. Da dette bygget stod klart sent i 1963, var Asker alt annet enn urbanisert: Det var en jordbruksbygd som inntil nylig hadde hatt eksport av natur-is som en viktig inntektsvei. Det var arkitektene Nils Slaatto og Kjell Lund som stod bak tegningen av det nye rådhuset, og de var begge unge da bygget ble tegnet. Derfor må arkitekturen sies å ha vært banebrytende, ikke bare fordi den hørte byen til, men fordi det nokså brutalistiske uttrykket var nytt og fremmed.

Særlig imponerende synes jeg rådhuset er innvendig. Selve foajeen har vegger i håndmeislet naturbetong (en metode som idag er for dyr til at den i det hele tatt vurderes brukt), som skaper et røft preg, men uten å være glatt (jeg kan ikke tenke meg noe kjedeligere enn glatt betong, som betegner Asker sentrum ellers). Interiørarkitekt Bjørn A. Larsen hadde i samarbeid med arkitektene stått bak interiør og belysning. Dette er nå fredet, hvilket innebærer at de erstatningene som foretas skal være helt tro mot originalene, og sånn sett er det en reise tilbake i tid og en lise å tre inn i Asker rådhus. Ikke bare fordi det omkringliggende er så gyselig, men fordi rådhuset alene er så vakkert.

B som i “Bravo”     

Baskisk

Baskisk (på sitt eget språk: euskara) tales i Baskerland (Euskal Herria), det området som strekker seg over Pyreneene og ligger innerst i Biscayabukten, eller sagt på en annen måte: Mest i Spania, litt i Frankrike. Mange av oss vil sikkert huske den baskiske separatistbevegelsen ETA (Euskadi Ta Askatasuna, «Baskerland og frihet»), som riktignok la ned våpnene i 2010 og har latt dem ligge der siden, men som frontet baskisk kultur og språk, særlig under Franco-tiden. Det fascinerende ved baskisk er at det er fullstendig isolert, det slekter ikke på noe som helst annet språk vi kjenner til, og dette er helt unikt i Europa. Det finnes ikke noe annet naturlig språk i denne verdensdelen som ikke lar seg klassifisere i noen språkfamilie.

Og spørsmålene blir derfor: Hvordan kan det ha seg at et språk oppstår helt upåvirket fra andre språk? Hvordan har det seg at ingen vet hvordan språket har oppstått? Og så videre. Her er det få beviser, og dertil mere som er overlatt spekulasjonene.

Bat Pussy (1970, -71?)

Vi har endel kunstverker fra middelalderen og renessansen der vi ikke er helt sikre på årstallet, men hvor vi med bakgrunn i kunstnerens liv og virke kan fastslå et omtrentlig år for når verket ble til (se også: floruit). I tillegg har vi noen tilfeller med usikker opphavsmann, fordi middelalderkunstnere sjelden signerte sine verk. Og så har vi Bat Pussy, en obskur pornofilm fra tidlig 1970-tall med Batman-tema og absolutt ingen opplysninger om regissør, skuespillere, år eller sted for opptak… I det hele tatt vet vi lite om denne filmen og dens tilblivelse, og det pirrer nysgjerrigheten min.

Filmen ble funnet tilfeldig blant flere andre i noen pappesker i et bakrom på midten av nittitallet, og litt senere ble den distribuert for hjemmemarkedet (som absolutt nisjefilm). Videre hører vi at skuespillerne, to kvinner og en mann, snakker amerikansk med tung sørstatsdialekt. Dessuten har jeg lagt merke til en parkert bil med det som kan se ut som datidens Texas-skilter, men billedkvaliteten er for dårlig til å slå fast noe sikkert. Derimot ser vi helt i begynnelsen av filmen forsiden på et magasin, og dette vet vi kom ut i september 1970. Ellers har filmen ingen rulletekster eller noe annet som kan oppklare hvem som står bak, eller hvem som er med i den. (I 2019 ble det funnet ytterligere en filmrull med en sluttscene som ikke var med på den første rullen, men heller ikke der er det noen rulletekst. Frem til dette har vi bare visst om én eksisterende rull med Bat Pussy.)

Selv prøver jeg å forstå omstendighetene bak produksjonen. Den hører utvilsomt hjemme i sexploitation-sjangeren, altså lavbudsjettsfilmer av og med amatører. Likevel ser vi en mikrofon som titter frem øverst i bildet nå og da, hvilket tilsier at de har hatt en lydmann på saken. I begynnelsen ser vi også at filmingen skifter fra ett kamera til et annet, som impliserer to kameramenn. I tillegg er det lagt på musikk, som betyr at filmen har vært gjennom en postproduksjon, altså at de har hatt tilgang på redigeringsutstyr. Dette er ikke nødvendigvis noe som kjennetegner en lavbudsjettsproduksjon. Men den er ikke engang forsøkt distribuert, så hva er da hensikten med å ta seg bryet, ressursmessig som økonomisk, med å spille inn film som ingen fikk se helt tilfeldig før i 1996?

Bat Pussy er ellers et bedrøvelig makkverk. Man kan ikke se den som satire på pornografi uten å se den som satire på sex også, for den inneholder ingen egentlige sexscener, bare upirrende nakenhet (se også: fallometri) og tomprat. I løpet av 50 minutter er vi vitne til et uappetittlig, middelaldrende par som kjekler usammenhengende, ei noe yngre jente som bryter seg inn i parets leilighet iført et sørgelig slags Batman-kostyme (herav tittelen), et formodentlig fraværende manus, og et absurd plot uten noen egentlig begynnelse eller slutt. Bildet er kornete og uskarpt, lyden kuttes når regissøren instruerer skuespillerne underveis («do what now?»), dama har såtehår og mannen uavlatelig impotens, og på et punkt kan du høre noen bak kamera som raper usjenert. Dette er antageligvis den dårligste filmen jeg har sett i mitt liv, men det er også det som gjør den så severdig, sammen med det okkulte opphavet.

Beard, Elspeth (1959–)

Bak dette navnet skjuler det seg en av vår tids virkelig tøffe damer. 23 år gammel reiste hun jorden rundt (se også: Land Rover Defender) alene på motorsykkel. Mellom 1982 og 1984 tilbakela hun 56,000 kilometer, og hadde da vært innom Europa, Nord-Amerika, Asia og Australia. Til oppakningen hadde hun toppkoffert og sidevesker i aluminium, som hun til overmål hadde stanset ut selv. Beard var ellers en fremragende mekaniker, og stod for reparasjoner og vedlikehold av sykkelen på egen hånd.

Underveis opplevde hun både mindre ulykker og tyverier, men pussig nok var det aldri sykkelen hennes som ble stjålet. Derimot forsvant alle reisedokumentene hennes i Singapore, hvor hun måtte oppholde seg i seks uker i påvente av nye papirer. Beard var i Punjab da Indira Gandhi ble drept, og India havnet i unntakstilstand. Det var med nød og neppe hun slapp ut og over grensen til Pakistan. Hun ble rammet av både hepatitt og dysenteri på hjemveien, som naturligvis sakket henne betraktelig, blant annet rakk hun bare såvidt å kjøre ut av Iran før visumet hennes gikk ut. Hun unngikk klokelig å kjøre gjennom Jugoslavia, som var beryktet for de fastboendes hasardiøse kjørestil (en påstand bekreftet av faren min, som selv var i Jugoslavia på motorsykkel på begynnelsen av 80-tallet).

Til tross for at hun var første kvinnelige brite som reiste jorden rundt på motorsykkel, ble hun lite eller ingen oppmerksomhet til del. Elspeth Beard var et ukjent navn helt frem til 2008, da en journalist fikk se bildene og notatene hun tok under turen. Siden da har hun utgitt bok om reisen sin, og er blitt noe av en legende både i og utenfor motorsykkelmiljøet. Sykkelen hun brukte, en BMW R60/6 fra 1974, eier hun fortsatt. Se ellers en fin reportasje her (ekstern peker).

Belgia

Dette er et bisart land. Ikke har de noe eget språk, men derimot et usammenhengende system av fransk, nederlandsk og litt tysk. Følgelig har alle gater (iallfall i Brüssel – nei, Brussel – nei, Bruxelles) navn på både fransk og nederlandsk. Gaten der min venn Nils bodde het altså både Hopstraat og Rue de Houblon. I tillegg fant vi en gate som var enveiskjørt i begge retninger. Og trafikken var helt fryktelig, jeg har aldri sett så dårlig flyt noe sted i Europa, hverken før eller siden: Selv lyskryssene varslet et fullstendig opphør av samspill. Man skulle tro at dette er et striglet samfunn; her holder EU til, og de regulerer jo absolutt alt til det perverse. Mens vi satt i bilen (det var Land Roveren min, forresten) på vei hjem, ikke så langt fra den nederlandske grensen, spurte jeg Nils om Belgia hadde spilt fallitt. Svaret hans kom et halvt sekund senere: «ja».

Jeg er selv ikke like negativ i oppfatningen; Brüssel var da ikke ufyselig. Det var endel pene bygninger der, og jeg fikk servert noen praktfulle blåskjell på en hyggelig restaurant. Generelt sett fikk jeg ingen misstemning hverken av byen eller landet. Dessuten må jeg trekke frem det belgiske ølet. Min favoritt heter Rochefort Trappistes 8 (altså huit), og finnes på Vinmonopolet (ekstern peker). Det er et dypt, maltrikt klosterøl, som viser tilbake til Belgias århundrelange tradisjon med ølbryggende munker (se også: tonsur) tilhørende trappistordenen. Per idag finnes det fjorten trappistklostre som brygger øl, hvorav de fleste ligger i Belgia. Overskuddet fra omsetningen går til veldedige formål.

Belted Galloway

Her for en tid tilbake befant jeg meg på Lesja, og jeg var ute på kjøretur i området. Etterhvert åpenbarte det seg et jorde der det stod en hel del kyr som gresset bedagelig. Det er jo ikke noe uvanlig syn, men dette er kyr jeg aldri før har sett maken til. De fleste av dem var helt svarte, men med et hvitt magebelte som gikk hele veien rundt, fra rygg til buk og tilbake igjen. Ved første øyekast trodde jeg dette var et slags belegg bonden hadde satt dem inn med for å jage vekk insekter, for tegningen var veldig jevn i konturene, men dette ligger altså som et karaktertrekk til rasen. Jeg fikk vite av kukyndige at sorten kyr det her var snakk om het Belted Galloway, et navn jeg frem til da var helt fremmed for.

Belted Galloway-kyr kommer opprinnelig fra Skottland, men er takket være hardførheten sin i stand til å trives uansett form for nedbør, og i mer sommerlig klima kvitter de seg med vinterpelsen og vil trives i varme også. Men rosinen i pølsa er definitivt denne: Ved farer og trusler danner hele flokken kringvern, også for å hegne om andre dyr. Dersom for eksempel ulv prøver seg, kan hele kuflokken gå til motangrep, men de er ellers svært fredsommelige av seg.

Biafra (1967–1970)

Biafra er det nest mest kortlivede landet (etter Heinzenland) som vil omtales her i Kuriosakon. Landet erklærte sin uavhengighet fra Nigeria, men ble gjeninnlemmet to og et halvt år senere. I nesten hele denne perioden lå landet i krig med Nigeria, med katastrofal hungersnød til følge. Underveis forsøkte biafranerne å skape sin egen nasjonale identitet med dertil hørende nasjonalsang. Og hvilken melodi gikk ikke den på? Jo, den finske komponisten Jean Sibelius’ Finlandia.

Bibsys Ask (1972–ca. 2015)

For alle som har satt sine ben på et universitet (se: Blindern) eller et folkebibliotek, tør Bibsys Ask (eller bare Bibsys) være et velkjent navn. Dette systemet for å søke opp bøker var enerådende i elektroniske oppslag gjennom fem tiår (!), men ble skrotet til fordel for det litt mindre intuitive Oria. Bibsys var for meg så innarbeidet at det satt i fingrene, holdt vedlike av de gamle søkestrengene and og or, for ikke å snakke om muligheten for å «trunkere søket» (hva nå i alle dager det skulle bety). Utskiftningen gjorde meg etterhvert svært nostalgisk, og jeg håper jeg har flere med meg når jeg sier dette: Bibsys burde vært fredet som kulturminne.

Blindern, Oslo

I årene 2011–2015 var jeg så heldig å studere filologi på Universitetet i Oslo, og følgelig tilbragte jeg de glade studieårene mine på øvre Blindern i professorene Benskin (se under: rare tellemåter), Haarberg (se under: tonsur), Jørgensen (se under: norrønt) og Stene-Johansens (se under: hengekøye) lære. En dag, etter et kort opphold på herretoalettet i kjelleren på Sophus Bugges hus, ble jeg vâr en dør til venstre som ikke bare stod ulåst, men dertil ikke vendte ut mot noe logisk rom. Litt spent åpnet jeg døren og fikk øye på en korridor. Ved å følge denne korridoren åpenbarte det seg en ny korridor, som denne gang tok til høyre. Her måtte jeg gjennom noen andre dører, som også var ulåste, før jeg kom til en siste dør, og åpnet den. Med ett befant jeg meg i kjelleren på Eilert Sundts hus – altså over 100 meter unna Sophus Bugges hus, målt i luftlinje.

Det er viktig å få med seg at vi har å gjøre med to separate bygninger her. Ved å sammenligne plantegninger av kjelleretasjene i bygningene på Blindern, viste det seg at mange av husene er sinnrikt forbundet med en kulvert, den begynner i Sophus Bugges, fortsetter under Eilert Sundts og videre under Harriet Holters hus, og videre i retning Vilhelm Bjerknes’ hus. Herfra har det ikke lykkes meg å kartlegge tunnelens eventuelt videre bane – om Frederikke, Georg Morgenstiernes og Georg Sverdrups hus er forbundet, eller om den strekker seg innom det utdanningsvitenskapelige og det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet, vites ikke. Denne katakombiske oppdagelsen gjorde jeg omtrent samtidig med at denne artikkelen (ekstern peker) ble publisert, og i kjølvannet av dette sørget eiendomsavdelingen for at de underjordiske korridorene ble avlåst for nysgjerrige studenter.

Blindpassasjer (1978)

Norsk science fiction fra syttitallet må jo kalles en virkelig kuriositet, og derfor verdig en oppføring her i Kuriosakon. Ikke overraskende var det parhestene Bing og Bringsværd (se også: kartozoologi) som stod bak, de var såvidt vites ganske alene om å skrive science fiction på den tiden her til lands (skjønt Axel Jensen var ute allerede i 1965 med sin dystre roman Epp). Selve handlingsforløpet trengs ikke behandles i noen særlig grad her; det vesentlige er at Norge begikk science fiction i en slik grad at det vakte oppsikt i utlandet, og at forfatterne greide å pense innom et etisk perspektiv i et umulig tilfelle. Dessuten innfrir ikke denne tre-episoders serien den forventningen jeg gjerne har til science fiction, som har en lei tendens til å bli et slags postapokalyptisk fesjå. Jeg tror et ord for dette må være «sinnrikt». Du finner den her (ekstern peker)!

Bode, Johnny (1912–1983)

Johnny Bode var en svensk revyartist, sanger og komponist som utmerket seg med både talent og en ekstremt omflakkende og tyvaktig natur. Hele sitt voksne liv var han på kant med lovverk, moral og konvensjoner, og gjorde seg upopulær på løpende bånd. Selv sine nærmeste så han sitt snitt til å lure og loppe. Det var aldri de store forbrytelsene, men til gjengjeld var ingen sum for liten til at han så sitt snitt til å underslå den. Det gikk til at Bode ikke bare ble umyndiggjort, men også tvangssterilisert – det siste var visst overflødig, ettersom han hadde rukket å bli far til et uekte barn det året han fylte 16.

Under krigen greide Bode å vikle seg inn i nazismen, antagelig fordi tyskeruniformene tiltalte ham, og havnet etterhvert i nazistenes søkelys fordi han stakk seg ut som en «suspekt person» (tidenes underdrivelse). Etter krigen flyttet han rundt og oppholdt seg blant annet i Øst-Tyskland, Belgia og Østerrike, hvor han lovet gull og grønne skoger med sitt store talent. Både myndigheter og konserthus lot seg forføre av den karismatiske svenskens lovord. Etterhvert som han ble avslørt som skrythals og mytoman, flyttet han videre til neste by han kunne svindle. Han levde over evne, og utmerket seg i stadig økende grad som lystløgner og kleptoman.

I 1968 utgav han den pornografiske skiva Bordellmammas visor anonymt, men det ble raskt klart at det var Bode som stod bak. Den vakte stor oppmerksomhet, de lite bluferdige tekstene tatt i betraktning. Til produksjonen var det blitt leid inn to studioorkestre som spilte inn musikk, før Bode senere la på vokal. Det ble rabalder da orkestrene fant ut hva musikken deres ble brukt til – uskyldige polkaer og tangomarsjer kulminerte i perverterte viser om skjøger og horebukker. Det er utvilsomt denne utgivelsen som forbindes med Bode i våre dager.

Bode har den sjeldne egenskapen at man liker ham, selv med hans ufordragelige levnet friskt i minne. Han provoserte, både bevisst og ubevisst, uten mine til å ville forandre seg eller gjøre opp for seg. Han lurte potensielle oppdragsgivere opp i stry, og luket på den måten ut seg selv som upålitelig. Han var nærmest tvangsmessig drevet mot å støte seg selv ut. Etter å ha leflet med tyskerne under krigen, var han bannlyst i Sverige, og denne gjennomgående mangelen på selvrespekt tyder på at han mest sannsynlig var et svært ulykkelig menneske innerst inne.

Bokstaveringsalfabetet

Her har vi å gjøre med et system for å stave noe utvetydig, for eksempel over et dårlig telefonnett eller en sprakete radio. Skulle tittelen til dette nettstedet staves etter bokstaveringsalfabetet, ville vi fått kilo uniform romeo india oscar sierra alfa kilo oscar november.

Hver ord begynner med den aktuelle bokstaven som skal staves. Det ville med andre ord vært forferdelig upraktisk om man skulle gå anarkistisk til verks og bokstavert noe med nye, ikke-ratifiserte ord som kajenne (C eller K?) eller jumbo (J eller Y?). Det er grunnen til at man bruker helt fastsatte ord, og fordi ordene uttalemessig ikke ligner på andre ord i dette systemet.

Forresten: Artiklene på Kuriosakon er ordnet alfabetisk. Hvis du bruker mus for å bevege deg rundt på denne siden, og fører den over den enkelte bokstaven i alfabetinndelingen, får du se hva den heter på bokstaveringsalfabetet. På enheter uten egen mus kan du trykke der istedet.

Buksevann

Denne ydmykende avstraffelsesmetoden har jeg selv aldri vært utsatt for, ei heller vært vitne til. Kort forklart handler det om å gripe fatt i offeret, føre dette til en vannkilde, og gitt forholdene besørge at skritt- og seteområdet vætes synlig. Det kan være for å inngi inntrykk av at vedkommende ikke har rukket toalettet i tide og dermed påføre vedkommende ufortjent skam, eller å gjøre besværlig den omstendigheten det er å bevege seg gatelangs med våte benklær. Metoden skildres i Ole Lund Kirkegaards Gummi-Tarzan fra 1975 (se under: s’gu). Ivan Olsen er på grunn av sin usikkerhet og spinkle kropp et lett mobbeoffer, og han får stadig vekk buksevann. Særlig var det visst ille om vinteren, for da ble buksene hans stive som papp, sånn at han måtte vralte avsted som en gås (fritt etter hukommelsen).

Finnes det et marked for buksevannet idag? Det er klart det er en fiendtlig handling, men den er mindre alvorlig enn å banke noen opp (eller å rekke noen langfingeren, se under: paraplyhytting). Likevel markerer den avsky på en effektiv måte, og det gjør at jeg egentlig er litt svak for ideen. Før eller siden møter vi alle noen som skulle hatt buksevann.

Bäverhojt

Jeg ble introdusert for denne pussige drammen av svogeren min, som endte med å kjøpe Land Roveren min. Dette er en slags snaps som er smaksatt med sekretet fra en kjertel man finner hos bever, altså en form for sylting av gnagerinnvoller. Hvem som fant på at dette skulle være drikkbart, og hvordan det endte opp med å få en trofast tilhengerskare, vites ikke. For smake måtte jeg jo, og den hadde ikke noe umiddelbart tiltalende ved seg som jeg kunne sette fingeren på. Denne selsomme drikken er av forskjellige årsaker ikke å få tak i på norske pol. Derimot finnes den i sitt hjemland Sverige på Systembolaget (ekstern peker).

Bønneflagg

Selv om jeg ikke på langt nær er buddhist, er det mange fasetter ved buddhismen som besnærer meg. Én av dem er det omnipresente ønsket om bønn, ikke nødvendigvis til en gud, men til og for omgivelsene. I Himalaya (se: Sikkim) er bønneflagg en vanlig praksis: De er i tynne, fargerike tekstiler, og henges opp på blestfulle steder. Hensikten er at vinden skal ta tak i flaggene, og at blafringen skal føre til lykkønskninger og håp for omgivelsene rundt med de bønnene og mantraene som er trykket på flaggene. Dette er en hensikt det er umulig å være uberørt av, og kan også gå på tvers av sted og religion, selv om tanken springer ut fra tibetansk buddhisme. Fra verandaen min skal det henges tibetanske bønneflagg så fort jeg har fått dem i hus, og jeg håper flere vil ta til denne flotte tradisjonen. (Post scriptum april 2021: Bønneflaggene er på plass på verandaen min, og flagrer stolt i vinden.)

Båndspiller

I tiden før kassettspillerne fikk markert revir, var lagring av lyd på magnetteip intet nytt. Konsekvensen av dette var båndspilleren, et forholdsvis plasskrevende instrument, men som ikke desto mindre var allemannseie fra 1960-tallet og utover (til tross for at båndspilleren selv idag regnes for å være verdens dyreste lagringsmedium for lyd, se også: rentgenizdat). Dette kan forklares med at vi hadde velrenommerte Tandbergs radiofabrikk her til lands, som produserte musikkanlegg og tilbehør av forbløffende høy kvalitet. Båndspillerne deres var faktisk ansett kvalitetsmessig for å stille i en klasse for seg. Herværende redaksjon har også fått forelagt anekdotisk bevis for at en velkalibrert båndspiller har bedre lyd enn man kan få fra en CD.

Båndspilleren gjør forsåvidt akkurat det samme som en kassettspiller: Magnetbåndet er kveilet opp på den ene siden, dras i en bestemt hastighet forbi en avleser, og kveiles opp igjen på den andre siden. Signalet fra avleserhodet forsterkes, og lyden kommer ut av høyttalerne. Akkurat hvordan lyd preges inn i et slikt magnetbånd er mer enn jeg kan forklare, men det fungerer jo. Dessuten har det en egen estetikk å se en båndspiller i drift. Dette er ganske vanlig i filmer som er satt til den kalde krigen, og da brukes de ikke til musikk, men til noe så prosaisk som avlytting. Mot 1980-tallet gikk etterspørselen ned, da kassettene var blitt vanligere, og ikke minst billigere og mer håndterlige. Tandbergs radiofabrikk gikk dessverre mot et tragisk endelikt i 1978, da Vebjørn Tandberg først tok livet sitt, mens fabrikken hans gikk konkurs et par måneder senere. Det er fortsatt et miljø i Norge for stereoutstyret deres; det ble nemlig bygget så robust at mye av det fortsatt virker, og det som ikke lenger virker lar seg reparere, for det finnes fortsatt deletilgang. (Post scriptum februar 2024: en snart 50 år gammel Sølvsuper 12 fra Tandberg, med en båndspiller fra samme fabrikant, har overtatt rollen som mitt primære stereoanlegg, og det er så god lyd i det at jeg nesten burde banne.)

C som i “Charlie”     

Champagnesablering

Hvis du er stø på labben, har tilgang på en sabel og en menneskemengde å imponere, skal du legge deg på minne å ta et kurs i hvordan du sablerer en champagneflaske. Dette er ikke et slikt kurs, bare en innføring i grunnprinsippene: Du avkler flasken folien og nettingen. Deretter finner du skjøten i glasset (det finnes ingen champagneflasker i blåst glass, for de ville sprukket under trykket. Presset glass er mye mer robust, og har altså en skjøt). Hold flasken i den ene hånden, sabelen i den andre, og før denne sabelen bestemt langs skjøten mot flaskens tut. Ved munningen får flasken en robust rand, og det er denne du skal treffe. Ved tilstrekkelig tempo og fasthet vil kraftoverføringen gjøre at korken river med seg denne randen – altså glasset! – og champagnen kan serveres. Gjør du dette med en slik aplomb at alle klapper, må du bare være viss på at glasskår kan følge med i drikken, så gransk glasset nøye først.

Og mens vi snakker om stil: Bruk nå for himmelens skyld ikke disse champagneglassene som er blitt så populære igjen; disse grunne sakene med stor åpning. Champagne skal ikke serveres i et slikt fuglebad, for da går kullsyren ut med én gang, og du snyter deg selv for duften, og lukt er som kjent en viktig del av smaksopplevelsen. Vær dannet: bruk noe med tulipanform, eller et hvitvinsglass.

Criswell (1907–1982)

Det er alltid spennende med dem som kan se inn i fremtiden. Ikke bare fordi det er så vanskelig å motsi dem, men også fordi spådommene deres som regel inneholder ganske oppsiktsvekkende detaljer. Dette er ikke mennesker som uttaler seg om været for de neste fire dagene, men om katastrofer og omveltninger, og da har det en tendens til å bli litt saftig.

I antikkens Hellas var en viktig del av dagsordenen å rette seg etter det oraklene advarte mot. Tragedien om Kong Ødipus baserer seg for eksempel på en litt ullen orakel-kjennelse, og som Ødipus misforstår. Til sterk kontrast finner vi den amerikanske sannsigeren Jeron Criswell King, som bare gikk under mellomnavnet, og hans spådommer som var utvetydig konkrete. Gjennom 1950-, -60- og -70-tallet var han aktiv i TV, film, radio, bøker og aviser, der han avleverte allehånde profetier om stort sett alt mellom himmel og jord, men motsatt av andre spåmenn oppgav han både sted og dato for det som skulle vederfare, og det er her det kuriøse oppstår.

Særlig aktuelt her er et slags krønike som Criswell samlet i bokform, utgitt i 1968, med den alarmerende tittelen Criswell Predicts From Now to the Year 2000! San Francisco ville for eksempel bli slukt av et jordskjelv 7. april 1975, London skulle utryddes av en meteor 18. oktober 1988, Denver skulle kollapse 9. juni 1989, og verden for øvrig ville gå under 18. august 1999. Det kan jo være at han bommet på datoene, men foreløpig har disse apokalypsene som kjent uteblitt. Heller ikke massekannibalisme, befolking av polene, kvinnen som skulle nedkomme med syvlinger, tyfusepidemier eller mordet på Fidel Castro har skjedd, som han forutså.

I dag leses Criswell i fortid, ikke nåtid, og det er lett å se at han tok seg vann over hodet, fordi ingenting av det han spådde slo til. Bortsett fra noen fasetter ved de praktiske utfordringene med hjemmeundervisning, og at Hellas jo fikk demokrati på midten av syttitallet, finnes det ikke snev av hold i Criswells spådommer. Han nevner heller ingenting om de store omveltningene som faktisk fant sted, for hverken 70-, 80- eller 90-tallet skortet som kjent på begivenheter (som for eksempel Günter Schabowskis dårlig forberedte pressekonferanse, og det som derav fulgte). I dag huskes Criswell for de skrikende feilaktige prediksjonene han lirte av seg, og at han tok feil uansett hva han uttalte seg om.

D som i “Delta”     

Danmark

Å, Danmark, der hvor 25 % av genene mine kommer fra. Faren min og jeg har valfartet til dette vårt annet hjemland siden jeg var nyfødt. Jeg kjenner at dette landet gjør meg sentimental, og jeg blir full av lykke og pilsner og dejlig mad over min egen tøylesløse gjensynsglede hver gang jeg kommer ned dit.

For meg er Danmark hovedsakelig Jylland. Der bodde farmor og resten av familien Moestrup, der ligger Legoland, der ligger Randers og Thor bryggerier, der ligger kroer, smørrebrød og pilsner (jeg pleier å be om «en stor, men den skal være rigtig stor!»), og en lille en efterpå – oldefaren min sa visstnok på bred jyde da han inntok sild og akevitt: «en fisk, den ska’ swøm’!» Som barn elsket jeg fergen over, og far og jeg er skjønt enige om at det skjer noe med oss idet vi kjører av båten og ankommer dansk jord på ordentlig. Noen ganger i bil, andre ganger på motorsykkel. Danmark er ikke bare mitt nærmeste ferieland, det er også ditt.

Som en virkelig kuriositet vil jeg be leseren forholde seg til håndboken Guide til det danske høyfjellet av Roger Pihl (se også: kartozoologi), der han tar for seg intet færre enn 117 danske høydedrag. De spenner fra Harehøj (3,0 moh.) til Møllehøj (170,86 moh.), så det er nok å ta av. Tidligere trodde man at både Ejer Bavnehøj (170,35 moh.) og Yding Skovhøj (170,77 moh.) var høyere, men her går det altså på desimalene (se: forvirrende måleenheter).

Husk danske kroer underveis! Men vær klar over at ønsket om «at gøre op» har en annen betydning enn her hjemme. Sier du dét, har du utfordret kroverten til duell, så hold tungen rett i munnen når du skal be om regningen (se også: s’gu).

Danske smørrebrød (og norske brødskiver)

I et svært leseverdig essay har Dag Solstad tatt for seg norske matvaner. Han forteller om et nedslående besøk i en kafeteria på Frognerseteren, der han ble direkte nedbrutt av å se hva de hadde å tilby der: Rundstykker med randtørr ost, alternativt pølse i brød. Så spør han retorisk: Hvorfor finner vi nordmenn oss i å ha det sånn? Nå er det vel en kjent sak at i den grad Norge forsøker å slå seg opp som matnasjon, er det fortsatt adskillige lengder igjen å bleke av det lerretet. Og da ser jeg til Danmark.

Her slår dansken i meg inn. Jeg har hatt mange fortreffelige opplevelser på kroer og skjenkestuer med de danske smørbrødene. En gang, på Restaurant Vita i København, fikk jeg servert et roastbiffsmørbrød som var så overlesset med pålegg at det tok meg et kvarter før jeg så brødet. På Pilekælderen, en klassisk dansk frokostrestaurant, hadde jeg samme opplevelse med et frikadellesmørbrød. Eller på Jylland, hjemme hos farmor, der jeg fikk servert noen praktfulle karbonadesmørbrød. Dette er mat laget med kjærlighet, og er ikke ment primært for å holde sultedøden på en armlengdes avstand. Det er dessverre mer enn jeg kan si om ei norsk matpakke.

Jeg hadde en kollega som i fullt alvor sa hun likte den norske matpakka, og at smøret og pålegget bare var med fordi brødet hadde vært så tørt ellers. Dette synes jeg er en nitrist holdning å ha, ikke bare til eget kosthold, men til det minimumet av glede som bør følge av det å sette seg til bords. Det er en semmer påminnelse å sammenligne et norsk rundstykke med et dansk smørbrød, for selv om utgangspunktet er identisk, der har danskene kultivert, mens vi har forsimplet og nedskalert. Å se det norske motstykket er et bevis for den protestantiske masochismen som martrer oss hver dag, selv om vi innerst inne burde hate det. På den norske brødskiva skal det ligge et syltynt lag margarin, og et gledesløst slags pålegg, gjerne grårosa servelat eller annen slags faenskap. Og ingen garnityr, det er viktig å huske. Brødet skal gjerne være skåret i tjukke skiver, sånn at magen får noe å jobbe med (eller: sånn at vi har noe å gå på. Solstad er nådeløs i sin dekonstruksjon av hvorfor nordmenn egentlig spiser). Hvilke unevneligheter er det vi forsøker å lutre oss for med dette kostholdet?

I 2012 utgav det danske postvesenet en frimerkeserie hvor motivene forestilte danske smørbrød sett ovenfra, illustrert av Peter Dam. Så bevisste er de sin egen matkultur. Formentlig tar det ennå noen år før Posten Norge kan tillate seg samme uttrykk for stolthet for noe annet enn naturen vår.

Defenestrasjon

Det er ikke så ofte man får bruk for dette verbet. Å defenestrere [noen] betegner den handlingen der man kaster noen ut gjennom et vindu i den hensikt å ta livet av dem. I historisk kontekst er særlig Praha husket som åsted for defenestrasjoner – på tsjekkisk (se også: tsjekkoslovakisk) har de verbet defenestrace, nesten av historisk tvingende nødvendighet, selv om det tsjekkiske (og på flere andre slaviske språk) ordet for vindu er okno. I årene 1419–1618 ble omlag 19 mennesker defenestrert over tre omganger. Defenestrasjon har altså blitt brukt som et middel for å kvitte seg med religiøse og politiske motstandere, og er en feig måte å kamuflere drap som tilfeldig uhell eller planlagt selvmord. Ikke minst er det jo en ufyselig måte å dø på.

I nyere tid vil også 1948 huskes, da Tsjekkoslovakias siste demokratiske utenriksminister Jan Masaryk døde etter et stygt fall fra baderomsvinduet sitt, kun iført pyjamas. Ministerposten besatt han i bare to uker. Dødsfallet utløste et vell av spekulasjoner, selv om det fra offisielt hold ble avskrevet som vekselvis selvmord og ulykke. Nyere etterforskning peker på at fallet var på 14 meter, mens han ble funnet over to meter unna fasaden – og denne avstanden ville ikke vært oppnådd uten at noen hadde kastet ham ut gjennom vinduet, fordi han på egen hånd ville havnet nærmere husveggen. Å defenestrere noen vil derimot kunne ha nok kraft til at offeret lander lengre unna.

Ordet «defenestrasjon» (fra latin: defenestratio), på sin side, tar utgangspunkt i det latinske ordet fenestra, som betyr vindu. Dette ordet har i sin tur gitt oppgav til det svenske fönster (det norske ordet vindu har derimot ikke røtter fra latin, se derimot under: norrønt), det nederlandske venster, og for den saks skyld også det walisiske ffenestr.

Diffusjon

Også kjent som osmose, dette bisarre ordet vi kan huske dårlig forklart fra naturfagstimene (se: O-fag). Jeg har derimot funnet et praktisk eksempel på hva diffusjon kan være! Spanske Ferran Adrià, kjøkkensjefen på den legendariske og dessverre ikke lenger eksisterende restauranten El Bulli (se under: dobbelt-L) i Catalonia, er opphavsmannen bak dette fiffige eksperimentet.

Ha druer i en sifong, eller en spumaflaske, og fyll på med en kullsyrepatron. Over natten vil kullsyren diffundere inn i druene via stilkfestet, fordi trykket får druene til å absorbere karbondioksiden, og du har følgelig brusende druer. Smaken er ulikt alt annet jeg har kjent; smaken opp mot druer ellers kan sammenlignes med Solo henholdsvis med og uten kullsyre. Dessverre varer ikke effekten så lenge, men server grønne, brusende druer til for eksempel vaniljeis. Et tilbehør som er istand til å vekke begeistring hos barn såvel som voksne.

Diskett

For alle som er født i tide til å ha overvært murens fall (se: Øst-Tyskland), iallfall i tid, vil ordet «diskett» være i stand til å utløse et vell av minner. De som er født etter årtusenskiftet vil kanskje ha nytte av å vite at dette var gamledagers USB-minnepinne. Her lagret vi riktignok ikke på digitalt flashminne, men på mekanisk magnetfilm (se også: båndspiller).

I alminnelighet (det finnes en forgjenger, men den har jeg aldri sett) eksisterte disketten i to varianter: Den første av dem kaltes 5¼"-disketten, ettersom sidene målte 13,3 cm, og hadde en lagringskapasitet på 720 kilobyte. Den var fryktelig tynn og slaskete, og magnetfilmen var fullstendig ubeskyttet i det øyeblikket du tok den ut av papirkonvolutten den var lagret i. Den skulle stappes inn i en stasjon i datamaskinen, og for å kunne lese den av måtte du vri om ei slåe som også låste disketten fast inne i slissen. De var vanlige gjennom 1980-tallet, og jeg husker dem ikke som påfallende pålitelige.

Den neste generasjonen, og nok den mest utbredte, het 3½"-disketten (9 cm), og kom i vanlig eie rundt 1990. Her kunne vi boltre oss med dobbelt så mye lagringsplass, hele 1,44 megabyte, og var det foretrukne formatet for å piratkopiere dataspill og mykpornografi med medelevene på ungdomstrinnet. De var mer robuste og bedre beskyttet, og den hendige størrelsen gjorde at de fikk plass i lommen foran på ranselen.

Hva fikk man egentlig lagret på en diskett, målt i størrelse? Per 26. januar 2024 er denne siden på 262 kilobyte. Kirsebærmotivet måler 166 kB, og stilarket som angir verdiene for utseendet 2 kB. Det er 430 kB til sammen. Tre års arbeid med Kuriosakon vil altså fint kunne sikkerhetskopieres på en 5¼"-diskett, og da er bare litt over halvparten av kapasiteten brukt.

En morgen, jeg tror det var vinteren 2001, hørte jeg i radioen at diskettformatet da ble ansett som så umoderne at datamaskinene i kommende fremtid ville bli levert uten diskettstasjon. Det tok ennå noen år før diskettene var blitt fullstendig utfaset, og etterhvert tok minnepinnene helt over. Men disse pinnene er små og lette å miste, og i et anfall av nostalgi bestilte jeg en dag i 2013 en ekstern diskettstasjon fra Kina, og den kunne kobles til med… ja, USB. Fordi diskettene leses av mekanisk, lager de også hørbar lyd, og denne lyden er mettet av barndom for meg. Disketten lever dog videre som symbol: I flere dataprogrammer er tegnet for lagring gjerne representert ved bildet av nettopp en diskett, 20 år etter at teknologiens fremskritt ville disketten til livs.

Dobbelt-L

Et kuriøst fenomen jeg har oppdaget gjennom studier av og interesse for språk, er at når bokstaven L opptrer sekvensielt, altså når du får to L-er etter hverandre, så får dette klusteret en litt overraskende uttale. Ikke sånn å forstå at forskjellen mellom for eksempel «gale» og «galle» er spesielt interessant, men på visse språk kommer dette overraskende på:

I noen dialekter på sørvestlandet kan man høre at <ll> uttales /dl/. Ordet «alle» kommer derfor ut som /adlɛ/.

islandsk hører vi noe lignende, men kraftigere: <ll> kommer ut som /tl/. Derfor uttales «alla» som /atla/. Da forstår du nok også at Eyafjallajökull uttales deretter.

walisisk opptrer <ll> alltid som /ɬ/. Dette er lyden som munnen din lager når du plasserer tungespissen for å uttale en L, men istedet puster ut.

På trøndersk er <ll> gjerne lyden /ʎ/, altså en palatalisering: Det kan minne om en i-lyd før <ll>.

På spansk får <ll> uttale ettersom hvilken variant som snakkes. Forenklet sett blir dette /j/ eller /ʝ/.
Hvorfor det blir sånn akkurat med to L-er satt etter hverandre, se, det vites ikke. Men at dette skjer i språk som ellers har lite felles går gjerne for å være litt oppsiktsvekkende. Særlig med et etternavn som mitt, altså Lilleseth.

E som i “Echo”     

Eierschalensollbruchstellenverursacher

Norsk er et byggeklosspråk: vi kan lage sammensatte ord ved kombinasjoner. Sånn kan et ord som bygge+kloss+språk eller ut+hus+dør+hengsel+smørnings+kanne oppstå, fordi norsk legger opp til at sammenhengen i ordet gjør at det må skrives i ett. I motsatt fall får vi særskriving, som i beste fall er irriterende, og som i verste fall tilfører en utilsiktet semantisk mening: sammenlign «ananasringer i lake» med «ananas ringer i lake». En ananas er nødvendigvis ute av stand til å telefonere, om det så er i lake eller utenfor. På engelsk, derimot, gjelder ikke denne regelen. «Pineapple rings in juice» er en semantisk og grammatisk korrekt beskrivelse av det hermetiserte produktet som er å finne på super’n.

Tysk fungerer som norsk på nogenlunde samme måte. Ved å føye sammen de relevante bestanddelene (se også: Arschgeweih), oppstår et sammensatt ord som beskriver akkurat det vi ønsker å formidle. Men motsatt av norsk er tysk et språk som er preget av formaliteter og til tider overkorrekt språkføring. I et sjeldent tilløp til selvironi har tyskerne derfor utviklet ordet Eierschalensollbruchstellenverursacher, som oversatt til norsk skulle bety bortimot noe sånt som «eggeskallforhåndsbestemtknusforårsaker». Det betegner et redskap som brukes for å lage en så rett kant som overhodet mulig på frokostegget. Akkurat hvorfor et kokt egg ikke kan være bekjent av en ujevn kant på skallet er usikkert, men det later til å være i tråd med det tyske Ordnung muß (se under: lang s) sein – og dette kan man derfor ikke ta lett på.

En Eierschalensollbruchstellenverursacher består av en hette som plasseres øverst på egget, samt et lodd som er forbundet til hetten med loddrett stang på omlag 15–20 centimeter. Loddet løftes opp og slippes. Kraftoverføringen vil lage et brudd i eggeskallet som på tysk manér er tilstrekkelig beint. Først da kan egget spises. Man spør seg hva som kom først, høna eller egget. I dette tilfellet er spørsmålet hva som kom først av ordet og redskapet. Selve ordet er innfløkt, langt, presist og kronglete, og et talende eksempel på omstendeligheten i tysk. Redskapet tjener ett eneste formål, som strengt tatt er skrikende overflødig, og vitner om hvor pertentlige tyskerne er. Men lagde de ordet i harselas, og utviklet redskapet som en konsekvens? Eller fantes redskapet allerede, mens ordet ble pønsket ut seinere? Det vites ikke, men det vitner om den inderligheten som kjennetegner Tyskland.

England

Jeg har vært anglofil siden jeg var syv år gammel, omtrent. Dette er jo et land som er merkelig på så mange måter. Litt arrogant, stivbent og konservativt på den ene siden, men sjarmerende, kulturelt og vakkert på den andre. Jeg liker bilene (se: Land Rover) og motorsyklene de produserer der. Og pubene. Og humoren. Og osteløp. Et cetera.

Engelske kjøretøy er naturlig nok preget av de særegne vanene og målene de har der borte. Se bare på venstrekjøringen, det finnes anekdotisk bevis for at dette skriver seg tilbake til romertiden, og resulterer i at rattet sitter på høyre side av dashbordet. Dessuten måler britene distanse og hastighet ikke med det metriske systemet, men med det imperiske (se: forvirrende måleenheter).

Og frem til 1971 benyttet britene et pengesystem som ikke baserte seg på desimaler (f. eks. 1 krone = 100 øre), men at ett pund bestod av 20 shilling, og en shilling bestod av 12 pence, som gjorde at 240 pence utgjorde ett pund. En prislapp kunne derfor se sånn ut: £10 12s 9d. Det er noe med denne litt bakvendte, upraktiske måten å gjøre ting på, og ikke minst den tungrodde viljen til å tilpasse seg resten av verden, som tiltaler meg så voldsomt.

Esekiels romskip

I Bibelen, i Det gamle testamente, forteller profeten Esekiel i sitt første kapittel om et syn han hadde i år 593 eller 592 f.Kr. ved Kebar-elven i dagens Irak, da himmelen åpnet seg for ham. Til syne kom «[…] en stor sky med flammende ild. Det strålte og skinte omkring den, og inne i ilden blinket det som av skinnende metall» (Esek 1:4). Derfor skjønner vi at det ikke kan ha vært en meteoritt (dessuten ville nedslaget av en slik vært så kraftig at alt og alle i nærheten ville blitt sønderknust). Til like kommer det til syne fire kjeruber. Vi har angivelig å gjøre med en førkristen skildring av et romskip her.

Den sveitsiske ufologen Erich von Däniken (se under: pyramidene i Bosnia) leste dette som et utvetydig bevis for at det vitterlig var et romskip Esekiel så den gangen. Det ligger i kortene at en ufolog vil lete med lupe etter bevis som styrker utgangsteorien; ufologi er ingen vitenskap, men et gitt tankesett som postulerer at utenomjordisk liv eksisterer og oppsøker jorden. Dessuten leste Däniken Esekiel med et flyteknisk blikk, og dermed var debatten i gang.

Den NASA-ansatte ingeniøren og romspesialisten Josef F. Blumrich satte seg inn i saken, og brukte sin omfattende kunnskap til å granske det foreliggende materialet, deriblant seks oversettelser av Esekiel. Konklusjonen han landet på var derimot en ganske annen enn han nok hadde sett for seg; oppsiktsvekkende nok fant han at Dänikens teorier ikke kunne utelukkes: Det må ha vært et romskip Esekiel så den gangen.

Hva gjør det med sakens utfall når en høyt ansett og utdannet ingeniør bifaller en ufolog? Debatten tar en interessant vending, det er sikkert nok. Bevisene for utenomjordisk liv er nesten like mange som anledningene der en akademiker, tro til det siste mot de naturvitenskapelige disipliner, enes med en konspirasjonsteoretiker og påstandene hans.

F som i “Foxtrot”     

Fallometri

Å være asylsøker må være et mareritt. Du rømmer det du har nært og kjært til fordel for en usikker hverdag i et fremmed land, der du blir bedt om å godtgjøre grunnlaget du søker asyl på. Det må sannsynliggjøres at du risikerer forfølgelse og ufrihet fordi du tilhører «feil» etnisitet, religion eller politisk overbevisning. Innimellom er dette tydelig ut fra den betente situasjonen i hjemlandet, som hvordan rohingyaene blir behandlet i Myanmar, eller for den saks skyld de kristne i Pakistan. Menneskerettighetene står svakt i slike land, og det rammer ikke bare minoriteter, men også homofile.

Men hvordan beviser man sin egen seksuelle legning? For å søke asyl er det ikke nødvendigvis nok med denne påstanden alene. I Tsjekkia har de derfor raffinert spørsmålet til å bli vitenskap. Gitt at en mann søker asyl på bakgrunn av sin seksuelle legning, vil han måtte bevise dette ved en såkalt fallometrisk undersøkelse. Denne gransker penis’ blodtilstrømming mens asylsøkeren vises henholdsvis heterofil og homofil porno, og basert på funnene hevder fallometrien å kunne fastslå seksuell legning, og derfor gyldigheten i grunnlaget for å søke asyl.

Det bør ikke komme som noen overraskelse at fallometrien og bruken av den er gjenstand for kritikk. Det er nedverdigende, uverdig og inngripende. Foruten disse etiske innvendingene er det vel også tvilsomt hvor troverdig fallometri er sett fra et vitenskapelig ståsted, når man tar i betraktning at seksuell opphisselse er svært subjektivt (selv om det faktisk blir brukt som fellende bevis for å avsløre biomaten i siste episode av Blindpassasjer). Dessuten er det betenkelig at tsjekkiske myndigheter kjøper inn pornofilmer for å avsløre om observanden får ereksjon. Jeg tør minne om at den umåtelig utiltalende filmen Bat Pussy regnes som heterofil pornografi, og at resultatene av en fallometrisk undersøkelse av denne filmens virkninger bør være noneksistente.

Fasttelefon

Den egentlige telefonen, den som nå må hete fasttelefon, var veldig sjarmerende, for den stod ofte på et eget møbel, og numrene måtte du finne enten i telefonkatalogen eller -boken, hvis du da ikke kunne dem utenat. Du løftet av røret, ventet på summetonen og slo nummeret, enten med dreieskiven eller tastene. (I riktig gamle dager måtte du vente til damen på sentralen svarte, og så be om å bli satt over til den du nå enn ønsket å snakke med.) Det var gjerne ventetid på å få lagt inn telefonlinje, og den du skulle ha tak i måtte i likhet med deg være hjemme. Først da var rammen lagt for at det var mulig å kommunisere sammen, og siden det var så mye som måtte ligge til rette, er det min faste mening at de gamle telefonsamtalene virkelig kunne være kvalitetstid. I tillegg hadde fasttelefonen gjerne så godt rør å holde i. På denne måten fikk samtalene også preg av noe håndfast, og sånn sett er telefonsamtalene jeg hadde særlig med mormor hver lørdag formiddag et veldig sentimentalt minne for meg.

Fasttelefonen finnes fremdeles i endel hjem, tross jevnlige trusler om nedlegging av nettet (ikke ulikt hvordan FM-radioen ble faset ut i 2017, og dét med hornmusikk og bløtkake til). Det betyr at den fortsatt er i omløp, iallfall for en stakket stund. Likevel blir jeg litt trist når fullt ut fungerende teknologi skal kastes ut til fordel for det nye – tilsvarende kan man argumentere for å erstatte landets trapper med rulletrapper. Og følgelig mener jeg at mobiltelefonen aldri kan utkonkurrere fasttelefonen fullt ut, akkurat som det ville være blasfemi å rive ut et kirkeorgel og sette inn en synthesizer istedet. (Post scriptum desember 2022: Den siste telefonsamtalen over kobbernettet fant sted fem dager før jul, og markerte det definitive punktum for fasttelefonens 142-årige historie i Norge.)

Fermentering

Dette med fermentering, altså gjæring, er i skuddet om dagen. Koreansk kimchi har jo vært over oss en stund, og nå også denne besynderlige saken kombucha, som skjenkes fra et glass der det ligger ei slags morkake av gjær og dupper i vannskorpa. Jeg synes det ser ufyselig ut, og har ikke tenkt å prøve, samme hvor helsebringende det måtte være. (Jeg vet jeg har vært litt lite vennlig stilt til bäverhojten, men de lar seg ikke sammenligne. Jeg tar beveren hvis jeg må velge.)

En mer hjemlig variant av fermentering er rakfisken. I flere innlandsstrøk er dette tradisjonell julemat. Jeg har latt meg fortelle at dette kan skyldes en tendens til at man i innlandet gjerne serverer fisk til jul, mens kystområdene setter kjøttmat på bordet. Årsaken kan være at fisk er vanskeligere å oppdrive langt fra kysten. Derimot er det fisk å finne i vann til fjells, og der er det vanlig å trekke opp egen ørret og legge den til raking selv. Der blir den liggende over høsten, og til den serveres til jul. Det er ikke sånn å forstå at fermentering er det samme som forråtnelse, for da hadde fisken vært uspiselig. Både kimchi og rakfisk er altså konservert mat.

Men her kommer det essensielle: Den utrivelige bakterien som utskiller giften botulinumtoksin, den kraftigste nervegiften som forekommer naturlig, er såkalt anaerob. Det betyr at den virker der hvor oksygen ikke slipper til. Derfor er man i overkant oppmerksom på hygienen her. Fisken anbringes i saltlake, der den ligger til den skal spises. Jeg ble advart mot at dette kunne være prøvende for ufaglærte, men jeg synes oppriktig at rakfisk er fortreffelig. Dessuten er jeg svak for tanken på det håndverket og den tradisjonen som ligger bak. Det er til sammenligning noe litt mer usjarmerende over industrielt fremstilt ribbe.

Filmavisen (1941–1963)

«Men heisann – der er det jo sannelig en vaskeekte neger!» Det påstås at dette ble sagt i Filmavisen (også kjent under det mer formelle navnet Norsk filmrevy) under en 17. mai på 50-tallet en gang, da kameraet panorerte over en menneskemengde hvor det kom til syne en farget mann, men jeg har aldri sett dette klippet selv, og det lever bare som en påstand.

Filmavisen består av tre overlappende deler: et litt hakkete sort/hvitt-opptak uten lyd, en hypoman kommentator, og korpsmusikk (særlig var «Gammel Jægermarsch» og desslike populære lydspor her). Summen av dette var den tids nyhetsreportasje. Selv om dette foregikk med en begeistret overtone, var det fullstendig uten selvironi. Det er klart at innslaget med «en vaskeekte neger» med dagens øyne fremstår som rasistisk, men det var overhodet ikke intensjonen da dette (påståtte) opptaket ble gjort. Det gode med Filmavisen er – iallfall etter at Nazi-Tyskland kapitulerte, og denne særegne måten å rapportere på – at det alltid hadde et entusiastisk og positivt element ved seg.

Grunnet et mindre misforhold mellom inn- og avspillingshastighet på denne tiden, fikk kommentatoren gjerne et litt oppstyltet preg. Det er klart at idealene knyttet til diksjon var annerledes enn de er idag, og at dette gjorde seg utslag i hvordan fortelleren snakket, men jeg regner det som overveiende sannsynlig at fortellerstemmen umulig kan ha vært tatt opp identisk med det vi får høre.

Filmavisen har vært utsatt for utallige spydige etterlikninger (se også: TV-Shop) i årenes løp. KLM-trioen er meg bekjent dem som var tidligst ute; Trond Kirkvaag var jo sønn av Rolf Kirkvaag (som var forteller i Filmavisen!), og det er tenkelig at hans anstrengte forhold til faren fant et utløp i Kirkvaag juniors tøylesløse etterlikning av faren. Senere har også Team Antonsen hatt noen treffende parodier.

Filmavisen ble som nevnt innført av nazistene som et ledd i propagandaverktøyet sitt under okkupasjonen av Norge, men vi kjenner den samme stilen fra blant andre amerikanske Movietone News (1928–1963), og British Movietone News (1929–1979). Alltid hakkete sort/hvitt-film, lystig korpsmusikk, og en voldsomt overspent forteller med frapperende diksjon.

Fjernskriver

Også kjent under navnet «teleks». Fjernskriveren var etterfølgeren til telegrafien, selv om begge var laget for å kunne sende og motta skriftlige beskjeder ved hjelp av binære koder. Der telegrafene brukte morsekode for å overføre budskap, brukte fjernskriveren baudotkode og senere murraykode. Alle disse kodene var som nevnt binære, de bestod altså av tallene 0 og 1, subsidiært prikk og strek. Fjernskriveren lignet en skrivemaskin av utseende, og brukte et eget teleksnett for å kommunisere med andre fjernskrivere. Og hvor stilig må det ikke ha vært å sende (for ikke å si få) bursdagsgratulasjoner via teleks! Det ville slått sms når som helst, skulle jeg mene. Fjernskriveren ble på sin side forbigått av faksmaskinen, og senere internett. Her til lands sluttet kapittelet da teleksnettet ble avviklet i år 2000, og lever nå bare som et fjernt minne blant pensjonerte kontorister.

Floruit

Floruit, forkortet fl., etter det latinske ordet for å blomstre. Det betegner usikkerhet knyttet særlig til fødsels- og dødsår for historiske personer, men der vi har et årstall hvor vi er sikre på at vedkommende har virket. Dette må være humanioras fjerne onkel til den mer naturvitenskapelige ±, som betegner slingringsmonn. Herværende eksempler er blant andre den lyssky forfatteren B. Traven (fl. 1926/-27), og den antatte sabotasjegruppa Achilles (fl. 1979).

Flyfødsler

Dette fenomenet er ganske smalt, og har derfor betinget at jeg selv måtte skape et norsk ord for det. Det engelske begrepet er «skyborn», og viser til fødsler som har funnet sted i luften, og rimeligvis derfor ombord i fly.

Fødsler i fly er forbundet med større fare enn ellers. Tilgangen på jordmødre og annet helsepersonell er naturlig nok begrenset, det samme er remedier og utstyr som trengs og kan trenges under en fødsel. Kabinpersonale har vanligvis opplæring i førstehjelp og håndtering av endel andre helsemessige kriser som kan oppstå ombord, men å forløse fødende kvinner er ikke blant disse.

Britiske Shona Owen, som selv ble født underveis fra Accra til London i 1990, har sågar skrevet masteroppgave om emnet, og innhentet informasjon som bekrefter at minst 49 fødsler har funnet sted ombord i fly siden 1929. Ikke minst har evakueringer fra krigs- og katastrofeområder bidratt til dette tallet, men det betyr fortsatt ikke at det er vanlig: Statistisk er det 26 ganger mer sannsynlig å dø i en flystyrt (se også: luftfart uten skrupler) enn å bli født ombord.

Fondue

Selv i våre dager har fonduen en litt eksotisk klang. Nettopp fordi det tar så forbløffende lang tid å forberede, for ikke å snakke om hvor lang tid det tar å tilberede og spise den, inntas denne retten nokså sjeldent. Meg bekjent eksisterer den grovt skissert i følgende to former:

Ostefondue, der hvor biter av brød dyppes i en varm blanding av ost (som regel med gruyère) sammen med hvitvin, hvitløk og en slant brennevin. Denne fonduen krever en egnet kjele som kan holde en konstant temperatur, hvor blandingen ikke blir så kald at den koagulerer, og ikke så varm at osten svir seg i bunnen. Lesere av Asterix vil antagelig erindre eventyret i Alpene, hvor den som mistet brødbiten oppi blandingen ble premiert med et stokkeslag. Selv har jeg fått servert ostefondue i Liechtenstein, hvor forberedelsen var så omstendelig at fonduen måtte bestilles en dag i forveien.

Kjøtt- eller oljefondue, som forlanger en kjele stilt over en spritbrenner, hvor grønnsaker og kjøtt blir kokt eller fritert i oljen. Dette er vel også den mest velkjente varianten her til lands. Jeg har en kokebok her fra 80-tallet, hvor denne sorten fondue blir presentert som «kosemat». Til denne dag observerer jeg pakker med seks forskjelligartede sauser som skal fungere fordelaktig til fondue, dersom man ikke akter å lage dem selv.

Det ligger i kortene at dette ikke er hverdagsmat; det var som regel en festlig anledning som bragte fonduegryten på bordet. Selv om det motemessig sett er litt avleggs, betyr det ikke at måten å tilberede dette på er vemmelig. Slå et slag for fonduen, du også.

Forvirrende måleenheter

Det metriske systemet er genialt. Bortsett fra tid, som jo bruker astronomiske hendelser for å danne en kalender og underenhetene som utgjør et år, er alt delbart (eller multipliserbart) med ti. Dette skaper enkle, fine overganger når man ikke lenger snakker om kilometer, men centimeter. I det imperiske systemet er bestanddelene litt annerledes formulert, for her er ingenting delbart på ti, istedet benytter de seg av irrelevante bestanddeler: Én fot består av tolv tommer, og tre fot utgjør en yard, og en mile består av 5280 fot, eller 1760 yard. Én tomme tilsvarer 2,56 cm, og ingen mindre måleenhet brukes, så min kroppshøyde er altså 5' 10¾" (fem fot, ti og trekvart tommer – eller bare 1,79 m). I en rekke engelsktalende land er det vanlig å måle rygghøyden på hester i enheten hand, og én hand er fire tommer, eller 10,24 cm, skjønt ponnier, esler og mindre hester alltid måles i tommer, ikke hands. I det imperiske systemet måles vekt i pund (1 lb = 453 gram). Amerikanerne måler også kroppsvekt i pund, mens britene foretrekker å oppgi vekten av kropp i stone (1 st = 14 lb = 6,342 kg). Etter britisk tellekant skal kroppen min derfor veie 12 st 1½ lb (tolv stone, ett og et halvt pund). Merk også at det imperiske systemet misliker desimaler, og foretrekker heller brøk.

Det skal anføres at vi i Norge ikke går fullstendig klar av kritikken: I perioden 1560–1875 benyttet vi oss av speciedalere før krone og øre overtok. (1875 var interessant nok det året Norge tilsluttet seg meterkonvensjonen ved lov, som går for å være Stortingets raskeste vedtak i fredstid noensinne.) 1 speciedaler bestod av 5 ort, og 1 ort bestod av 24 skilling. Det gikk altså 120 skilling på 1 speciedaler. (Et tilsvarende monetært adesimalt system brukte engelskmennene helt frem til 1970-tallet, se under: England.) Den dag idag er vi glade i alt som går opp i ti, selv om vi stadig måler billedskjermer i tommer og båter i fot, og personlig foretrekker jeg en pint (0,568 liter) fremfor en halvliter øl. Forvirringen er imidlertid internasjonal hvis du skal kjøpe nye spolebånd til båndspilleren din, for der måles lengden i meter, mens bredden oppgis i tommer. Min herværende bruker ¼" bredt og 1100 meter langt magnetbånd.

Dessuten var vi gjennom flere århundrer trofaste mot måleenhetene fot, alen og favn. Det gikk to fot på en alen, mens tre alen utgjorde en favn, og sånn sett minner dette systemet om det imperiske med tommer, fot og yard. Problemet med de gamle lengdemålene våre er at de varierte gjennom årene, selv om forskjellene som regel bare var noen millimeter til eller fra. Som om ikke dette var nok, fantes det svensk, finsk og islandsk alen, hvor det skal ha fantes lokale variasjoner, og i tillegg sjællandsk (se: Danmark) alen. I tillegg måler vi fortsatt hastighet til sjøs i knop, som tradisjonelt ble målt ved hjelp av et langt tau med knuter i bestemte intervaller som skulle telles over et tidsrom (hvilket forklarer hvorfor det engelske ordet for knop er knots – knuter). Allerede her kan vi ane en utfordring med at disse knutene jo måtte knyttes med eksakt avstand fra hverandre, at tauverket ikke krympet eller utvidet seg i vann, og ikke minst at tiden ble målt presist.

Frankfurt, Tyskland (×2)

I Tyskland finner vi ikke bare én, men to byer som heter Frankfurt. Dette var nok litt enklere da det også fantes to land som het Tyskland, for den ene byen lå i Vest-, mens den andre lå i Øst-Tyskland. Men etter den tyske gjenforeningen 3. oktober 1990 våknet tyskerne opp til et nytt Forbundsrepublikken Tyskland («Gesamtdeutschland», se under: Günter Schabowski), og med det også to tyske byer som heter Frankfurt.

Det vestlige Frankfurt heter offisielt Frankfurt am Main, all den tid byen ligger ved elva Main i Hessen. Det østlige Frankfurt heter mer formelt Frankfurt an der Oder, etter elva Oder, som danner skillet mellom Tyskland i vest og Polen i øst (elva heter forresten Odra på polsk). Det vestlige Frankfurt er også den klart største, da det bor litt over 13 ganger så mange ved Main som det gjør ved Oder.

Her hjemme i Norge er vi kjent med navnelikheten mellom Kristiansund og Kristiansand, som distingveres som poststeder ved å føye til N bak den nordmørske byen, og S bak den sørlandske. Det virker ikke som at tyskerne peker til de to forskjellige byene ved noe annet enn postnummeret (Oder begynner med 1, Main med 6). Og med tysk effektivitet og sans for logistikk i minne er det i det minste interessant å tenke på hvordan de løser dette i praksis, uten altfor mange blødmer og utskjellinger.

Fyrstikker (og tennstikker)

Har du sett en westernfilm, og lagt merke til at skurkene såvel som heltene kan rive av en fyrstikk mot nær sagt hva som helst? Vegger og skosåler er flittig brukt som flater her. Jeg må medgi at denne anvendeligheten passer bra til det rufsete og harde imaget vi kjenner fra spaghettiwestern-filmer, for dette er en sjanger jeg er veldig svak for. Følgelig har jeg lurt på hvordan disse gutta får tent røyken sin.

Her beveger vi oss mot sakens kjerne: Det finnes nemlig to typer fyrstikker. La oss for ordens skyld kalle Nitedals hjelpestikker fyrstikker, og westernrekvisittene tennstikker. Førstnevnte har sin begrensning; fyrstikkene tenner ikke mot annen overflate enn langsiden på esken de kommer i. Det er et rent sikkerhetstiltak (på engelsk kalles slike fyrstikker «safety matches»), og har å gjøre med selvantennelse og utallige brannskadeuhell på tidlig 1800-tall. Imidlertid har vi også tennstikkene (på engelsk: strike-anywhere matches), som du kan rive av mot alt som yter tilstrekkelig friksjon, og det ser jo voldsomt stilig ut. Det kanskje mest minneverdige jeg har sett av dette på film, må være fra den legendariske For a Few Dollars More fra 1965, og den følger kort fortalt her.

Clint Eastwoods navnløse skikkelse kommer inn i saloonen, og blir stående litt i bakgrunnen. Ved baren står noen skikkelig fæle typer, blant dem Klaus Kinski (et uvanlig valg til en western). Ned fra annen etasje skrider Lee Van Cleef, og går mot baren. Eastwood henter opp en liten sigar fra skjortelommen, og drar tennstikken mot en bjelke mens han betrakter opptrinnet ved bardisken. Vel fremme i baren skal Van Cleef tenne snadden, og river av en tennstikk mot pukkelryggen til Kinski. Det blir tatt så ille opp at bartenderen forsvinner ned bak disken og går i dekning. Kinski snur seg, dirrende av raseri, og blåser ut Van Cleefs tennstikk. Istedet rekker han ut hånden etter Kinskis sigar, og bruker den for å fyre opp pipa med i stedet. Van Cleef tar det hele med frapperende selvbeherskelse, mens Kinski holder på å gå i oppløsning. Ikke ett ord blir vekslet i løpet av denne scenen. Klippet kan forøvrig sees her (ekstern peker).

Min svakhet for Sergio Leone-filmer og annet innen sjangeren, helst der Ennio Morricone har komponert musikken, gjorde at jeg for noen år siden satte igang en storstilt jakt etter slike tennstikker. Slikt er ikke å få tak i på Narvesen, kan jeg love deg. Det endte med at jeg fant en skotsk produsent av tennstikker, og de sendte til Norge. Ulempen er at eskene ikke ble solgt enkeltvis, men i pakker på 100, som i størrelse tilsvarte en gjennomsnittlig skoeske. Fordelen er at jeg kan late som at jeg er Clint Eastwood – og at jeg mest sannsynlig har tennstikker livet ut.

G som i “Golf”     

Gee, Marsha (fl. ca. 1965?)

I radioen på hytta for mange år siden presenterte Kristopher Schau sangen Peanut Duck av en viss Marsha Gee, som frem til da var helt fremmed for meg. Låta var det ingen ting å si på, den er umåtelig kul, ei låt det er naturlig å spille på fest. Vel hjemme skulle jeg finne ut mer om og av Marsha Gee, men det var fånyttes. Jeg fant ingenting, ingen andre har for den saks skyld heller funnet noe, for stemmen bak Peanut Duck er et mysterium. Vi vet kort og godt ikke hvem dette er (se også: Bat Pussy). Som et ekstra lag av mystikk viser det seg at deler av sangteksten er fullstendig umulig å få med seg (ikke ulikt The Kingsmen og deres påstått snuskete innspilling av Louie Louie fra 1963), og noen har luftet tanken om dama sågar var full under innspillingen. Uansett tror jeg trygt vi kan konstatere at det dreier seg om en kvinne av afroamerikansk opphav, og at låta nok er spilt inn en gang på 1960-tallet, selv om dette bare er delvis kvalifisert gjetning.

Jeg har funnet noen andre sanger akkreditert Marsha Gee, men stemmen er en helt annen, så det er all grunn til å tro at det ikke dreier seg om samme kvinne. Det vil si, det kan hende at de andre sangene faktisk er fremført av den rette Marsha Gee, og at «Marsha Gee» bare var et navn som uvisst hvordan heftet ved utgivelsen av Peanut Duck. En redegjørelse for gåten rundt denne lyssky artisten kan du lese her (ekstern peker).

Georgia

Dette landet har jeg dessverre aldri fått besøkt, men det står høyt oppe på listen. Jeg har hatt mange hyggelige stunder med georgisk vin, og jeg har latt meg fortelle at landet har et utmerket kjøkken. Dét er en svært god grunn for å besøke et land. Jeg er over gjennomsnittet interessert i mat og vin, og her har Georgia noe å fortelle oss: landet går tilbake til virkelig oldtid. Utgravninger av amforaer (på georgisk: ქვევრი, qvevri [se også: Q]) viser at vinproduksjonen begynte i Georgia for rundt 8000 år siden. Og à propos språket deres: det vakre alfabetet skriver seg iallfall fra det 5. århundre e.Kr, om ikke det er enda eldre. Dette henger også sammen med vinen; det snirklete alfabetet har jeg hørt er utformet med inspirasjon fra stenglene til vindruer.

Det underfundige med Georgia er at selv om det ligger i Europa, befinner det seg jo i den absolutte periferien. Det ligger sør for Russland, nord for Armenia og Tyrkia, og vest for Aserbajdsjan. Siden Sovjetunionens fall har ikke dette området utmerket seg for den sivile sikkerheten, med utbryterrepublikker, eksklaver og tidvis krigføring. Og dessverre må det opptøyer og uro til for at vi får høre noe fra dette området. Kanskje er det derfor Georgia for meg låter så eksotisk, siden avstanden gjør det så fremmed. Men maten og vinen kommer jeg gjerne tilbake til.

Georgias bank, Tbilisi (1975)

Et talende eksempel på hvordan hensikt preget funksjon: Veinett, broer og tunneler er en tydelig inspirasjon for dette bygget, som i sin tid ble reist for å huse det georgiske samferdselsdepartementet. Det lyser av den østblokkestetikken jeg er blitt så glad i, og som vi kan se i både Republikkens palass i Øst-Berlin, og Sovjetenes hus i Kaliningrad, men er motsatt av disse to ikke (vedtatt) revet. Dessuten liker jeg hvordan naturen får lov til å være en del av tomten som bygningen står på, og hvordan dette kan minne om atrier man kan se i Nord-Afrika og Midtøsten. Samferdselsdepartementet flyttet senere ut, bygningen stod tom en stund, og så ble den renovert for å huse Georgias bank. En inngående billedserie med dette hengebroaktige bygget kan sees her (ekstern peker).

Г (bokstav)

Bokstaven Г finner vi i det kyrilliske alfabetet, og har den fascinerende egenskapen å variere uttale alt ettersom hvilket språk den brukes i. På russisk og bulgarsk representerer den lyden /g/; på hviterussisk /ɣ/ (omtrent som J, bare adskillig mer stemt), mens den på ukrainsk fungerer som /ɦ/ (tilnærmet H). På toppen av dette har slaviske språk et underlig forhold til bokstaven G. Tsjekkerne er livredd den, og den forekommer så å si ikke naturlig i tsjekkiske ord. Russerne er på sin side ikke så glad i /ɦ/-lyden. I det kyrilliske alfabetet finner vi bokstaven Х, men den har en altfor harkete uttale til at den fyller H-ens egentlige misjon (som lyden i det skotske loch, se under: kryptozoologi). Denne forvirringen har drevet russerne til å omtale blant andre Adolf Gitler og Friedrich Gegel, som gjenfinnes i Hviterussland som henholdsvis Jitler og Jejel, mens variasjonsmonnet i konsonanter gjør at diktatoren og filosofen får beholde en mer germansk tro uttale på ukrainsk.

På ukrainsk uttales Г som nevnt /ɦ/, og derfor bruker de bokstaven Ґ til lyden /g/. Ґ ble innført i det ukrainske alfabetet i 1929, men fikk bare overleve til 1946, da Ґ ble utelukket, og Г overtok dens funksjon. Sånn skulle det vare til langt inn i vår tid. I 1990 ble Ґ gjeninnført i ukrainsk rettskriving, og derfor i det ukrainske alfabetet, og fikk plass mellom Г og Д (/d/) som alfabetets femte bokstav. Frem til 1933 ble Ґ brukt også i hviterussisk, og angav lyden /g/. Befippelsen blir jo såklart ikke mindre av den minimale visuelle forskjellen på Г og Ґ, som altså arter seg vidt forskjellig avhengig av hvilket språk man leser bokstaven i. Men akkurat her i Kuriosakon lar vi Г få sortere under bokstaven G, for ikke å forvirre leseren fullstendig.

H som i “Hotel”     

Hapax legomenon

Et hapax legomenon (fra gammelgresk: ἅπαξ λεγόμενον) er et ord som bare dukker opp én gang. Et godt eksempel på dette finner vi i salmen Deilig er jorden: Tider skal komme, tider skal henrulle, står det der. «Å henrulle» må være et tilfelle av hapax legomenon, for jeg har aldri sett det andre steder – bortsett fra at Lasse Myrvold i nyveiv-bandet The Aller Værste parafraserer rett fra salmen i låta «Spisse sko». Et annet eksempel dukker opp i Den yngre Edda, fra Gylvaginning: Tor oppdager at han ikke greier å åpne nisteposen sin. Senere tilkjennegir Loke at han lurte Tor, for det som snørte posen sammen var «trolljern» (på norrønt: grésjarn). Dette vet vi ikke hva er, annet enn hva vi kan resonnere oss frem til, og det dukker dessuten opp ingen andre steder enn her.

Begrepet er ikke vagt, men jeg føler at grensene er uklare for hva som sorterer under det. Kan man lage et ord, for eksempel «svinetartar», og siden det i seg selv vil være uspiselig og derfor ikke et etablert begrep, er det dermed sagt et hapax legomenon? Jeg mener at det er å tøye strikken i lengste laget når vi bruker sammensatte ord til dette, og derfor tror jeg svinetartar er en neologisme (et nyord) heller enn et hapax legomenon. Jeg føler at sistnevnte dukker opp ufrivillig, at sjeldenheten av det er en konsekvens, og ikke en hensikt. Men hva da med navnet til herværende nettsted, Kuriosakon? I internettforstand er det uomtvistelig et hapax legomenon, for antall treff er ikke mange hvis du søker etter det (ekstern peker). Navnet er et portmanteau, altså en sammentrekning, av «kuriosa» (fra latin: curiosum) og «leksikon» (fra gammelgresk: λεξικόν), men blir navnet dermed en neologisme? Jeg vet faktisk ikke.

HCESAR (1937–ca. 1975)

Det er en kjent sak at oppsett på tastaturer varierer litt fra land til land (se under: Å). I Frankrike bruker de ikke QWERTY-standarden; der har Q og W byttet plass med A og Z. På tyske tastaturer har Z og Y byttet plass, og de har i tillegg måttet lage lett tilgang til Ä, Ö, Ü og ß (se under: lang s). Her i Norge trenger vi Æ, Ø og Å, som jo er mindre relevant i engelsktalende land (se: England), hvor det så å si ikke brukes diakritiske tegn. På islandsk er det behov for tastaturer med Ð, Þ, Ö og Æ. På Færøyene trenger de Ð, Æ og Ø. Og så videre.

I portugisisk er bruken av Ç så utbredt at den har fått sin egen tast, selv om den ikke regnes som en egen bokstav i det portugisiske alfabetet. Men mindre konvensjonelt var det i 1937 da Estado Novo-regimet innførte et oppsett som ikke bare var tilpasset det portugisiske alfabetet, men hadde en fullstendig annerledes plassering av bokstavene sammenlignet med noe annet latinsk tastatur. Det het HCESAR, etter plasseringen av de seks første bokstavene. Det vil si at så godt som alle skrivemaskiner, fjernskrivere og senere tastaturer til datamaskiner fulgte en standard som ikke på noen måte lignet det oppsettet vi er vant med: Faktisk har ikke noen av bokstavene samme plass i HCESAR-oppsettet som et vanlig QWERTY-tastatur (med unntak for E). Forvirringen ble ikke mindre total da det ble innført tastaturer med fransk oppsett på midten av syttitallet. Disse to standardene eksisterte side om side frem til begynnelsen av åttitallet, da QWERTY ble innført som portugisisk standard.

Heinzenland (1918–1918)

Dette er det definitivt mest kortlivede landet som vil omtales her i Kuriosakon, og det med god margin (se: Biafra; Ny-Atlantis). Republikken Heinzenland ble erklært 5. desember 1918, og oppløst 7. desember samme år. Derfor fikk den også tilnavnet «todagersrepublikken». Jeg har ikke funnet noe som indikerer at Heinzenland fikk etablert noe nasjonalt særpreg, så som flagg, egen valuta, grunnlov, nasjonalsang eller noe som skulle antyde selvstendighet og suverenitet.

I tiden etter første verdenskrig var Sentral-Europa et kaotisk og forvirrende område. Østerrike–Ungarn var nettopp blitt avviklet, og med dét dobbeltmonarkiet, og resultatet var to gjensidig uavhengige republikker. Det var noe usikkerhet knyttet til hvor grensen skulle gå mellom Ungarn og Østerrike. I et konkret tiltak for på sikt å kunne innlemme et bestemt grenseområde i Østerrike, utropte politikeren Hans Suchard dette som republikken Heinzenland, med seg selv som leder. Dette falt i dårlig jord hos ungarerne, som slo ned på uavhengigheten og rykket inn i landet. Heinzenland falt etter to dager, og ble en del av Ungarn, denne gang under navnet Lajtabánság. I 1921 ble området imidlertid avstått til Østerrike, og utgjør idag delstaten Burgenland. Det er Østerrikes østligste og minst folkerike delstat.

Hengekøye

«På sporet av den tapte tid er fantastisk litteratur. Den skal man lese mens man ligger i en hengekøye, så man kan ta en lur, og så fortsette å lese når man våkner.» Med omtrent disse ordene kunngjorde professor Stene-Johansen (se: Blindern) sin agenda: Ikke bare fortreffeligheten ved litteraturen han foreleste i (og da særlig hans affinitet for Marcel Proust), eller det dekadente slaraffenlivet man kan leve i ei hengekøye, men hvordan disse to kan samhandle og løfte hverandre opp i en høyere enhet. Litteraturen påkaller hengekøya, og omvendt. Dessuten gir det akademisk belegg for å tilbringe sommeren liggende i ei hengekøye.

Etter hva jeg har fått bragt på det rene, skriver hengekøya seg tilbake til tiden da sjøfart var mer utbredt enn idag. Ved høy sjø var det vanskelig for mannskapet å ikke falle ut av fastmonterte senger, og ettersom ei hengekøye takket være tyngdekraften vil nivelleres uavhengig av helningen, løste problemet seg selv. I vår tid er det praktiske aspektet avløst av det dekadente, men hengekøya er på ingen måte blitt overflødig av den grunn.

På universitetet (se: Blindern) hadde jeg en annen foreleser som sa han var mest klartenkt ombord på trikken. Andre jeg har møtt sier de tenker best i dusjen, eller på dass. Ellers er det jo på det nærmeste et aksiom at klienter til psykoanalyse skal ligge, ikke sitte. Selv tenker jeg ikke nødvendigvis best i hengekøya, men det inngir en følelse av ferie, som derfor avstedkommer avslapping, og som igjen leder til at tankene kan flyte uten at man på død og liv må konsentrere seg om det.

Det ligger i hengekøyas natur at den innbyr til lesing og refleksjon, ettersom man ikke er i stand til å gjøre stort annet i den. Arbeid, det være seg korpsdireksjon, suffli eller birøkting, er umulig å utføre på en hensiktsmessig måte. Hengekøya må være stamfaren til Petter Smarts tenkehette, og derfor slår jeg et slag for dens renessanse og videre utbredelse.

Hjemmeside

I en galakse langt borte, før sosiale medier hærtok Internett, var det ikke helt uvanlig at privatpersoner hadde hjemmesider. Hvor godt besøkt de var, og hva slags relevans de hadde, er nok diskutabelt: Folk (jeg var selv blant dem) skrev gjerne om hobbyene sine, illustrert med lavtoppløselige bilder og gif-animasjoner. Det fantes en drøss med tjenester der ute som tilbød vertskap for disse hjemmesidene, gjerne med rikelig reklame på kjøpet. Dette er fra æraen vi kjenner som Web 1.0. Grafisk redigering av hjemmesidene var et sjeldent blad, og derfor var det nærmest et krav å beherske HTML. Ellers var det vanlig med tredjeparts gjestebøker og besøkstellere for å skape et skinn av interaktivitet. Her har jeg forresten forsøkt å gjenskape en 1998-hjemmeside, og føler at jeg på lang vei har lykkes med det.

Én generasjon senere ble Kuriosakon realisert (se også: Kuriosakon), og det over den gammeldagse lesten. Det var en seig prosess å finne en tilbyder som ikke bare lot meg ha hjemmesiden hos dem (for alle disse er jo forlengst lagt ned), men jeg ville også ha mulighet for å endre kildekoden direkte på nettet. Visst er det tungvint og bakvendt å holde på sånn, men det er også ganske tilfredsstillende. Kuriosakon er i sin helhet programmert for hånd, med litt kosmetisk drahjelp fra CSS-stilark. Sånn er det sikkert ingen andre som holder på lenger.

Håndalfabetene

Håndalfabetene brukes i tegnspråk for å bokstavere ord det ikke finnes noe eget tegn for. Det finnes både i én- og tohåndsvariant, men det enkleste og mest utbredte er det som går på én hånd. Tegnet for bokstavene C, I, L, M, N, O, Q (i dette ene tilfellet må begge hendene brukes), V og W etterligner bokstavens form, mens J, X og Z tegnes med en egen bevegelse (se også: pangram). De øvrige tegnene bærer ikke noen visuell likhet med bokstaven det representerer. Det er ellers mindre variasjoner mellom alfabetet som brukes på de forskjellige landenes tegnspråk, men med litt godvilje kan man faktisk trosse århundrer såvel som kontinenter her.

Det er jo i og for seg ingenting i veien for å bruke det i sammenhenger utenom tegnspråk også: Som lærer er jeg litt forbauset over at ingen elever hittil har benyttet seg av håndalfabetet for å kommunisere sammen og derigjennom jukse under prøver. Ellers er det blitt oppdaget i en rekke malerier fra middelalderen og renessansen at de avbildede skikkelsenes håndbevegelser faktisk er bokstaver fra håndalfabetet, i en eller annen form.

For døvblinde er det også laget noen alfabeter der tegnene ikke lages visuelt, men taktilt. Det vil si at avsenderen bruker fingrene sine til å tegne i mottakerens håndflate, ikke helt ulikt prinsippet bak braille. En enkel måte å gjøre dette på er å tegne bokstavens form. En annen variant er det pussige Lorm-alfabetet, utviklet på 1800-tallet av den østerrikske poeten og filosofen Hieronymus Lorm. Han mistet etterhvert synet såvel som hørselen, og laget et system der hver bokstav i alfabetet er representert ved trykk eller strøk på bestemte steder i håndflaten. En døvblindetolk jeg møtte fortalte at Lorm er så obskurt at det bare anvendes av noen hundre døvblinde i verden.

I som i “India”     

Irmahønen, København (1953)

På samme måte som Freia-uret på Egertorget er ikonisk for Oslo, er Irmahønen betegnende for København (se: Danmark). Blant severdigheter som Rundetårn og Den lille havfrue har vi altså en neonreklame for supermarkedkjeden Irma, men som ikke desto mindre er blitt uløselig forbundet med den danske hovedstaden. Forskjellen er riktignok at der Freia-uret har fått fornyet teknologien med et eller annet digitalt, er Irmahønen fremdeles mekanisk styrt av utgammel teknologi, formentlig fra da reklamen var ny. Faktisk har den nåværende reklamen en forgjenger som stod på et annet sted i København, og den kom opp så tidlig som i 1936.

Idag er den fredet, og finnes ved Søerne midt i København. Den er oppført i neonrør, måler 12×5 meter, og forestiller en høne som legger egg (all den stund reklamen averterer for egg fra Irma). Det sies at en mindre brann i en relé førte til at det ene egget sluttet å lyse, og visstnok ikke har lyst siden. Og dette synes jeg er et talende eksempel på hvordan reklame har gått inn i kulturhistorien (se under: norsk trafikkskilting). Tilsvarende var det en fin Blue Master-veggreklame på Majorstuen frem til for noen år tilbake. Den var fredet helt frem til noen fant ut at den var uforenlig med forbudet mot tobakksreklame, og ble usentimentalt malt over. Så er det å håpe at Folketinget ikke vedtar forbud mot ovo-relatert reklame, slik at Irmahønen kan få verpe i fred.

Isdalskvinnen (ca. 1930–1970)

Første juledag 1970 oppdaget noen turgåere et forbrent kvinnelik i Isdalen, rett utenfor Bergen by. Etterforskningen viste at kvinnen hadde omfattende reising bak seg gjennom Norge og deler av Europa, og at hun hadde sjekket inn på flere hoteller under falske identiteter. Heller ikke bagasjen hennes, som ble funnet i oppbevaringen på jernbanestasjonen i Bergen, gav noen informasjon om opphavet hennes. Det kanskje mest interessante man fant i koffertene hennes var en slags reiserute skrevet i enkel kode, men som man likevel bare i noen grad har greid å knekke. Åstedet gav heller ikke noe godt svar på hva som utspant seg da hun døde, annet enn at obduksjonen viste sot i lunger og luftveier, som tyder på at hun var i live da brannen startet.

Det verserte teorier om hun kanskje var spion, med tanke på alt hemmelighetskremmeriet rundt identitet og reiserute. Uansett var hun ingen alminnelig fotturist. Det er bevist at hun var i Norge i mars–april 1970, før hun kom tilbake i oktober og døde en måned senere. Det spekuleres også på om hun var her en tur imellom, for flere vitner fortalte at en kvinne som passer hennes beskrivelse ble observert sammen med en italiensk fotograf som reiste rundt i Norge. Han ble innkalt til avhør, der han benektet kjennskap til saken, mens et postkort han hadde fotografert motivet til ble funnet i isdalskvinnens bagasje. Han gav også sprikende og lite troverdige forklaringer til politiet, blant annet at kvinnen han hadde reist med var fra Sør-Afrika og snakket dårlig engelsk. Disse sporene ble ikke fulgt opp i noen vesentlig grad, og fotografen selv omkom i en bilulykke i 1996.

Her forleden var det 50 år siden likfunnet ble gjort og saken begynte å rulle, men selv om DNA-et hennes er isolert, er vi ikke nærmere en oppklaring (dette forklares blant annet med streng norsk lovgivning om personvern – og derfor kan vi ikke kjøre DNA-et hennes gjennom de store databasene man har tilgang på). Saken er fortsatt et mysterium, og det vites ikke hva hun foretok seg i Norge, om dødsfallet skyldtes (selv-)mord eller ulykke, eller hvorfor hun opererte med falske identiteter. Det eneste som er helt sikkert, foruten at hun ikke var norsk, er at hun var 40, med et slingringsmonn (se også: floruit) på fire år begge veier, da hun døde. Resten henger bare i mystisk tåke.

Islandsk

Det er fascinerende å se hvordan moderne islandsk (og for den saks skyld også færøysk) er et levende språk, samtidig som det slekter så tett på røttene sine (se: norrønt). Dette løser islendingene ved at nyordene er tilpasset språket fra før av, heller enn å adoptere håpløse fremmedord i håp om at det skal bli en slags neologisme. Ordet for «smarttelefon», for eksempel, har islendingene laget ved å slå sammen snjall (lur) med sími (telefon), altså snjallsími (se også: dobbelt-L).

Imidlertid finnes det sterke krefter på Island for å ta den enda lenger ut: Høgislandsk (háfrónska), etter modell av høgnorsk (se under: samnorsk), har som mål å lage egne, særislandske ord for absolutt alt, og kritiseres iblant for å være for ytterliggående. Dét skal jammen godt gjøres i et språk som knapt har forandret seg på 500 år.

Islandsk er objektivt sett litt hyggeligere enn norsk. Ta vårt hjemlige «oppbevares utilgjengelig for barn». Hva er ikke dette på islandsk? Jo, «geymið þar sem börn hvorki ná til né sjá», altså settes der hvor barn hverken når eller ser. I tillegg fant jeg for noen år siden en engelsk cocktailbok i islandsk språkdrakt, nå med tittelen «Kokkteilar og aðrir blandaðir drykkir».

En fiffig fasett vi ser som følge av språket og skikken på Island, er at telefonkataloger og lignende lister er alfabetisert etter fornavn, ikke etternavn. Det er tradisjon på Island for patronymer (-son/-dóttir), ikke at man arver foreldrenes etternavn. (Navnet mitt, for eksempel, ville vært Kristján Ólesson, fordi faren min heter Ole.) Derfor gir det liten mening å slå opp i katalogen etter farens fornavn; det er langt mer hensiktsmessig å lete etter bærerens fornavn.

J som i “Juliett”     

Jensen, Axel (1932–2003)

Dette er en forfatter jeg liker. I tenårene fikk jeg anbefalt romanen Epp, som skildrer det jeg i en skoleoppgave kalte «Maslows behovspyramide snudd på hodet». Den er satt til et dystopisk velferdshelvete skildret som science fiction (se også: Blindpassasjer), og handler om pensjonerte Epp som fortrenger sine menneskelige behov. Jensens forfatterskap fikk stor betydning for meg, også i studietiden.

Jensen levde et omflakkende liv, blant annet i en kunstnerkoloni i Hellas, et mentalsykehus i England, og i Atlasfjellene på jakt etter evige sannheter. Biografene hans veksler mellom å genierklære ham som trollmann på den ene siden, og å fremstille ham som udiagnostisert bipolar og en løs kanon på dekk på den andre. Begge disse karakteristikkene er muligens tendensiøse, men det betyr ikke at de er feilaktige. For Axel Jensen var av en sånn støpning at begge passer ganske godt, samtidig som det er vanskelig å beskrive ham. Riktignok er historien full av genier som også har vist seg å være grovt usympatiske, men i Axel Jensens tilfelle er det med mystisisme, mytomani og syretripper som bakteppe.

Forfatterskapet hans er mangefasettert og rører innom flere sjangre. Han debuterte med en roman som var så svulstig at forlagsredaktør Henrik Groth visstnok skal ha refusert den med ordene «[romanen] minner meg om et kjempemessig kondom som jeg håper du med tiden vil få ståpikk nok til å fylle» (fritt etter hukommelsen). Jensen modnet imidlertid og skrev noen år senere den skjellsettende romanen Ikaros (1957), samt osloromanen Line (1959), og endel oppvekstskildringer jeg setter stor pris på. Anbefalt videre lesning for den interesserte er Torgrim Eggens mastodontiske biografi Fra smokken til ovnen – storyen om Axel Jensen.

Jesu ukjente år

Den delen av Jesu Kristi liv fra han var 12 år og til han fylte 30 er et fullstendig ukjent kapittel for oss. Hvor han befant seg, og hva han foretok seg der, er et mysterium. Med unntak av en dulgt hentydning i evangeliene om at Jesus «[…] gikk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og mennesker» (Luk 2:52), finnes det ingen nedtegnelser om Jesus og hans virke i ten- og tyveårene. Siden Jesus døde omlag midtveis i tredveårene, betyr dette altså at halvparten av livet hans, og derfor de formative årene, er ukjent for oss. Forskningen forkaster unisont påstandene om Jesu liv og virke på denne tiden, som det jo har blitt et par av i årenes løp.

I 1887 fremsatte den russiske vagabonden Nikolaj Aleksandrovitsj Notovitsj en oppsiktsvekkende nyhet: Under en reise i Himalaya, der han brakk beinet, måtte han tilbringe seks uker i et buddhistkloster mens han ventet på at bruddet skulle leges. Her ble et eldgammelt skrift presentert for ham, hvor det gikk frem at Jesus hadde tilbragt en årrekke i India, der han hadde studert buddhistisk og hinduistisk lære inngående, og siden lot seg døpe av Johannes. Nå skulle det vise seg at Notovitsjs oppdagelse var rent fabrikat (se også: skáldaleyfi), formentlig i den hensikt å tjene seg søkkrik, hvilket han tildels også gjorde (se også: Lobsang Rampa). Påstandene om Jesus i India er kategorisk tilbakevist av teologer og religionsforskere. Likevel ble «funnene» til Notovitsj utgitt i bokform i 1894, og denne boken utgis underlig nok fremdeles, og er å få tak i (på engelsk) i norske bokhandler.

Følgelig er disse 18 årene ikke blitt redegjort for på noen holdbar måte. Flere har forsøkt seg; de vanligste påstandene er at Jesus tilbragte disse årene i India, Tibet eller omkringliggende områder i Himalaya (se også: Sikkim). Det er selvfølgelig også en mulighet for at han i disse årene jobbet som tømrer, som sin far Josef, og at de ukjente årene rommer mindre pikante detaljer enn enkelte nok kunne ønske seg.

Johnson, Albert (?–1932)

Dette er en snurrig sak fra mellomkrigstidens Canada (se også: Thousand Island). Albert Johnson, en fåmælt mann, bosatte seg langt ute i den kanadiske villmarken for å jakte pelsdyr. Under en kort samtale med den lokale lensmannen snakket han engelsk med det som ble antatt å være skandinavisk aksent, som peker mot at han kan tenkes å ha vært norsk. Grunnet noe så trivielt som manglende jaktlisens drog politiet ut til hytta hans for å avhøre ham, men det hele kulminerte i skuddveksling. Senere vendte politiet mannsterke tilbake og blåste taket av hytta med dynamitt, hvorpå Johnson spratt frem fra lafteverket og åpnet ild. Nå fulgte en femten timers skuddveksling i –40 °C, midtvinters i Canada, som halvannen måned senere endte med at Johnson ble skutt og drept, 137 kilometer unna hytta si. Spørsmålene er hvordan denne Johnson greide å overleve så lenge på flukt ute på den kanadiske tundraen, i ekstrem kulde og med minimal tilgang på næring (fordi behovet for kalorier ville overstige det han etter all sannsynlighet kunne skaffe underveis), og ikke minst hva han egentlig het, for «Albert Johnson» var ikke hans ekte navn, og ingen har heller greid å finne ut av hvem han var i virkeligheten. En flott artikkel om saken kan leses her (ekstern peker).

K som i “Kilo”     

Kabaret

Dette er en gammel traver fra 1950- og -60-tallet! Men kabaretens opprinnelse er faktisk enda eldre enn som så: Det tidligste historiske beviset vi har på kabaret, skriver seg fra en arabisk kokebok fra 900-tallet e.Kr. Den foreskriver en slags ur-kabaret kokt på krydder, urter, grønnsaker og fiskehoder. Det er jo kjent i moderne tid at fiskekraft ikke må trekke for lenge, ellers suges det ut stoffer som gjør kraften om til fiskelim, og det er formentlig dette limet som fungerer på samme måte i den arabiske oppskriften som gelatin gjør, som jo også er kokt på bein fra dyr.

Kabareten fikk sin renessanse etter krigen, antagelig for ikke å overtrekke rasjoneringskortene fullstendig. I takt med at smaken har forandret seg og lommeboken er blitt noe fetere, har kabaret mistet pallplasseringen, selv om noen vil ha det til at kabaret sågar er observert inn i dette årtusenet. Jeg erindrer såvidt å ha sett noe slikt stående hos oldeforeldrene mine, et bløtdyr som med seismisk reaksjonsevne disset til selv den minste bevegelse i rommet. Klart jeg ble fylt med barnlig fascinasjon over å se kabaret, med sine kokte egg, reker, crabsticks og amerikanske blanding støpt inn i aspik. Selv idag grøsser jeg litt når jeg tenker på dette ordet og dets øvrige konnotasjoner, vi har tross alt å gjøre med buljonggelé her.

Kartozoologi

Norsk kartozoologisk forening, som etter hva jeg erfarer er blant de få som virker innen dette ualminnelige fagfeltet, beskriver kartozoologien slik: «Studiet av dyr hvis omriss fremtrer paradigmatisk i gatebildet i bykart, særlig med hensyn til fysiske tegn på dyrenes tilstedeværelse i det korresponderende terreng.» Sagt med litt andre ord tar de for seg kart over byer, og leter etter gater som i sum kan danne en dyrefigur. Det ligger i sakens natur at elg (på grunn av geviret) vil være svært vanskelig å finne kartozoologisk, mens fisk, ormer og andre mer strømlinjeformede dyr er desto lettere å oppdage.

Kartozoologi som begrep oppstod så tidlig som i 1974, og har derfor rukket å bli en veløvet disiplin. Blant initiativtakerne til denne bevegelsen finner vi to velkjente navn: Tor Aage Bringsværd, som sammen med Jon Bing skrev Blindpassasjer, og Roger Pihl, som skrev boken Guide til det danske høyfjellet (se under: Danmark). Følgelig har vi å gjøre med mennesker med godt blikk for finurlighetene, og som derfor tør være selvskrevne her i Kuriosakon. Se ellers foreningens vedtekter og forehavender på nettsidene deres (ekstern peker).

Kjølhaling

Denne utrivelige straffemetoden kjenner vi fra sjøfarten, og bestod i å danne en løkke rundt skipet, hvor en uheldig marinegast ble tjort fast (for ikke å si fortøyd) og så slept ned under vann, rundt kjølen, og så opp igjen. Det høres kanskje underlig ut, men selve straffen hadde å gjøre med at kjølen var begrodd med rur og andre marine vekster. I riktig innarbeidede tilfeller var kjølen så tildekket at det i praksis var som et korallrev. Hvis den avstraffede ikke druknet, var det ikke uvanlig at det ville gå sepsis i sårene, som resulterte i død kort tid etterpå. Historisk sett er kjølhaling dokumentert allerede i det antikke Hellas, og da som avstraffelse for sjørøveri. Som straffemetode for andre forhold, for eksempel mytteri, holdt kjølhalingen stand frem til 1800-tallet, selv om kildene spriker i angivelsen av et eksakt årstall.

Sånn sett er dette mer å betrakte som en henrettelsesmetode, og har derfor lite felles med buksevannet, som vi må anta ikke har tatt livet av noen.

Klakør

Klakøren er en innleid klapper, tradisjonelt brukt under oppføringer av forestillinger i teatret. Jobben deres gikk ut på å applaudere stykket (uavhengig av kvaliteten) for å skape en massesuggesjon for resten av publikum, og derfor investere i en bedre mottakelse. Klakørene var vanlige på 1800-tallet, men har i og for seg samme hensikt som gråtekonene, som vi kjenner fra førkristen tid (den tidligste nedtegnelsen vi vet om er eposet om kong Gilgamesj, forfattet rundt 2000 år før Kristus). Gråtekonenes funksjon var å skape ytterligere fortvilelse i begravelser, nettopp for å øke nivået av sorg – hvilket jo er en pussig situasjon å ha satt seg i, hvis savnet etter deg er så labert at du må ha satt av penger for at noen skal minnes deg tilstrekkelig.

Klakørene lever i beste velgående, det er bare markedet som har endret seg. Fremfor alt er det å være klakør et moralsk fall, fordi man tilbyr å påta seg en mening i bytte mot penger, og sånn sett har klakørrollen bare blitt enda mer nederdrektig. Se bare på TV-Shop, der alskens tarvelig husgeråd tilbys foran et publikum som gladnikker fordi de er betalt for å gjøre det. Men bildet på en klakør er overførbart til flere forhold enn bare umiddelbart og kortsiktig salg, og du finner dem overalt: Den som mangler integritet, med andre ord ryggrad til å stå for seg selv og sine egne meninger, er å regne som en klakør. Klakøren mangler altså prinsipper såvel som skrupler, og å være i manko på slike egenskaper er jo per definisjon å være et dårlig menneske.

Denne ekstreme formen for konformitet, motstandsløshet og mangel på kritisk tenkning er klakørens fremste våpen i kampen mot oppriktigheten. Klakøren agerer aldri på indre overbevisning, men ut fra det som lønner seg. Å svelge den kamelen det er å aldri ta et moralsk overveid standpunkt, er derfor en lav pris å betale når gevinsten i enden er makt, penger, innflytelse eller sosial klatring.

Knipsekasse (1937–ca. 1997)

Også kjent som «kronespill», som låter litt mer prosaisk. Knipsekassene ble utplassert så tidlig som i 1937 i Norge. Til forskjell fra andre spilleautomater tar knipsekassen utgangspunkt ikke bare i flaks, men også en viss grad av talent. Hensikten med knipsekassen var å skyte et kronestykke sidelengs, og gitt kraften få mynten til å lande i en slisse. Det var flere slisser her, og med dem varierte også gevinsten du fikk utbetalt. Landet mynten utenom, var det ingen gevinst å få. Mekanismen som skjøt kronestykket ut ble styrt av pekefingeren, og ved hjelp av litt Fingerspitzengefühl var det faktisk mulig å påvirke utfallet.

Knipsekassene var fortsatt vanlige mot slutten av forrige årtusen. Kronestykkene som var i omløp på denne tiden (de senere hadde kong Olav avbildet på fremsiden), og som knipsekassene tok, hadde en diameter på 25 mm. Denne diameteren hadde norske kronestykker hatt uforandret siden 1925. Men i 1997 kom nye kronestykker med mål som var helt fremmed for innmaten i knipsekassene våre; de nye kronestykkene var 4 mm mindre enn forgjengerne. På begynnelsen av 1990-tallet stod det rundt 15.000 slike knipsekasser utplassert i Norge. Det ville vært et omstendelig arbeid å tilpasse så mange automater som likevel var i ferd med å bli umoderne, og derfor ble utfasingen av knipsekassene et sørgelig faktum.

Dette har ikke hindret knipsekassene i å bli samleobjekter. Mange av dem eies av entusiaster hist og her, så automatene kan fortsatt brukes. Det skyldes ikke minst at det fortsatt er gamle kronestykker å få tak i, selv om disse nå fungerer mer som polletter enn som mynter. Innsatsen var enkeltvise kronestykker, følgelig ble gevinsten også utbetalt i kronestykker. Å spille på en knipsekasse var hverken dyrt eller lukrativt. Sannsynligvis har ingen spilt seg fra gård og grunn på en slik, og kanskje er det dette ufarlige tilsnittet som også gjør dem sjarmerende.

Kontinental uttale (og litt til)

Det som jeg synes er så fint med norsk, er at uttalen av språket er forholdsvis tro mot hvordan det skrives. Skriver vi U, så sier vi U, iallfall stort sett (og det er bare i Norge og Sverige at U uttales som U). Vi har riktignok to tonemer, som er med på å gjøre språket vårt litt syngende (tenk på hvitevaren fryser og verbet fryser), men det påvirker ikke vokalene som sådan. Det vi ikke har, er såkalt kontinental uttale. Kort forklart er dette at bokstaven U uttales som om den skulle vært en O, og O uttales som en Å. Et velkjent tilfelle av dette finner vi i italiensk (forestill deg uttalen av ordet «buona»), spansk og tysk, og for den saks skyld i litt mindre tilgjengelige språk som russisk og tsjekkisk.

Foruten mangel på kontinental uttale, stikker norsk seg ut også som et av få språk som praktiserer en hørbar uttale mellom I og Y. Dette pleier å være vanskelig å tilpasse seg for blant andre italienere, som vi gjerne hører når de uttaler ordet symfoni. Sånn er det stort sett i de slaviske språkene, også. I tsjekkisk er det ingen hørbar forskjell mellom I eller Y, den uttales alltid /ɪ/, altså som vår I – med mindre I-en foregås av enten D, N eller T. Da uttales det som om vi her i Norge skulle uttalt klusterne <dji>, <nji> og <tji>. Det gjelder bare I-en. Kommer Y-en etter en av disse konsonantene, inntreffer ikke denne palataliseringen. Verdt å merke seg her er at tsjekkerne også har Í og Ý, som begge angir lyden /iː/, altså en lang vokal. Norsk uttaleveiledning for tsjekkere transkriberer y-lyden vår som «ÿ» for å uttrykke hvor voldsomt stor forskjellen er når vi nordmenn enten drar munnvikene langt fra hverandre for å uttale en /ɪ/, eller hvor runde munner vi får når vi skal prestere en /ʏ/.

Kryptozoologi

Skal vi dømme etter folkloren, er det visst ingen mangel på fabeldyr. I denne forbindelsen utelukker vi dyr det finnes vitenskapelige bevis for at har eksistert, men som nå er utdødd. Fra Himalaya kjenner vi yetien, altså Den avskyelige snømann. I walisisk tradisjon har vi kjempefuglen Adar Llwch Gwin (for uttaleveiledning, se: walisisk), som visstnok var i stand til å forstå menneskelig tale og derfor agere. Og så kommer vi heller ikke utenom sjøuhyret i Loch Ness, eller vår hjemlige seljordsorm. Eksemplene er mange og trengs ikke nevnes her, for det peker mot et felles trekk: Slike fabeldyr hører til overalt, og det finnes ikke ett holdbart bevis som beviser eksistensen deres. Dette er altså betingelsen for den vitenskapelige halvdisiplinen som kalles kryptozoologi.

Det virker som det ligger i menneskets natur å forutsette, eller i det minste forvente, at det finnes konkrete, levende vesener som ingen har sett. Denne forutsetningen melder seg hos grupper, ikke bare enkeltindivider. Det opptrer dessuten globalt. Derfor kan det virke som om dette er medfødt, eller iallfall noe som er ervervet tidlig i livet. For i nær sagt alle barn finnes den samme redselen for den samme skapningen: Monstre, det være seg i klesskapet eller under sengen. Det finnes ikke det dementi som er i stand til å rokke ved denne klippefaste overbevisningen. Og denne vissheten om at disse skapningene finnes, selv om vi aldri har sett dem med egne øyne, fortsetter tydeligvis inn i voksenlivet. Tenk at en hel pseudovitenskap har oppstått av mørkredsel og lakenskrekk – mer skal ikke til for å skape levedyktighet i folks kollektive bevissthet om at det finnes dyr som ingen har sett. Og derfor står det kikkere ved Seljordsvannet og speider etter sjøormer, og det begjærlig.

Kuriosakon

Laget av meg, Christian Lilleseth, siden januar 2021. Kuriosakon er et uavhengig organ, og jeg mottar ikke vederlag av noen art for dette prosjektet. Artiklene er researchet og skrevet med vekt på å opprettholde et visst nivå av objektiv sannhet (se også: skáldaleyfi), men jeg legger ikke hodet i pant på at det ikke finnes feil her, så ikke bruk Kuriosakon som ekspertuttalelse (eller Gud forby: kilde). Kuriosakon er altså ikke ment å være et oppslagsverk du bør konsultere i tradisjonell forstand. Prosjektet skriver seg fra et tankeeksperiment som slo ned i meg rundt 2010, men begynte for alvor å rulle og gå endel år senere, og oppdateres ved selv det ringeste innfall. Jeg kan kontaktes på christian.lilleseth@gmail.com. På denne epostadressen tar jeg gjerne imot vennligsinnede forslag til endringer, nye temaer og andre henvendelser.

Jeg er prosaisk og tar enerett på Kuriosakon i sin helhet. Ved å oppsøke denne siden og dens innhold, anerkjenner du Kuriosakon som mitt åndsverk, og godtar at dette ikke kan gjengis, helt eller delvis, uten min uttrykkelige tillatelse. Dette er altså © Christian Lilleseth, 2021–2024.

Kvistgang

Kvistgangens primære hensikt har vært å finne forekomster av grunnvann, og vann er jo som kjent en forutsetning for bosetning og landbruk. Til dette formålet benyttes gjerne en Y-formet kvist av hassel, som gir grep for to hender, selv om en enhånds L-formet kvist også har vært i bruk. Disse har fått det optimistiske navnet «ønskekvist». Ved å yte en viss motstand skal ønskekvisten rykke til idet den føres over vannforekomster, selv om denne er å finne på flere meters dyp. Kvistgang har vært kjent siden slutten av 1400-tallet, men har som metode vært gjenstand for skepsis og tvil like lenge. Utbredelsen er merkelig seiglivet, og forekommer den dag i dag, særlig i områder av England, selv om gjentatte vitenskapelige forsøk slår fast at bruken av ønskekvist ikke har større treffsikkerhet enn ren tilfeldighet, og må derfor anses som ønsketenkning heller enn metode.

I nyere tid har kvistgang også vært brukt til å lete etter bergarter, bortkomne golfballer og skredofre. Norges Røde Kors’ Hjelpekorps er blant dem som har benyttet kvistgang i skredredningsarbeid, og begynte utredning av bruken i 1973. Så seint som påsken 1986 gikk de ut med at kvistgang var framifrå for å finne dem som var tatt av snøskred, overgått bare ved bruken av lavinehunder. Det hører med til historiens sørgelige faktum at det bare få uker i forveien gikk et snøskred i Vassdalen, der 31 soldater ble levende begravd. Også her ble kvistgang brukt av Forsvaret for å finne overlevende, mens kun 15 ble reddet. 16 liv gikk tapt i ulykken, som regnes for den verste ulykken Forsvaret har vært utsatt for i fredstid.

Det bør derfor ikke overraske at kvistgang har befestet status som pseudovitenskap (se også: fallometri), all den stund det vitenskapelige belegget for kvistgangens pålitelighet er lik null. Der for eksempel et kompass benytter beviselige attributter fra fysikken for å påvise magnetisk nord, mangler ønskekvisten egenskapene som skal til for å kunne peke ut en vannforekomst eller et legeme – og forekomsten av vann eller en menneskekropp har heller ingen tiltrekningskraft på hassel. Dette er å tilskrive døde, viljeløse gjenstander overnaturlige egenskaper, uansett form eller treslag. I så måte kan kvistgang minne om alternativbevegelsens urokkelige tro på pendelen som ledestjerne, som forutsetter egenskaper ingen artefakt av nødvendighet kan ha.

L som i “Lima”     

Land Rover Defender (1985–2016)

Et beist av en bil! Defenderen avløste serie-bilene, som var blitt produsert helt siden 1948. Dette er, eller skal jeg si var, den ultimate firehjulstrekkeren, som er i stand til å karre seg gjennom isøder, jungel og ørken såvel som utmark, skog og fjell. I 2019 ble Defenderen relansert, men med et utseende som på ingen måte svarer til forventingene fra gammelt av, så det er ikke noe vi tar i betraktning her. Land Rover vil jeg aldri huske som en praktisk, nett og fornuftig bil, men heller en buldrete firehjulstrekker som utmerker seg som et ikon på fire hjul – på godt og vondt. Det er et historisk veletablert faktum at Land Roverne har en høyde som gjerne overskrider tilfellene i gjengse garasjer og parkeringshus.

I 1955 drog seks studenter fra Oxford- og Cambridge-universitetene ut med to Land Rovere. De begynte i London, med det mål å kjøre jorda rundt (se også: Elspeth Beard). Det gjorde de også, og endte opp i Singapore seks måneder senere. Ekspedisjonen var en suksess: Dette var noe ingen hadde gjort før dem, og bilene beviste sin sjeldne evne til å ta seg frem gjennom noen av verdens mest uveisomme strøk (se også: Sikkim). For ordens skyld gjentok et av ekspedisjonens medlemmer turen i 2019 – med en av de samme bilene som ble brukt i 1955 – som også burde bevise Land Rovernes usedvanlige seiglivethet. Nedtegnelsene fra ekspedisjonen forteller imidlertid lite om Land Rovernes høyst fraværende komfort, som forresten kan bekreftes av undertegnede (i 2019 kjørte jeg tur–retur Brüssel [se under: Belgia] på to dager i en Land Rover Defender).

Onkelen min hadde en hvit Defender 110 (tallet angir akselavstanden målt i tommer [se under: forvirrende måleenheter]; Land Roveren kom i 90-, 110- og 130-variant) da jeg vokste opp, og han omtalte dette som «en bil med sjel». Dette er en distinksjon vel verdt å merke seg. Forut for denne eide han en kort tid en Mercedes Geländewagen, men det er fortsatt noe han ikke vil snakke om. Dette med sjel var noe som gikk inn på meg, og mange år senere kjøpte jeg mitt eget eksemplar, en svart Defender 110, som jeg ble svært knyttet til. Jeg kjøpte den da jeg bodde på et ufremkommelig, ruralt sted med smale veier og dårlig brøyting. Men så flyttet jeg tilbake til Oslo, og en diger villmarksbil med piggdekk og dieselmotor var uhensiktsmessig der. Dermed måtte forholdet vårt bli historie, og svogeren min ble den nye eieren. Hva angår onkelen min, kan jeg opplyse at det stod en koksgrå Defender 110 i oppkjørselen sist jeg kjørte forbi huset hans. Min avsolgte bil, på sin side, fikk følgende linjer over seg:

Å, Land Rover! Akk, så smekker.

Jeg husker som det var igår:

Du ble min første firehjulstrekker,

men nå er du solgt til [min svogers etternavn].

Du vovede maskin, du våger

der andre biler gir tapt.

Men nå er du kjøpt av min svoger,

og nok en fremtid er skapt.

Lang s (ſ, og for den saks skyld også ß)

Det finnes en lang tradisjon for gotisk skrift i Europa. Det skriver seg tilbake til middelalderen, hvor et langt mer kompleks ortografisk system var i bruk. I denne forbindelsen har vi to former for s, en lang og en rund. Et godt tilfelle av dette ser vi i navnet til avisen Aftenposten: Det ser ut som at det står Aftenpoften, men i virkeligheten er det Aftenpoſten, likheten mellom f og ſ til tross. ſ ble tidligere brukt i norsk, men forsvant da vi gikk bort fra bruken av gotisk skrift. Tysk ble trykket på gotisk til ut på 1950-tallet; jeg har sett en dansk–tysk ordbok der de danske ordene var satt med antikvaskrift, mens de tyske stod i gotisk. Det finnes også gotisk håndskrift, som i ymse variasjoner kan finnes i gamle kirkebøker og lignende. Tyskland har inntil nogenlunde nylig holdt seg med slike håndskrifter, kalt Sütterlin- og Kurrentschrift. Nazistene oppfordret til å avskaffe denne praksisen, da lesbarheten var varierende, selv om det ble undervist i sütterlinskrift i enkelte tyske skolekretser til ut på 1970-tallet.

Lang s kan også bidra til en semantisk forskjell: På tysk har vi eksempelet med Wachſtube (vaktstue) og Wachstube (vokstube). Forskjellen ligger i hvor s-en havner: Står den til sist i et ord, blir det rund s. Står den i begynnelsen eller midten av et ord, blir det ſ. Vi har ikke et like tydelig eksempel på norsk, annet enn hva vi kan forstå mellom forbrytelsen landssvik og etternavnet Landsvik.

I tysk er bruken av lang s langt på vei utradert, men vi finner et etterslep i bokstaven ß, som er en ligatur bestående av ſ og s. Den brukes imidlertid bare i Tyskland og Østerrike, mens Sveits og Liechtenstein forlengst har erstattet den med dobbelt-S. Ordet for vann skrives altså Waßer i Tyskland, men Wasser i Sveits. ß er hverken versal eller minuskel; den kan brukes uansett hva slags bokstaver den er omsluttet av (for eksempel WAßER og Waßer).

Liechtenstein

Lilleputtstat i Sentral-Europa! Og dette er et snurrig land. Det ligger inneklemt mellom Sveits og Østerrike, og har omtrent samme areal og folketall som Porsgrunn. Men Liechtenstein er et fyrstedømme, følgelig har de en fyrste, og ham møtte jeg på en middels trivelig pizzeria i hovedstaden Vaduz. Den halvt skånske servitrisen trodde først jeg var finsk, for hun kjente ikke forskjellen på finlandssvensk og norsk. Og hun forklarte meg mens jeg diskret pekte ut fyrsten i lokalet: «Han brukar komma. Han tycker om maten här.» Og jeg har drukket meg godlunt og rød i kinnene på liechtensteinsk rødvin, for jeg gjestet landet tilfeldigvis den helgen da den nasjonale vinfestivalen gikk av stabelen.

Fra kuriosaseksjonen bør det nevnes at Liechtenstein har svarte bilskilt med hvit skrift, og det som det eneste og siste landet i Europa (tidligere innbefattet dette blant andre Danmark, Storbritannia, Portugal og Polen). I den liechtensteinske trafikken kan du forresten kjøre bil med promille så høy som 0,8 ‰, hvilket er det mest løsslupne i hele Europa. Og Liechtensteins nasjonalsang, Oben am jungen Rhein, går på samme melodi som den britiske nasjonalsangen God Save the King. Det resulterer i at dersom Storbritannia og Liechtenstein skal spille landskamp, vil orkesteret fremføre samme låt to ganger, og det helt uten forskjell.

Lowry, Malcolm (1909–1957)

Dette er litt av en forfatter. Til tross for sitt nitide arbeid fikk han aldri utgitt mer enn to fullstendige romaner. Dette forstås gjerne ut fra hans ekstremt alkoholiserte levnet, og en solid omgang uflaks – i 1944 brant hjemmet hans ned, og offer for flammenes rov ble også et tusen-siders bokmanus han hadde brukt nesten ti år på å skrive. Han tok aldri opp prosjektet med å skrive denne romanen på nytt, men et tidlig utkast kom for dagen rundt årtusenskiftet (!), og ble utgitt så sent som i 2014.

Lowry var en rastløs sjel. Selv om han kom fra en velbemidlet familie, skulle han på død og liv ta hyre på båt. Senere bodde han periodevis i London, Canada (se også: Thousand Island), USA og Mexico. I løpet av sjømannstilværelsen ble han på et tidspunkt satt i land i Ålesund, og Lowry så sitt snitt til å oppsøke Nordahl Grieg, som han var en ellevill beundrer av: romanen Skibet gaar videre (se under: Å) fra 1924, som Lowry mer eller mindre plagierte i sin første roman (Ultramarine, 1933), gjorde særlig inntrykk på ham. Lowrys andre roman, Under the Volcano (1947), regnes som hovedverket i forfatterskapet hans.

Sommeren 1930 eller -31 (kildene er litt uklare her) drog Lowry til Oslo og ringte på Nordahl Griegs dør i Bygdøy allé 68. Jeg skulle gitt svært mye for å ha overvært det møtet: Begge var de i tjueåra, og jeg antar at Lowrys forfyllede og omflakkende natur må ha virket foruroligende på den hakket mer sobre Grieg. Som en kuriositet kan jeg nevne at per januar 2021 stod utgangsdøren i nummer 68 ulåst, og over postkassene der inne henger en tysk flypropell (se også: luftfart uten skrupler) som ble funnet i kjelleren etter krigen. Dessuten er det en utgammel heis der, og den virker, det er en slik sak der du må trekke for et knirkete gitter. Og der har to litterære mastodonter forsyne meg blitt dus! Det er skammelig at det ikke henger en plakett som markerer noe slikt der. (Post scriptum desember 2023: Den gamle heisen i nr. 68 er skiftet ut med en ny og moderne, så framskrittet har drept enda litt mer av kulturhistorien vår. Utgangsdøren står imidlertid stadig ulåst.)

Luftfart uten skrupler

Det finnes et renn gjennom historien av flygere som har vært mer hasardiøse enn hva trygt er. Howard Hughes, for eksempel, overlevde fire flyulykker. Ernest Hemingway overlevde to av dem to dager på rad (!). Men mer interessant enn flyulykkene er kanskje historiene om dem som ikke styrtet, men som likevel tok sjanser som fort kunne endt stygt (se også: vindebro). De følgende anekdotene har alle funnet sted med enmotorsfly.

Overmotet hadde ikke store sidestykket i 18-årige Mathias Rust, vesttyskeren som i 1987 leide et småfly og landet på Den røde plass i Moskva, selvfølgelig helt uten tillatelse fra sovjetiske myndigheter eller utleierne som eide flyet. Til overmål skjedde dette 28. mai, som var Grensevaktenes dag i Sovjetunionen. At en attenåring fra Vesten gikk under radaren og landet i hjertet av Moskva var ille nok, men timingen var neppe noen formildende omstendighet. Rust ble pågrepet like etterpå, siktet blant annet for å ha krysset grensen ulovlig, og tilbragte femten måneder i fengsel før han ble løslatt og sendt tilbake til Vest-Tyskland. Hensikten med landingen var visstnok å bygge en slags bro mellom Vesten og Østblokken, men det ble vel med forsøket.

Tidlig om morgenen 17. august 1998 stjal norske Bjarte Berntsen et småfly fra Drammen flyklubb. Berntsen var langt mer dreven ved spakene enn det Rust var, men han hadde til gjengjeld ikke flysertifikat. Han hadde satt seg et hårete mål: Å fly mellom tårnene på Oslo rådhus. Visstnok skal en britisk jagerpilot ha foretatt seg det samme i løpet av frigjøringsdagene. Både tyveriet, avgangen, flyvningen mellom tårnene og landingen på en flystripe utenfor Hønefoss gikk som planlagt. Der ventet en venn av Berntsen, og sammen stakk de av før noen kom til stedet. Bjarte Berntsen ble forbigått av sitt rykte og utpekte seg som eneste mistenkte, men uten at politiet klarte å bevise noe.

Ikke fullt så kriminelt, men likevel dramatisk, ble det 30. april 1975. Da satt Jan Vadseth ved spakene i et småfly. Han var på vei til et forretningsmøte i Amsterdam, men en drivstofflekkasje tvang ham til å nødlande i en park. Andre alternativer var få midt i en storby. Landingen var såpass hard at understellet knakk rett av, men flyet var ellers uskadet. Til stedet ilte en fotograf fra avisen De Telegraaf, som kunne dokumentere at Vadseth klatret ut av flyet uten en skramme. Saken stod omtalt noen dager senere i VG. Jan Vadseth var forresten bestefaren min.

Mathias Rust endte med å knivstikke en sykepleier, og gikk under jorden som skoselger i Moskva. Idag er han konvertert hindu, og livnærer seg som pokerspiller og finansanalytiker. Bjarte Berntsen ble tidlig mistenkt i saken, men det fantes ingen fellende bevis mot ham. Fem år senere var saken foreldet, dermed gikk han klar av strafferettslig forfølgelse, og han kunne stå frem som piloten som fløy mellom tårnene. Min bestefar, på sin side, gjorde lite ut av seg frem til han døde. Han utåndet omtrent samtidig med at jeg stod i Granfosstunnelen og fylte ut skademelding etter å ha blitt påkjørt bakfra av en Tesla.

Luftputebåt

Også kjent under den engelske betegnelsen hovercraft (se under: reiseparlør). Luftputebåtene drives av oversjøiske propeller og en luftfylt blære som båten hviler på. De kan bevege seg raskere enn båter med kjøl, som jo skaper motstand i møte med vann. Disse båtene ble satt i kommersiell passasjerbefordring i 1962, og var vanlige ut over syttitallet. Mot årtusenskiftet var passasjerluftputebåter i stor grad erstattet med ferger, som er både billigere og langt mer støysvake.

Idag er passasjertrafikken med luftputebåt avviklet forlengst, men med ett hederlig unntak: Det finnes fortsatt en luftputeavgang mellom Southsea i England og Ryde på Isle of Wight. Overfarten tar ti minutter. Grunnen til at denne forbindelsen fortsatt trafikkeres med luftputebåt, er at Ryde ligger så langgrunt til at en vanlig passasjerferge ikke kan legge til der. Siden luftputebåtene også kan bevege seg på land, er det derfor mulig å ankomme Ryde direkte.

M som i “Mike”     

Mánička

Skiftet fra 1950- til -60-tallet utmerket seg i høy grad med et stort brudd. Dette bruddet skapte en generasjonskløft som kanskje er uten sidestykke, sammenlignet selv med de mest bisarre uttrykk for personlig utsmykning (se også: Arschgeweih). Det ryktes at i 1967 ble en eldre dame så bestyrtet over synet av John Lennons psykedelisk dekorerte Rolls-Royce at hun angrep bilen med paraplyen sin. Men det kanskje viktigste bruddet med fortiden manifesterte seg ved at menn lot håret gro, til fortvilelse blant konservative og eldre. Samtidig er det viktig å merke seg at dette bruddet ikke var forbeholdt Vesten; det samme fant også sted i Østblokken.

I Tsjekkoslovakia ble menn med langt hår et stadig vanligere syn fra midten av 60-tallet og utover. Dette ble sett på som en dreining mot den frie kulturen som oppstod i Vesten, og myndighetene likte denne tendensen svært dårlig, for det vitnet om protest og opposisjon. På samme måte ble vestlig musikk ansett som suspekt, gjerne på grunnlag av tekster om kjærlighet og hentydninger til sex, samt det for myndighetene evinnelige yeah yeah (se også: Østblokk-rock).

Etterhvert oppstod begrepet mánička (flertall: -y) (se også: tsjekkoslovakisk), som betegner en mann med langt hår (Mánička er kjæleformen av kvinnenavnet Máňa, som igjen kommer av Marie, men det vites ikke hvordan dette er blitt synonymt med langhårede menn). Langt hår ble et politisk anliggende, dette for å «hindre fremveksten av smakløshet blant gutter og unge menn» (fritt etter hukommelsen). Og derfor ble det i 1966 utstedt et statlig dekret om at politiet hadde myndighet til å anholde langhårede menn og tvangsklippe dem. Omlag 4000 fikk ny klipp ved dette vedtaket – samtidig er det jo et tankekors at kommunistregimet lot seg oppta av noe så borgerlig som å ha riktig frisyre (se også: tonsur). Andre opplevde å bli arrestert og diskriminert, og denne trakasseringen fortsatte i varierende grad frem til fløyelsrevolusjonen i 1989.

En interessant fasett her er at tsjekkerne omtaler hår i flertall, mens vi bruker entall. Derfor har jeg hnědé vlasy (brune hår), ikke hnědý vlas (brunt hår), fordi substantivet vlas følger regelen om pluralis tantum (alltid i flertall).

Mondegreen

En mondegreen er et tilfelle der det vi tror vi hører ikke er i samsvar med det som faktisk blir sagt. Dette er altså en misforståelse, litt som hviskeleken kan være et godt eksempel på, men det viser også til det fenomenet der en feilaktig antagelse låser seg så fast i bevisstheten vår at det oppstår som en realitet når vi tenker tilbake på det. Dette trenger ikke nødvendigvis skyldes noen form for kognitiv svikt, og er utbredt særlig blant barn (se også: smámæltur), selv om det råker voksne også (bevares). Begrepet skriver seg fra en gammel skotsk folkevise om jarlen av Moray: han blir drept, hvorpå morderen «[…] layd him on the green». Dette siste ble imidlertid feilaktig oppfattet ved en anledning som «Lady Mondegreen», som grunnet misforståelsen her oppstår og entrer fortellingen, og omgående blir drept sammen med jarlen, hvilket siden gav navn til fenomenet. Jarl, eller på engelsk Earl, er forresten den eneste vestlige adelstittelen som aldri fikk en kvinnelig form – herav Lady Mondegreen – selv om Countess («grevinne») egentlig brukes om en Earls kone.

Imidlertid må jeg åpne for at dette også kan oppstå skriftlig. På Asker kirkegård passerte jeg en støtte med epitafen «Litt mindre leven». Det vil si, det så sånn ut i forbifarten, for dette var en visuell mondegreen. «Ditt minde lever», viste det seg ved nærmere ettersyn å stå, som jo må sies å være mer gangbart å få hugget i granitt. Jeg melder imidlertid fus på å få den første av dem preget på min egen gravstein, når det med tidens fylde blir aktuelt.

Motorsykkel

Jeg liker motorsykler. Der dagens biler skal se mest mulig futuristiske ut, innfrir motorsyklene gjerne den elegante stilen som man så på 1960/-70-tallet. Det er det designmessige, og så er det noe med hele kjøreopplevelsen. Faren min, som også kjører motorsykkel, uttrykte det med at han liker friheten som følger av det, og jeg skjønner hva han mener. Det er sågar skrevet bøker om fenomenet; Lone Rider av Elspeth Beard er én av dem, Zen and the Art of Motorcycle Maintenance av Pirsig en annen, i tillegg til Hell’s Angels av Hunter S. Thompson. I tillegg har vi filmen The Wild One med Marlon Brando i hovedrollen, som bidrog til at motorsykler, og da særlig Triumph, bare økte i popularitet utover femtitallet (og særlig var Triumph velrepresentert i The Wild One). Disse verkene har på sitt vis bidratt til å definere (og mystifisere) motorsyklismen som bevegelse og livsstil.

Jeg har selv latt meg smitte av basillen, og sykkelen min er en Triumph Street Twin fra 2018. Den har en tosylindret 900 cm³-motor med 55 hestekrefter, som altså vil si at den har hyggelig med fraspark, men uten å være fullstendig villmann. Den har forholdsvis lav sittehøyde, som gjør den aktuell for nybegynnere og andre med korte bein. For mitt vedkommende er dette det eneste kjøretøyet noensinne jeg har kjøpt nytt. Det finnes definitivt kjappere på to hjul der ute, men jeg har liten interesse av så høy fart. Derimot elsker jeg å ruse rundt, se fine steder, komme meg ut, snuse litt på tilværelsen. Ulykkeligvis varer sesongen bare fra april til oktober, hvilket vil si at snø, is, minusgrader og annen dritt og lort som hører vinteren til gjør at motorsykkelen må stå i opplag halve året. For meg er det kuriøse ved å kjøre motorsykkel at det handler om å gjøre seg umak: Ikke bare er det sesongbetinget, men utgiftene er også betydelige, og det er herkete å få bekledningen av og på. Likevel, å kjøre motorsykkel er en helt annen opplevelse enn å kjøre bil. Foruten dette liker jeg også å ta del i den kulturen det er blant motorsyklister å hilse hverandre langs veien. Og anglofil som jeg er: naturligvis er sykkelen min engelsk (selv om den er montert på en fabrikk i Thailand, men det trenger vi ikke snakke om her). Men jeg har skrevet disse linjene for å hedre den:

O Triumph! with bespoke objects replete

O summit of mechanic’s art!

What joy a Street Twin, what a treat

To behold this British lionheart.

N som i “November”     

Norn

Dette språket ble talt på Orknøyene og Shetland frem til skotsk (må ikke forveksles med skotsk-gælisk) gradvis begynte å overta i tida rundt 1470 e.Kr. Omkring 1850 var norn blitt så marginalisert at språket fra da av må anses som utdødd. Norn oppstod såvidt vites fra norrønt, ble bragt til Shetland og Orknøynene fra kysten av Sørvest-Norge, og tilhører i likhet med islandsk, færøysk og norsk de vestskandinaviske språkene. Skriftprøver viser at det finnes endel forskjeller mellom orknøysk og shetlandsk norn, men disse forskjellene regnes ikke som betydelige nok til at man kan anse dem som separate språk. Slike tekstutdrag på norn kan forstås idag av dem med grunnleggende kunnskaper i norrønt, islandsk eller færøysk. Sånn sett kan norn betraktes som en del av vår felles kulturarv, på samme måte som Færøyene og Island ble befolket og siden utviklet sine respektive språk.

Norrønt

«Norrønt er ikke vanskelig, men det er krevende», sa professor Jørgensen (se: Blindern) ved en anledning. Det er jeg tilbøyelig til å være enig i, selv om semesteret med norrønt ikke dermed sagt var enkelt. Det var spennende å få denne innføringen, men særlig interessant var det å se hvordan norrønt fortsatt preger moderne norsk språk. Norrønt var et kasusspråk, og preposisjonen til styrte genitiv, som i mange tilfeller gav -s-endelse. Resultatet av dette er at man sa, og at vi fortsatt sier, til bords, til fjells, til sjøs, til salgs.

Vikingene erobret flere landområder i sin tid, blant dem øya Mann (dagens Isle of Man), og etterlot seg språket sitt særlig i stedsnavn. Dessuten finnes det noen språklige likheter mellom norrøne språk og de gæliske språkene mansk, irsk og skotsk (og til dels også walisisk). Se bare her:

Norsktunge(-mål)vindubord
Norrønttungavindaugaborð
Islandsktungumálgluggaborð
Færøyskmálvindeygaborð
Norntungavindog? (*)
Manskçhengeyuinnagboayrd
Irskteangafuinneogbórd
Skotskteangauinneagbòrd
Walisisk— (**)ffenestr (**)bwrdd

Disse funnene gjorde jeg i forbindelse med et senere studium, da jeg undersøkte blant annet språkhistorien på Isle of Man (se under: rare tellemåter).
* Den eneste norn-ordboken (ekstern peker) jeg har kommet over gir ikke noe svar på hva «bord» heter. Det er rimelig å anta at dette ordet ikke skiller seg ut vesentlig fra de andre ordene i oversikten.
** De walisiske ordene for «tungemål» og «vindu» (ffenestr er ikke hentet fra norrønt, men fra latin, se under: defenestrasjon) passer ikke inn i teorien min. Det gjør derimot bwrdd, som har en uttale (se under: W) så lik med det norrøne borð at det umulig kan være tilfeldig.

Norsk trafikkskilting

Helt siden 1960-tallet en gang har Norge holdt seg med ganske fine og lett gjenkjennelige trafikkskilter (se også: trafikkalfabetet): I den grad det ble varslet om fotgjengeroverganger, veiarbeid, skolevei eller sykkelfelt, ble dette gjort med silhuetter ikledd datidens mote. Menn hadde hatt eller sixpence, jenter hadde gammeldags skoleransel og musefletter. Nyveiv-bandet The Aller Værste (se under: hapax legomenon) hadde en stilisert utgave av fotgjengerskiltet som omslag til singelen «Dans til musikken», hvor mannen med hatt holdt på med en slags ensom kanossa over fotgjengerovergangen. Hadde det ikke vært for at dette trafikkskiltet faktisk var i bruk, hadde coveret til den singelen som dyd av nødvendighet måtte være et helt annet. Noe annet hadde ikke fungert fordi ingen hadde forstått antydningen. Her ser vi skiltenes ikoniske verdi.

Også andre europeiske land har hatt lignende skilter, men etterhvert er silhuettene byttet ut med generiske strekmennesker. Anekdotisk bevis peker mot at Norge er det siste landet i Europa som fortsatt har slike gammeldagse skilter langs veien. Gjenkjenneligheten i de gamle skiltene er ikke bare av sentimental verdi, men også fordi skiltene innfrir hensikten de er der for: uttrykket byr ikke til fortolkning, vi vet hva det betyr. På samme måte er det med figuren Ampelmann, som markerte rødt eller grønt lys for fotgjengere i det gamle DDR. Tanken var at en figur som inngav gjenkjennelighet skulle gjøre det lettere for fotgjengere å etterkomme signalene. Idag er disse ikke bare vedtatt fredet, men sågar blitt innført i områder som tidligere tilhørte Vest-Berlin og -Tyskland.

Tilbake i Norge i 2005 ble Samferdselsdepartementet anmodet av Likestillingsombudet om å innføre kjønnsnøytrale trafikkskilter. Det ble veldig viktig å fase ut menn med hatt og jenter med fletter, og det til fordel for kjønnsløse strekskikkelser, sånn at vi kunne kvitte oss med enda et stykke kulturhistorie (se under: Irmahønen). De gamle skiltene finnes fortsatt rundt omkring, men bare i påvente av at de skal erstattes med de nye.

Norske møterom

Dette er en idé jeg har til en billedbok, men den har foreløpig ikke blitt realisert. Jeg har overvært min skjerv av ørkesløse møter, og det eneste som har holdt meg tilbake fra å gripe sakene mine og legge på sprang i retning av nærmeste rømningsvei, er å fundere over absurditeten som ligger i møterommenes ufattelig labre estetikk. Følgelig har dette kulminert i ideen om å sammenfatte dette i en bok, som skal være en slags «best of»-kuratering av semre møterom over det ganske land. Jeg tar imidlertid ikke enerett på ideen, og overlater den til den som føler seg kallet. Bare gjør det skikkelig, for det er mye å ta av.

Ny-Atlantis (1964–1966)

Hva er et land? Omtalt her er også fyrstedømmet Sealand, som ikke består av noe egentlig landområde, men er derimot grunnlagt på en erobret plattform ute i Nordsjøen et sted. Dette krampaktige eksperimentet later imidlertid til å ha en forgjenger som er langt mindre kjent, nemlig republikken Ny-Atlantis.

Ernest Hemingways lillebror Leicester bygget seg en flåte som han fikk tauet fem sjømil utenfor kysten av Jamaica. Der kastet han anker, og 4. juli 1964 erklærte Hemingway halvparten av flåten som Republikken Ny-Atlantis. Dette begrunnet han med en særlov fra midten av 1800-tallet, da salpeter ble utvunnet fra fugleskitt, som ble brukt i gjødsel såvel som krutt. Loven innrømte amerikanske statsborgere muligheten til å erverve øyer som amerikansk territorium, såfremt det var fugleskitt å finne der. Hemingway utropte seg selv som president over den ene halvparten av flåten; den andre tilstod han USA.

Hemingway påstod at forskjellen mellom flåte og øy bare var en bagatell, selv om flåten hans målte i underkant av 22 m² (dette ville vel selv ikke med godvilje kvalifisere som holme eller skjær, og langt mindre øy – realiteten er jo at det var en flytebrygge). På Ny-Atlantis, eller snarere ombord, bodde han med familien sin og to andre, selv om det neppe var på fulltid. I 1966 sank flåten etter en voldsom storm, hvilket jo skulle passe bra med tanke på navnet Ny-Atlantis, men uten at liv gikk tapt. Med dét forsvant også prosjektet med å stifte nytt land, som i løpet av sin korte levetid aldri nøt noen anerkjennelse.

Fugleskittloven, på sin side, gjelder fortsatt. USA har gjennom den gjort krav på en rekke øyer, selv om flesteparten av dem er frafalt, mens noen av disse øyene er gjenstand for uenighet med andre land den dag idag.

O som i “Oscar”     

O-fag (1974–1997)

O-fag, eller «Orienteringsfag» som det egentlig het, ble undervist i norsk barneskole fram til 1997. «Dette flaggskipet av et fag», som Erlend Loe kalte det i sin roman L (1999), bestod av både en samfunnsfaglig og en realfaglig del. Ved dette ble to fagdisipliner amalgamert sammen til ett fag – et fag det fortsatt går gjetord om.

O-fag opphørte med læreplanen L-97, og derfor underviste man fra og med skoleåret 1997–98 i henholdsvis samfunnsfag og natur- og miljøfag. Det nye samfunnsfaget tok for seg komponentene historie, geografi og samfunnslære, mens det nye natur- og miljøfaget tok for seg fysikk, kjemi, biologi og geologi. En forklaring på hvorfor O-fag ble delt i to kan synes å være en skjevfordeling av fagmengden, for det samfunnsfaglige og det realfaglige skulle være likelig fordelt, men det er diskutabelt om dette var tilfelle i praksis.

Nye læreplaner i offentlig norsk skole blir utformet og vedtatt av det som i dag heter Kunnskapsdepartementet. Da O-faget ble vedtatt oppdelt, var det Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (1991–2001) som stod for dette, og som det het på den tiden da L-97 ble innført. Derfor ligger det en skjebnens ironi her: Departementet som vedtok nedleggelsen eksisterte bare i ti år, og vil erindres kun av de færreste. O-faget, på sin side, holdt stand gjennom 23 år, og huskes av en hel generasjon.

Osteløp

Nesten alle former for fysisk aktivitet er forbundet med en viss fare. Stygge fall, forstrekkelser, beinbrudd og belastningsskader (se: stammestøt) synes alltid å være et slags ris bak speilet. Okseløpet i Pamplona pleier som regel å bringe bud om stygge skader og unntaksvise dødsfall – i det hele tatt er spanjolenes omgang med storfe (se også: Belted Galloway) ganske voldsom, som det burde gå tydelig frem av tyrefektingen.

Ikke helt ulikt okseløp finner vi britenes (se: England) osteløp – en tradisjon som innbefatter et fire kilos hjul Double Gloucester, en bratt bakke og en skokk deltakere som kaster seg utfor og kappløper om å være først i mål. Dette er en årlig foreteelse, og har foregått siden uminnelige tider. I motsetning til okseløpet i Pamplona får osten forspranget, og deltakerne står derfor ikke i fare for å bli truffet. I og med at osten har form som et hjul, kan den nå hastigheter på opptil 110 km/t. Denne idretten utmerker seg derfor ved at tilskuerne løper større risiko for alvorlig skade enn det deltakerne gjør.

P som i “Papa”     

Pangram

Et pangram er en setning som rommer alle bokstavene i alfabetet. Et perfekt pangram bruker bare hver bokstav én gang, men et pangram godkjennes selv om bokstavene opptrer to ganger (eller fler). Hensikten med pangrammene, bortsett fra utfordringen ved å klekke dem ut, var tidligere å sjekke at kommunikasjonslinjene og -systemene (se: fjernskriver) fungerte. Idag brukes de gjerne til å vise frem variasjonsbredden i en font (derfor the quick brown fox jumps over the lazy dog). Pangrammene må ha en semantisk betydning, og non-ord er forbudt, og derfor får de gjerne et komisk og absurd tilsnitt. Pangrammer på norsk er i teorien mer krevende å få til, da vi har tilleggsbokstavene Æ, Ø og Å, og disse skal inngå med uvanlige bokstaver som C, Q og W. Følgelig er ord som Quisling og WC vanlige. Selv bruker jeg pangrammer for å oppøve hurtighet i håndalfabetene, men jeg har nå kommet dithen at jeg skriver mine egne. Takket være utfordringen fra min elev J, og den vennskapelige tevlingen oss i mellom, ser jeg meg tålelig fornøyd med mitt eget: Zappa diskvalifiserte til IQ-testen i Wuhan, sjøl om han var en mix av både clairvoyant og lærd.

Paraplyhytting

Jeg har aldri likt det å rekke langfingeren mot noen, og langt mindre at andre gjør det mot meg. Det er unødvendig, ekstremt fiendtlig, og en på alle måter ufyselig gest. Det sies at volden tar over der ordene ikke lenger strekker til, og om det å vise noen fingeren neppe kvalifiserer som direkte voldelig, er det jo i seg selv en oppvisning i ordmangel, og derfor meningsløshet.

Så hvis dette med nonverbale ytringer (tegnspråk er ikke medregnet her) ikke bør skli over i det meningsløse, hvilke muligheter sitter vi igjen med? Nordmenn er jo kjent for å være et tilkneppet folkeferd; vi gestikulerer lite. Men vi har en siste utvei, og det er å rekke paraplyen (av den lange sorten, nedfelt) i været og hytte med den. Det kan ved første øyekast forbindes med eldre damer med hatt (og muligens også med skotskrutet trillebag), men fellesnevneren er at både de gamle damene og vi reagerer med indignasjon.

Det er utvetydig tegn på misnøye; en nærmest sublim måte å ta avstand på. Langt mer effektivt enn å stønne høylytt og himle med øynene (som jeg oppfatter som mer passivt-aggressivt), men mer fredsommelig enn å hytte med neven eller langfingeren, som ypper til strid og varig usemje. Og derfor vil jeg fremme paraplyhyttingen til videre utbredelse, forutsatt at ordene ikke lenger er tilstrekkelige.

Pavinne Johanna (fl. 855–857)

Den geistlige standen i Vatikanet må av historisk tvingende nødvendighet være det mest mannsdominerte arbeidsmiljøet i verden. Den katolske kirke har helt siden opprettelsen for to tusen år siden vært glassklare på at de ikke vier kvinner til prestegjerningen. I følge den kanoniske rett kan bare menn forvalte de syv sakramentene, og kvinner vies derfor ikke til prest, og derfor finnes det heller ikke kvinnelige biskoper, kardinaler eller paver. Men historien vil oss et unntak her.

I middelalderen, mest sannsynlig rundt midten av 1200-tallet, oppstod en myte som ville ha det til at pave Johannes VIII (se også: romertall) i virkeligheten var kvinne, bare forkledt som mann. Det vil derfor si at Den hellige far for anledningen var Den hellige mor, bekledt av henne som da fikk den selvmotsigende og fullstendig uhørte tittelen pavinne Johanna. Johanna skal ha studert teologi som ung, allerede da maskert som mann, og steg siden i gradene til hun angivelig ble valgt til pave i år 855. Hun skal ha blitt avslørt da hun gav fødsel til et barn ved påsketider i 857, og ble lynsjet umiddelbart etterpå.

Den virkelige og dokumenterte pave Johannes VIII regjerte derimot fra 872 til 882, og har ingenting å gjøre med Johannas påståtte pontifikat tidligere det århundret. Det er derfor ikke plass til Johanna i paverekken (se også: trepaveår), påstanden er dessuten blitt dementert flere ganger, og regnes ikke for å ha noen sannhet i seg overhodet. Men det ble en god historie som holdt det gående en stund, og ble senere foreviget av vår egen Liv Ullmann i hovedrollen i Pope Joan fra 1972.

Pissoarer i Oslo

Pissoaret! Denne enkle innretningen som har gjort det litt greiere (og ikke minst dannet og lovlig) å tre av på naturens vegne, iallfall for halvparten av befolkningen. Dette er utedoens urbane og hakket mer moderne fetter.

Det tidligste pissoaret – ikke offentlige toalettet, for det har eksistert lenger – som jeg vet om i Oslo, skriver seg fra 1920 og lå på Birkelunden. Grunnet klager på fyllestøy ble det stengt i 1975, men kom til syne igjen da Thorvald Meyers gate ble gravd opp i 2019 for å legge nye trikkeskinner der. Artikkel med bilder finnes her (ekstern peker).

I tillegg lå det et underjordisk pissoar ved Thomas Heftyes plass, samt et annet ved Akersbakken. De er begge jevnet med jorden etter en bestemmelse fra 1974. I tillegg finnes det et fortsatt funksjonelt urinal ved Kampen kirke (det vet jeg, for jeg brukte det i august 2020). Det best kjente pissoaret er kanskje det ved Stensparken. Det kom i 1937, tegnet av arkitekt Harald Aars. Det har den senere tiden vært avsperret, uvisst hvilken grunn. Dette er svært elegant arkitektur, og ble som det første pissoaret i Oslo fredet i 2009.

Pissoarene har i en årrekke vært et selvsagt møtested for menn ute etter seksuell kontakt med andre menn. Dette har nok også vært en av årsakene til at nedleggelsene, særlig på 1970-tallet, fant sted, all den stund det var både lovstridig og tabubelagt. Det ligger blant annet et underjordisk pissoar ved et hjørne på Bragernes torg i Drammen. Trappen ned er omgitt av et elegant gjerde i støpejern, og jeg har aldri hørt at dette pissoaret har vært åpent i nyere tid. Likevel står disse byggverkene igjen som en påminner om en forgangen tid, som monument over både skam, nød og byggeskikk.

Pyramidene i Bosnia

Det er en kjent sak at det finnes pyramider i såvel Egypt som Mellom-Amerika. Selv om disse har noen ulikheter, så som at de mellomamerikanske er flate øverst og har utvendige trapper, regnes de som oppført i noenlunde samme århundrer (hvilket vil si ca. 3000–2500 f.Kr.). Det er jo en interessant påstand å hevde at det finnes en forbindelse her, selv om det nok smaker av pseudoarkeologi, som tidligere nevnte Erich von Däniken (se under: Esekiels romskip) ivrig befatter seg med. Derfor vakte det noen grad av oppsikt i 2005 da Semir Osmanagić påstod at pyramider fantes også på Balkan, og at han hadde oppdaget opptil flere av dem.

Omtrent midt i Bosnia–Hercegovina finnes småbyen Visoko, som i middelalderen var hovedstaden i den bosniske staten. Like utenfor ligger fjellet Visočica, og dette mener Osmanagić at ikke er et fjell i det hele tatt, men verdens største menneskebygde pyramide. Visočica har forsåvidt noenlunde symmetriske sider, og kan med litt godvilje minne om en pyramide. Osmanagić hevdet å ha funnet også et nettverk av lønnganger i tilknytning til pyramiden. Det foreligger imidlertid få beviser for noen av delene, 16 år med arkeologisk høyspenning til tross.

Vi må imidlertid ta høyde for at påstanden ikke kan avvises fullstendig. I Mellom-Amerikas jungel er vegetasjonen enkelte steder så tett at det fremdeles oppdages ukjente byggverk fra mayatiden, Pompeii er ennå ikke ferdig utgravd, mens egyptiske arkeologer stadig avdekker gravkamre. Det gir, om ikke kredibilitet, så iallfall håp til Osmanagić og tilhengerskaren hans. For utgravingen i Bosnia pågår fortsatt, men det er ukjent med hvilken intensitet og seriøsitet.

Q som i “Quebec”     

Q (bokstav)

Q-en er mystisk. Den dukker opp så sjeldent, og vi vet ikke helt hva vi skal gjøre med den, særlig ikke på norsk eller noe beslektet språk. Opphavet er dessuten usikkert. Den tidligste forekomsten av denne bokstaven er såvidt vites i fønikisk, hvor det fantes et tegn som med litt godvilje kan ligne en Q – selv om den rent formmessig også bærer likhet med den greske Φ, som selv gav opphav til den senere kyrilliske Ф, men disse to representerer altså lyden /f/ og ikke /k/. En tilsvarende grafisk likhet ser vi i bokstaven Ǫ (se under: Å), men dette er altså vokalen O utstyrt med det diakritiske tegnet kvist, og har ingenting med Q-en å gjøre.

Vi kjenner Q fra den hebraiske bokstaven ק, som transkriberes Q. Det gjør vi forsåvidt også med כ, selv om denne transkriberes som K. Dette er forsåvidt ikke mer kryptisk enn hvordan Q og K fungerer i vårt eget alfabet, heller. I moderne hebraisk, altså ivrit, er det ingen uttalemessig forskjell mellom ק og כ – de representerer begge lyden /k/. Q brukes i blant annet albansk, fransk, spansk og portugisisk, der utbredelsen av bokstaven K er heller uvanlig.

R som i “Romeo”     

Rampa, Lobsang (1910–1981)

Da selvbiografien Det tredje øyet utkom i 1956, vakte den mildt sagt oppsikt. Den skildret klostertilværelsen til den tibetanske munken Lobsang Rampa, og hvordan han ble clairvoyant etter en trepanasjon, samt en hel del detaljer som var interessante for omverdenen etter at Kina gikk inn og annekterte Tibet i 1950. Noen tid etter utgivelsen ble det avdekket at det slettes ikke var noen buddhistmunk, men tvert imot den engelske rørleggeren Cyril Hoskin, som stod bak forfatteriet. Hoskin påstod imidlertid at legemet hans var blitt inntatt av Rampas sjel, og at han bare fungerte som budbringer. Hoskin hadde aldri satt sine ben i Tibet og snakket heller ikke tibetansk, og dommen fra ledende tibetologer endte i enstemmig slakt. Det la imidlertid ikke bånd på Hoskin, som fortsatte å skrive om det påstått okkulte (se også: Jesu ukjente år), hvilket han var sysselsatt med til han døde i 1981.

Rare tellemåter

Før i tiden var det helt vanlig å angi tall mellom 21 og 99 muntlig ved å si for eksempel énogtyve og niognitti. Det er fortsatt en gangbar konvensjon, og jeg tar meg i å si det selv iblant. Men mot slutten av 1940-tallet, litt før motstanden mot samnorsken vokste seg stor, ble det også en politisk fanesak i Norge å endre denne tellemåten. Nå skulle vi si tjueén og nittini istedet. Grunnen til dette er ikke at vi skulle kvitte oss med denne delen av den danske kulturarven vår, men at vi skulle gjøre det litt lettere for damene som bemannet telefonsentralen (se også: fasttelefon): Få niogførr åttogtredve treogseksti, erru grei kan jo forståelig nok være vanskelig å få helt rett. Men vi hadde ikke noe innarbeidet system for å si noenogtyve «pent» på, så de prøvde – og dette er helt sant – å innarbeide tottién, tottito, tottitre… som ny, norsk standard. Sånn ble det gudskjelov ikke. Men i 1951 ble den nye tellemåten med tjuéen, tjueto… innført som offentlig, ny tellemåte. Riktignok lever den gamle tellemåten side om side med den nye i bingolokaler, der det er vanlig å lese opp tallene slik: treogfemti – femtitre…

Fra Danmark har vi også noen pussige varianter: Prøv å be om ett snes Blue Master (se under: Irmahønen) i en kiosk uten at noen hever øyenbrynene (eller totti, om du vil). Vi hører også begrepet dusin, men det brukes i høyeste grad som et alderdommelig begrep, siden ingen vet at det er det samme som 12. Fra norrøn tid har vi også betegnelsene stort hundre og stort tusen, som betyr henholdsvis 120 og 1200. (Vikingene hadde besynderlig nok ikke noe eget ord for «svart», så alt som hadde denne fargen var istedet blått. À propos Blåmann, blåmann.) Danskene ellers teller jo tallene fra 50 til 99 etter det vigesimale systemet, altså at 20 er selve grunnenheten. Derfor sier de otteoghalvtreds og femogfirs for 58 og 85.

Men av alle bisarre tallbenevnelser jeg noensinne har kommet over, er selve rosinen i pølsa denne: I forbindelse med et emne i engelsk språkhistorie på Blindern, ved den upåklagelig klassiske professor Benskin (se under: norrønt), fikk jeg tildelt en stensil med overskriften Northern English Sheep Scoring Numerals. Dette er altså et tellesystem som ble brukt av gjetere, og tallordene er ment å være enkle å uttale fort. Er du interessert, får du søke det opp selv (for det finnes lokale variasjoner, og de er mange), men systemet ligner ikke engelske tallord ellers, og ble altså brukt utelukkende for å telle sau.

Reiseparlør

Det ligger i kortene at verden er blitt litt mindre. Ikke bare er mulighetene for å komme seg ut i verden blitt flere, men de regionale særpregene smeltes ytterligere sammen og oppnår en grad av gentrifisering. Forut for dette var særlig språkbarrieren et av de største kulturelle skillene under utenlandsreiser. For å kompensere for dette, for å bygge en slags bro over denne kløften, var reiseparløren den reisendes sikreste overlevelsesteknikk. Uunnværlige fraser med forenklet uttaleveiledning skulle redde den reisende fra å strande.

Som barn fant jeg en norsk–engelsk parlør fra 1964 hjemme hos oldemor. Slike utgivelser er nærmest antropologiske tidsvitner, ettersom det som ble ansett som nødvendige fraser da er helt utelukket nå: Hvordan gjøre seg forstått i tollen, hos skredderen eller tobakkshandleren, for å nevne noe (se også: forvirrende måleenheter). I en norsk–tysk parlør fra samme tid ble den reisende også forberedt på at tyskerne er gjestmilde, men nøye på formene (se også: Eierschalensollbruchstellenverursacher), sånn at man visste hvordan man skulle te seg hvis man ble invitert hjem til noen (på kaffe og hjemmebakt epleterte, som det stod skrevet).

Derfor ble jeg overrasket over innholdet jeg fant i en nyere, fransk reiseparlør. Jeg hadde belaget meg på at parlører, i den grad det fortsatt fantes noe marked for dem, hadde gjennomgått en omfattende modernisering. Innholdet var ikke bare formelt, det var også svært spesifikt: Denne osten er for dyr. Det er et basseng ved broen. Vil De ringe etter en elektriker for oss? Og sånn fortsatte det. Det var nærmest en fortsettelse av Monty Pythons legendariske sketsj om den ungarske lommeparløren, der bisarre fraser av typen «my hovercraft is full of eels» er gjennomgangstonen.

Jeg vet ikke når reiseparlørene først ble vanlige, men det finnes et eksempel fra 1855. Da lagde Pedro Carolino en portugisisk–engelsk parlør, for ordens skyld uten at han selv behersket engelsk. Han gikk veien om fransk, ved hjelp av en ordbok, og utgav derfor en gebrokken, forvirrende og ubrukelig parlør. På engelsk kalles den English as She Is Spoke. Det ryktes forresten at det var denne som gav opphav til Monty Pythons parlørsketsj. Men her er kjernen den samme: Rigide, uanvendelige fraser som i liten eller ingen grad er i stand til å redde turisten fra de egentlige knipene, så som glutenallergi, frimerker til Norge, eller at ølet er for dovent.

Rentgenizdat

Her i Kuriosakon finnes beretningen om Østblokk-rock, altså populærmusikken bak jernteppet, og hvordan både østlig og vestlig musikk ble innført og distribuert. I forlengelse av dét er det derfor på sin plass å presentere tidenes billigste, elendigste og desidert mest improviserte medium for musikk: den enkeltsidige røntgen-EP-en.

Rentgenizdat (på russisk: рентгениздат) er en sammentrekning av røntgen, som i den medisinske avbildningsteknikken, og begrepet samizdat (på russisk: самиздат), som peker mot en illegal utgivelse utenfor myndighetenes kontroll (se også: mánička). I Sovjetunionen oppstod dette som et begrep for piratkopiering av musikk. Det ble nemlig oppdaget at man i mangel av vinyl kunne ta brukte røntgenbilder, klippe dem til i størrelse tilsvarende en syvtommers (se også: forvirrende måleenheter) singel, svi hull i midten med en sigarettglo, og siden prege riller i dem med dertil egnet verktøy. Det bør ikke komme som noen overraskelse at kvaliteten på disse utgivelsene var svært lav, og de tålte visstnok ikke mange avspillingene før de var spilt i stykker.

Til overmål ble disse røntgenbildene gjerne skaffet til veie fra sykehus rundt omkring, og forestilte derfor beinbrudd tilhørende fremmede og intetanende mennesker. Dette lett makabre tilsnittet, sammen med det faktum at fremstillingen av dem var ulovlig, la imidlertid ikke bånd på musikkglade sovjetere. Denne praksisen holdt seg gjennom 1950- og -60-tallet, frem til båndspilleren etterhvert ble allemannseie, som selv til denne dag regnes som det dyreste tilgjengelige lagringsmediet for musikk, og det i grell kontrast til røntgenmusikkens tidligere monopol.

Republikkens palass, Berlin (1976–2008)

Herlig, deilig østblokkestetikk. Palast der Republik var Øst-Tysklands storstue, og rommet parlament, konsertlokale, restauranter og mere til – under norske forhold skulle dette tilsvare Stortinget, Oslo Spektrum, Kunstnernes hus og Leos lekeland under samme tak. Det var en diger konstruksjon som stod i kontrast til den nokså sobre stilen i den omkringliggende bebyggelsen. Høydemessig skulle det ikke overskygge bebyggelsen rundt, og det huset ikke hadde i høyden, tok det igjen i bredden. Palasset som sådant var tro mot både romalderen, modernismen og kubismen, og i tråd med 1970-tallets litt outrerte stil og palett var fasaden kledt med bronsefarget speilglass, noe som i og for seg stod godt til den hvite innfatningen.

Dessverre viste det seg at palasset var proppfullt av asbest, og snaue to uker før den tyske gjenforeningen ble bygningen stengt for publikum. Kommunistiske storbygninger har jo ikke alltid vært helt frie for lyter, noe Sovjetenes hus i Königsberg er et talende eksempel på. På tysk manér ble det ikke fattet noen endelig beslutning før i 2003, og da bestemte man at hele bygningen skulle rives. I 2008 var Republikkens palass historie, og med dét var et østtysk landemerke visket bort. Se bilder av huset fra en forgangen tid her (ekstern peker).

Romertall

Ingen pavetittel (se også: trepaveår), ingen fasade, ingen doktoravhandling uten! Romertall er jo forlengst utkonkurrert av arabiske tall, eller i det minste den arabiske måten å summere på, og det av praktiske årsaker. Men det er jo uendelig mye raffere at kongen vår har regentnummeret V, og ikke 5. Det gjør det også mulig å opprettholde et visst nivå av klassisk dannelse. Romertall hører blant de tingene man bare skal kunne. Og det er også fullstendig nødvendig i utøvelsen av den humoren jeg kan tillate meg å praktisere som lærer. Jeg sa en gang til en elev: «Du skal få karakteren 4 av meg, men jeg må sette den med romertall.» Det eleven ikke visste, er at romertallet for 4 (IV) sammenfaller med forkortelsen for det nedslående resultatet ikke vurdert, synonymt med stryk.

S som i “Sierra”     

S’gu (og et utvalg andre danske kollokvialismer)

Dette er et ord man ikke slipper unna på dansk: Det er en sammentrekning av «så Gud», og brukes enten som kraftuttrykk for å markere økt grad av inderlighet, eller som fyllord. Dansk er generelt fullt av ord og vendinger som egentlig ikke har noen semantisk funksjon. Et tilfelle av dette, som faren min ynder å bruke, er det må jeg nok sige! Man skulle tro det ville henlede oppmerksomheten mot noe oppsiktsvekkende eller bisarrt, et dansk sic, men erfaringen min er at det opptrer i tide og utide. Som også med s’gu – men ikke desto mindre er jeg glad i dette småordet, som for meg er uløselig knyttet til Danmark.

Dessuten er jeg svak for kraftuttrykket «hold da ferie». Det regnes ikke som banning, bare en uformell eksklamasjon for å uttrykke befippelse. I boken Gummi-Tarzan, der Ivan Olsen (det stadige offeret for buksevann) til alles overraskelse vinner en spyttekonkurranse, utbryter en tilskuer sågar «hold da helt ferie», og utvidelsen markerer her i hvilken grad dette kom uventet på. På norsk er dette oversatt med det litt tammere «dra til sjøs».

En annen fiffighet på dansk er formuleringen «at være i byen». Nej, han er i byen, kan dansken si til deg om en person du vil ha tak i, men som ikke er der. Det betyr ikke at han er i byen, det sier faktisk ingenting om hvor eller hvor langt unna han befinner seg, det betyr bare at han ikke er til stede.

Samnorsk (og annen språklig separatisme)

For å bøte på den sjeldenheten det er at Norge fra og med 1885 hadde to målformer – altså to offentlig vedtatte skriftspråk på ett og samme språk i ett og samme land – begynte man allerede ved århundreskiftet å leke med tanken på å støpe disse målformene sammen til én, som skulle hete samnorsk. Forslaget avstedkom misnøye og motstand, som Foreldreaksjonen mot samnorsk tydelig viste, og tross myndighetenes forsøk ble samnorsk aldri tatt i bruk i noen nevneverdig grad.

Vi har ellers varianten radikalt bokmål, som i noen grad overlapper med samnorskens uttrykksmåte, men ikke hensikt. Den markerer seg med flittig bruk av a-endelser og diftonger; ei brei bru, og så videre. ML-bevegelsen på 1970-tallet var svoren til dette, fordi det smakte av sjølproletariseringa som var i vinden på den tiden, og som språkføringen til Dag Solstad bærer preg av. Dagbladet er også kjent for å ha tydd til denne varianten, og nådde sitt non plus ultra da de i ramt alvor skrev «steikeovna» for noen år tilbake. Til sammenligning og kontrast har vi Aftenposten, som inntil forholdsvis nylig førte seg med et ganske rigid riksmål, selv om det har funnet sted en viss modernisering her.

Uten sammenligning forøvrig har vi NS-rettskrivingen av 1941, som ble avskaffet momentant etter krigen, hvor vi blant annet finner den bisarre stavemåten «gjente» for jente (desslike eksempler kan være litt kinkig å komme opp med, da min boksamling teller én eneste tittel skrevet etter denne normen). «Gjente» ønskes også som stavemåte innen fenomenet høgnorsk, som holdes i hevd av ytterst få ildsjeler. Høgnorsk er en uoffisiell norm som i liten grad har funnet fotfeste i norsk språk. På sin side fikk samnorsk statlig begravelse i 2002, og er ikke siden blitt drøftet som reell mulighet. Imidlertid finnes det en fraksjon som kaller seg Landslaget for språklig samling, men man må merke seg at dette er en høyst uoffisiell bevegelse, og at de forhåpentligvis er få i tallet, uvillige i ånden og skrøpelige i kjødet.

Personlig vil jeg slå et slag for røttene våre, heller enn å gjøre skam på to vakre skriftspråk ved å amalgamere dem sammen til ett heslig. Se vestover, lær litt islandsk eller færøysk. Ta noen emner i norrønt ved ditt nærmeste universitet (se: Blindern), eller hvorfor ikke gå inn for å revitalisere norn?

Schabowski, Günter (1929–2015)

Har du noen gang angret på noe du har sagt? Har det fått uante konsekvenser? Da får du trøste deg med at det nok lot rette på seg, før eller siden. Det er mer enn hva vi kan si om Günter Schabowski, politikeren fra Øst-Tyskland som for all ettertid fikk kjenne på kroppen hva det vil si å komme uforberedt til timen.

1989 huskes som et svært omveltende år i historien. Det begynte i mai med at Ungarn fjernet piggtråden mot Østerrike, begrunnet med at de ikke hadde råd til å ivareta vedlikeholdet av grensa (se også: Heinzenland). Siden styrtet regimene også i Polen og Tsjekkoslovakia, men med Øst-Tyskland som kanskje det mest karakteristiske fallet. Voldsomme demonstrasjoner hadde herjet landet, der frihet til å reise – og da særlig ut av DDR – hadde vært et uttalt krav.

Derfor må det ha virket som ren prosedyre kvelden 9. november da byråkraten Günter Schabowski, som på det daværende tidspunktet var nylig innsatt som pressetalsmann for det eneveldige kommunistpartiet, ble satt til å lede en direktesendt pressekonferanse for å legge fram nye direktiver for utreise av mer eller mindre varig art. Kort tid i forveien ble et ark stukket i hendene på ham av DDRs nyslåtte leder Egon Krenz, der det gikk fram at bestemmelsene i forbindelse med emigrasjon nylig var blitt oppmyket i noen grad. Det er noe usikkert akkurat hvilken journalist som spurte når disse fornyelsene ville tre i kraft, men Schabowskis svar huskes for evigheten: «Det er meg bekjent … omgående … med én gang».

Schabowski foregrep begivenhetenes gang, det kan trygt slås fast. Det som stod på arket han fikk, var at utreisebestemmelsene ville ta sted gradvis, bort fra det tidligere papirmessige og personlige marerittet med å søke om utreise. Siden konferansen ble direktesendt, spredte nyheten seg som ild i tørt gress, men primært i vesttyske TV-kanaler. Ubeleiligvis kunne også store deler av Øst-Tyskland motta disse kanalene, og nyheten ble kjent for hele Tyskland (tyskerne har et flott ord for dette: Gesamtdeutschland). Titusener av østberlinere presset på grenseovergangene mot vest, og etter noen timers forvirring våget ikke grensevaktene annet enn å åpne for strømmen mot vest.

Med dét falt Berlinmuren, og på sikt også hele Øst-Tyskland. DDRs førtiårige misjon om å være et bøndenes og arbeidernes paradis ble lagt i grus i løpet av noen timer. For millioner av mennesker fikk denne lettere skjødesløse uttalelsen betydning for resten av livet. Men hva tenkte Günter Schabowski etter dette opptrinnet? I årene etter tok han avstand fra kommunistpartiets politikk, men for historien vil han huskes som mannen som veltet DDR. Det er jo ingen liten bedrift, særlig med tanke på at oppdraget hans den skjebnesvangre kvelden var å sikre DDRs videre overlevelse.

Sealand (1967–)

Kort tid etter utbruddet av andre verdenskrig bygget det britiske forsvaret en rekke plattformer i Nordsjøen. Dette var et tiltak for å styrke Englands posisjon i krigen mot Nazi-Tyskland, og denne plattformen vi her tar for oss (HM Fort Roughs) var som så mange andre utrustet med skyts for å felle fly såvel som skip og ubåter. Frem til 1956 var disse plattformene også bemannet, men ble det året forlatt av militært personell. Og sånn stod det og forfalt i ti år, frem til 1966, da en eksentrisk major ved navn Paddy Roy Bates besteg Fort Roughs og utropte seg selv som monark året etter. Og dét avfødte fyrstedømmet Sealand.

Dette likte ikke Storbritannia. I 1968 ble det skuddveksling, da Bates mente seg invadert, men han greide utrolig nok å overvinne angriperne. I 1978 ble Bates’ sønn Michael sågar forsøkt kidnappet. Også dette angrepet ble slått tilbake, og det later til at familien Bates har betraktet disse seierne som bevis på landets suverenitet. Frem til 1987 løp Storbritannias territorialgrense tre nautiske mil (se: forvirrende måleenheter) fra fastlandet. Fort Roughs ligger 6,5 nautiske mil unna. Da utvidet Storbritannia grensen til 12 nautiske mil, og slukte derved Sealand som en del av sitt farvann, uten at det lot til å forstyrre fyrstefamilien i noen påtagelig grad.

Men selv om jeg liker og bryr meg om små land, er spørsmålet mitt likevel dette: Hvorfor alt bryderiet? Bates-dynastiet later ikke til å gi seg, selv om plattformen i nyere tid har vært lagt ut for salg. Sealand utgjør omtrent 550 m², nyter ingen internasjonal anerkjennelse, produserer ingenting, har et folketall som kan telles på én hånd, og er fortsatt en plattform bygget på en sandbanke utenfor Essex (se også: Ny-Atlantis). Likevel har de holdt stand i snart 60 år, og Paddy Roy Bates selv er død forlengst (Sealand huser jo få muligheter for jordfestelse, så vi får anta at asken hans ble spredt på havet). Det er vesentlig lenger enn for eksempel Øst-Tyskland, som tross alt var anerkjent (se også DDRs potensielle juridiske status, som omtalt i oppføringen). Men igjen, hvorfor? Se, det skulle jeg gjerne svart deg på, men jeg vet sannelig ikke.

Semafor

Dette kommunikasjonssystemet ble utviklet for å kunne kommunisere på avstand (ikke ulikt fasttelefonen, fjernskriveren og telefaksen), bare uten den samme teknikken for å overbringe beskjeden. Istedenfor forlanger dette systemet ikke noe mer avansert enn fri sikt og ett par flagg (eller to par, hvis kommunikasjonen går begge veier). Semafor fungerer visuelt, og formidles med to flagg som i kombinasjon signaliserer ett bestemt tegn av gangen. Disse flaggene står enten vertikalt, horisontalt eller diagonalt. For eksempel kan du som avsender (ikke mottaker) signalisere bokstaven C ved å holde venstre flagg pekende rett ned, og høyre flagg diagonalt oppover mot høyre (45°). Eller bokstaven H, hvor høyre flagg står horisontalt mot høyre (90°), og venstre flagg diagonalt nedover mot høyre (135°).

Istedenfor flagg kan man benytte seg av armene, sånn som The Beatles gjorde på coveret til plata Help! fra 1965. Der står George, John, Paul og Ringo (i den rekkefølgen) og semaforerer, og man skulle tro de staver H-E-L-P, men det gjør de ikke. Istedet bokstaverer de N-U-J-V, som ikke betyr noe som helst, annet enn at de formentlig ikke kunne semaforalfabetet og bare improviserte da bildet ble tatt.

Ulempene ved dette systemet er at det fungerer bare i dagslys, og at det er mer komplisert enn for eksempel morsekode eller bokstaveringsalfabetet. Fordelen er ingen øvre grense for avstanden mellom avsender og mottaker, bare sikten er fri og flaggene godt synlige. Monty Python har forresten en fin pastisj i Flying Circus her, med en kort oppsetning av Emily Brontës Wuthering Heights på semafor.

Sic

Dette er en av mine favorittforkortelser. Sic, gjerne stilisert som [sic], er kortformen av det latinske sic erat scriptum: «slik står det skrevet». Det brukes for å gjengi noe ordrett, selv når dette rommer en feil. I disse tider, hvor norsk holder på å gå i oppløsning takket være bølgen av dårlig grammatikk og bevisstløs språkføring, har sic fått ny berettigelse. Ettersom nesten ingen lenger kjenner eller vet om forskjellen mellom pronomenene de og dem, og derfor lar det skure og gå i bruken av dem, må vi ty til latin hvis vi skal gjengi det: «… skure og gå i bruken av de [sic]» – og desslike formuleringer som ikke tar hensyn til forskjellen på subjekt og objekt. (Merkelig nok er synderne fullt ut i stand til å skjelne mellom jeg og meg, eller du og deg, som er akkurat samme sak. Eller they og them på engelsk, hvor jeg aldri har hørt om noen som har tatt feil.) Foruten dette kan sic også brukes for å peke ut dumheter og annen form for logisk brist, som begås stort sett hver gang noen får en mikrofon rettet mot seg.

Sikkim (1642–1975)

Sikkim var et land i Himalaya, mellom Nepal i vest, Tibet i nord/nordøst, Bhutan i øst og India i sør. I størrelse var det ganske lite, selv etter europeiske forhold, det var bare såvidt litt større enn Sjælland (se: Danmark). Likevel var det så uveisomt at det å krysse landet tok minst to dager med bil (se også: Land Rover Defender). Kongen av Sikkim holdt tittelen chogyal, og den siste chogyalen het Palden Thondup Namgyal. I 1963 giftet han seg med amerikanske Hope Cooke, og i 1965 ble paret kronet til konge og dronning av Sikkim. Men i 1975 så India sitt snitt til å sende styrker inn i landet for å slutte opp om den voksende misnøyen med den sittende chogyalen (visstnok fordi landets nepalsk-hinduistiske befolkning følte seg diskriminert – statsreligionen i Sikkim var tibetansk buddhisme, som chogyalen bekjente seg til), som ble satt i husarrest og senere avsatt gjennom en fingert folkeavstemning. 16. mai 1975 opphørte Sikkim å eksistere som selvstendig land, og ble innlemmet i India som landets 22. delstat. Hope Cooke lever fortsatt og bor i Brooklyn. Datteren hennes, (fhv. prinsesse) Hope Leezum Namgyal, bor den dag idag i Sikkim, ikke langt fra der hun er født og oppvokst. Historien finnes fint omtalt i Erika Fatlands bok Høyt, som dekker to reiser hun foretok i Himalaya.

Skáldaleyfi

Jeg liker en god historie, og det har medvirket til at jeg har laget Kuriosakon. Siden dette er et forsøk på sakprosa, prøver jeg å ikke ta meg friheter i gjenfortellingen. Men det er et interessant spørsmål: er det forsvarlig å dra på litt hvis det bidrar til å gjøre historien bedre? Ja, mener islendingene, for de har sitt eget ord for det: skáldaleyfi (se: islandsk). Oversatt betyr det «skaldeløyve», og betegner den retten du har til å pynte på, eller beint fram juge, for å gjøre en historie god eller bedre (se også: Jesu ukjente år).

Islendingene har en lang og flott tradisjon for historiefortelling. Sagaene, skrevet i høy- og seinmiddelalderen, regnes som en bauta i verdenslitteraturen. Sagalitteraturens opphavsmenn har utvilsomt hatt skáldaleyfi, for her blandes fakta skamløst med fiksjon. I en av sagaene nevnes en mann som under strid blir kløyvd i to med et sverd. Hugget traff mellom halsen og skulderen og fortsatte gjennom overkroppen og til skrittet. Det er forsket på om noe sånt i det hele tatt er fysisk mulig, og det er det selvfølgelig ikke, og følgelig har vi med skáldaleyfi å gjøre. Det tas ikke hensyn til at fortellingen bør være edruelig og upartisk, men at den heller bør være frisk, sterk og minneverdig. Og hvis historien blir forbedret, er du unnskyldt de kunstneriske frihetene du må ta deg. Kanskje er islendingesagaene betinget av skáldaleyfi, og helt opp til vår tid viser islendingene seg som et folkeslag med liten eller ingen tendens til selvmoderasjon.

Smámæltur

Dette islandske ordet lærte jeg, av alle steder, på nevrologisk avdeling på Drammen sykehus. Det betyr «lesping», altså det fenomenet som inntrer der hvor noen av forskjellige årsaker ikke greier å uttale s-lyden, og ufrivillig erstatter den med /θ/ (som i engelsk thin). Islendingene har sågar denne lespelyden representert ved bokstaven Þ, men uten at denne fortrenger s-lyden på noen måte. Fenomenet lesping opptrer erfaringsmessig sett oftest blant barn (se også: mondegreen), og regnes derfor med som et pediatrisk anliggende.

Snørekjøring

«Snørekjøring» (også kjent under navnet skikjøring) er et merkelig navn på denne idretten. I sammenligning må dette være noe sånt som vinterens tilsvar på vannski. Det var sågar en prøvegren under vinter-OL i St. Moritz i 1928, der Norge vant overlegent med seks gullmedaljer, fire sølv og fem bronse.

Snørekjøring foregår ved at man som utøver trekkes bortetter terrenget. Dette gjøres enten motorisert eller med et dyrespann. Man er ute etter en kombinasjon av både fart og kraft, ettersom det gjerne foregår med hindre og hopp underveis. Dét er antagelig det primære skillet mellom snørekjøring med hundespann på den ene siden, og på den andre hundekjøring (som jo mangler hinderaspektet).

I USA ble snørekjøring, denne gang under navnet skijoring, gjerne utført med hest som trekkdyr. Hestens trekkraft (for hester kan være noen riktige beist) vil også muliggjøre større grad av kjøring i kupert terreng. I tilfeller der det er hopp, vil trekkdyret benytte seg av en separat, flat trasé. Det var også her sporten tok en dreining bort fra det typiske seletøyet, og til å ligne vannski. Etterhvert har man også tatt i bruk snøskuter, beltevogn og motorsykkel for å tilføre fart og spenning. Selv om sporten idag er utfaset som egen olympisk gren, finnes det fortsatt miljøer i USA, Latvia og Norden som holder snørekjøringen i hevd.

For mange år siden så jeg en reportasje om et årlig billøp i England. Det foregikk i litt ulendt terreng, men forlangte at alle deltakende biler hadde hengerfeste, for der skulle det henge på en campingvogn. Det så jo fullstendig absurd ut, og de materielle skadene var betydelige, men det er først i denne typen idrett jeg kjenner hjertet mitt bli stemt med glede.

Sovjetenes hus, Kaliningrad (1970–2024?)

Dette bygget har en sprø bakgrunn. I eksklaven Kaliningrad stod Königsberg slott, som fikk hard medfart under 2. verdenskrig. Byen havnet under Sovjetunionens herredømme etter krigen, og myndighetene bestemte å jevne ruinene med jorden. I 1970 begynte byggearbeidet med å reise det gyselige og brutalistiske Sovjetenes hus, som skulle romme Kaliningrad-administrasjonens kontorer, på omtrent samme sted som slottet hadde stått. Det oppstod vanskeligheter da bygningen holdt på å synke på grunn av svak geologisk bæreevne, og som nødtiltak valgte man å sløyfe de syv øverste etasjene av vekthensyn. På midten av åttitallet gikk konstruksjonen i stå, og betongrammen stod i 20 år og forfalt, før det ble besluttet å male betongen pastellblå og sette inn vinduer. Dette til tross har bygningen aldri blitt ferdigstilt, ingen administrasjon har flyttet inn, og huset har stått ubrukt i hele sin levetid. (Det vil si: Jo Strømgren-filmen Mot Moskva fra 2003 har en scene som er spilt inn inni Sovjetenes hus. Det ser ganske stusselig ut der.)

I slutten av 2020 fikk man nye planer for huset: rivning. Hva tomten eventuelt skal brukes til, vites ikke, men rivningen skulle visst settes igang i månedskiftet februar–mars 2021. Inntil videre står Sovjetenes hus som en påminnelse om forfall – ikke bare av bygningen selv (se også: Republikkens palass), men av det megalomane prosjektet som omhyllet så mange aspekter ved kommunismen (se også: sovjetskoje sjampanskoje). Bilder av kolossen kan sees her (ekstern peker). (Post scriptum oktober 2023: rivningen skal etter sigende ha begynt i mai i år, men jeg har ikke sett noen tegn på hvor langt de i så fall har kommet. Post post scriptum februar 2024: rivningen er i full gang.)

Sovjetskoje sjampanskoje (1928–)

Dette hører blant de morsomste begrepene jeg kjenner til på russisk. Umiddelbart ser dette ut som tullerussisk, sånn som KLM frembragte utallige eksempler på, men det er altså ekte russisk og betyr sovjetisk champagne (på russisk: советское шампанское). Dette betegner nisjeproduktet musserende vin (se også: champagnesablering) først fra Sovjetunionen, og siden fra det som skulle bli uavhengige land.

Nå er jo champagne et beskyttet merkenavn, forbeholdt musserende viner fra Champagne-distriktet i Frankrike, men det var ikke så nøye da sovjetskoje sjampanskoje ble unnfanget. Det essensielle var at vinen skulle være rask, enkel og billig å fremstille, og dit ble det tatt endel snarveier som gikk på bekostning av kvaliteten. Kommunistiske land hadde en uvane med å prioritere kvantitet, og var grunnen til at den ungarske dessertvinen tokaji i mange år holdt så lav kvalitet. Det er først nå i seinere tid at tokaji har fått sin renessanse, og rødvinen Egri Bikavér (som er ungarsk og betyr «okseblod fra Eger»!) er for mange fortsatt et belastet navn fra åttitallet. I det gamle Øst-Tyskland produserte de den musserende vinen Rotkäppchen, som var akkurat så avskyelig som man kan forvente av en halvtørr musserende som har tatt navnet sitt fra et folkeeventyr. Pussig nok lages den fortsatt.

Også produksjonen av sovjetskoje sjampanskoje lever inn i våre dager, til tross for at Sovjetunionen ikke lenger eksisterer. Navnet er i dag en samlebetegnelse på musserende vin fra flere produsenter. Druene blir for det meste dyrket på Krymhalvøya, som ble en del av Ukraina etter Sovjetunionens slutt, men det ble usentimentalt annektert av Russland i 2014. Tidligere var noen sorter sovjetskoje sjampanskoje tilgjengelig over bestillingsutvalget, men Vinmonopolet (se også: Ølmonopolet) stanset salget av samtlige russiske varer bare noen dager ut i Russlands skjendige invasjon av Ukraina i 2022. Tilgjengelig er derimot et utvalg musserende viner fra det nye vinlandet England, som holder forbløffende høy kvalitet.

Stammestøt

I Skottland finnes en idrett som ikke kan unngå å fascinere, og som i kraft av sin egenart innfrir de strengeste krav for å sortere under kuriosa. Denne sporten heter på engelsk tossing the caber, som etter mitt skjønn bør kunne oversettes til noe sånt som «stammestøt». Og det er ingen feilaktig oversettelse, for denne énmannssporten handler om å løfte – og påfølgelig kaste – en trestamme.

Denne trestammen, eller egentlig tømmerstokken, skal ideelt sett måle 5–6 meter og veie mellom 41 og 68 kilo. Stokken stilles i loddrett posisjon, løftes av utøveren opp fra bakken, og støttes mot skulderen. Så handler det om å løpe frem så fort man klarer, og på et punkt støte ifra med bein og hofter, og kaste denne tømmerstokken slik at den foretar et spinn på minimum 180°, og lander med bunnen vekk fra utøveren. Det sier seg selv at den kraften som må settes i sving er betraktelig. Varigheten er kun noen sekunder, ikke ulikt sumobryting, men etter min mening gir dette sporten større grad av intensitet. (Tilsvarende kan ikke sies om den andre sporten Skottland er kjent for, nemlig golf.)

På Gotland i Sverige finnes en liknende sport, stångstörtning, men der det ikke foretas spinn. Her er det om å gjøre å kaste stokken, som er kortere og langt lettere enn i den skotske varianten, lengst mulig fra seg. Stångstörtning blir derfor et slags spydkast, mens stammestøting er langt villere og mer brutalt, særlig tatt i betraktning faren for belastningsskader.

Syldavisk språk

Fra 1930-tallet og utover skrev og tegnet Hergé serien om Tintin. Tintin var en rettskaffen og gløgg journalist fra Belgia som reiste land og strand rundt, og havnet takket være nysgjerrigheten sin i ymse kniper. En konsekvens av all denne reisingen var at Hergé måtte drive en masse research, metodologisk og tilknappet som han var. Blant annet avstedkom Tintins eventyr i London et møysommelig innhentingsarbeid til gjengivelsen av datidens politiuniformer i den engelske hovedstaden (se: England). Det var ikke forgjeves; likheten er virkelig frapperende, og slik holdt Hergé på, til glede for oss lesere. Derfor la han seg også i selen da Tintin skulle reise til det fiktive landet Syldavia. Som en konsekvens av dette så Hergé seg nødt til å danne et eget syldavisk språk.

Syldavisk er konstruert med utgangspunkt i en flamsk dialekt som ble snakket av Hergés bestemor, og har derfor visse fellestrekk med nederlandsk. Syldavia ligger angivelig på Balkan, og språket bør rimeligvis kunne regnes med blant de slaviske. Syldavisk skrives på både latinsk og kyrillisk. Dette fenomenet, kjent som synkron digrafi, forekommer svært sjelden selv i det virkelige liv. Et tilfelle av dette er serbisk, der det uten noen tilsynelatende årsak eller forvarsel veksles brått mellom de to alfabetene. Ortografisk bærer syldavisk likhet med polsk og ungarsk, som begge har hyppig forekomst av <sz>-klusteret (interessant nok uttales sz på polsk /ʂ/, altså som i norsk sj, mens sz på ungarsk betegner bare lyden /s/ – s på ungarsk uttales som vårt norske sj, altså diametrialt motsatt av polsk).

Hergés syldaviske belegg er ikke enormt, men det er stort nok til at ivrige lingvister har utviklet et korpus. Her er det slått fast at syldavisk er et indoeuropeisk språk (hvilket serbisk og polsk er, mens ungarsk jo er finnougrisk), sågar tilhørende den vestgermanske grenen. Ved å granske det foreliggende materialet, ser jeg at syldavisk klart peker mot å være noe så ualminnelig som et SOV-språk (som vi kjenner fra blant annet baskisk og latin) – hensatt til norsk vil et eksempel på dette være setningen med den for oss unaturlige ordstillingen Christian (S) Kuriosakon (O) skriver (V).

Det vitner jo om en genuin og kompromissløs innstilling når et fiktivt land får tilført en gjennomført, språklig identitet for å skape troverdighet og dybde. Sånn var Hergés prosjekt. Hvis vi sammenligner franskspråklige tegneserier med for eksempel amerikanske, ser vi en klar tendens til at den franske streken er langt mer detaljert og detaljfiksert. Tintin er intet unntak, og en slik detaljrikdom setter jeg enormt stor pris på.

T som i “Tango”     

T-banen i Riga

På midten av 1970-tallet, da folketallet i Latvias hovedstad Riga var iferd med å bikke én million, begynte myndighetene å utrede byggingen av en tunnelbane. I begynnelsen skulle den første linjen (av to, men i 1986 ble det utvidet til tre linjer) settes i drift i 1990. Flere utsettelser fulgte og åpningen ble forhalt til 1997, så til 2000, og så til 2002, og her skal det anføres at det ennå ikke var tatt et eneste spadetak. Prosjektet raknet sammen med Sovjetunionen og eksisterer bare som arbeidstegninger og kalkyler, men det finnes også noen ufattelig smekre skisser som jeg anbefaler leseren å ta en kikk på, for eksempel ved å trykke seg hit (ekstern peker).

Tamám Shud (1948)

Denne saken fra Australia kan ligne litt på saken om Isdalskvinnen, men må sies å overgå den i gåtefullhet. Liket av en voksen mann ble oppdaget i Somerton utenfor Adelaide, men ingenting tydet på mord eller uregelmessigheter. Obduksjonen kunne heller ikke fastslå dødsårsaken. Senere fant man også en koffert sjekket inn på hovedbanegården i Adelaide, som etter all sannsynlighet tilhørte avdøde. Hverken på liket eller i bagasjen ble det funnet noen form for identifikasjon, og omfattende etterforskning kunne ikke gi svar på hvem han var.

I buksene han var iført fant man en gjensydd lomme, og i denne lå en liten bit sammenrullet papir. På papiret stod det trykket «Tamám Shud», satt i en slags orientalsk uncial-font. Det viste seg å være de siste to ordene i den persiske diktsyklusen Rubaiyat av Omar Khajjam, og betyr noe sånt som «ferdig» eller «fullendt» (ikke helt ulikt Jesu ord på korset), og var i dette tilfellet revet ut fra en sjelden utgave trykket på New Zealand. Man greide etterhvert å oppdrive det samme eksemplaret som papirbiten var revet ut fra, og her begynner det virkelig mystiske: På denne bokens bakside var det svake avtrykk etter fem linjer med det som forestilte en slags kode, samt et telefonnummer. Koden har ennå til gode å bli løst, men telefonnummeret tilhørte en kvinne som bodde rett ved stedet der liket ble funnet. Kvinnen benektet ethvert kjennskap til saken eller avdøde, og der har saken stått i stampe siden. Men saken har fortsatt en viss aktualitet, og etterforskes stadig.

Tegnspråk

Jeg liker tegnspråk. Min første fascinasjon kom med adventskalenderen Vertshuset Den gyldne hale (ekstern peker), som ble sendt i NRK første gang i 1989, hvor jeg nærte en barnlig fascinasjon for å snakke med hendene. Siden har denne interessen vært litt av og på, men sent i 2020 begynte jeg å lære meg tegnspråk på alvor. Og det er ikke sånn at tegnspråk er tegnspråk overalt. Dette er norsk tegnspråk, som er særegent både med tanke på vokabular, grammatikk og syntaks. Her skal du få et eksempel på sistnevnte:

Setningsstrukturen i norsk tegnspråk baserer seg, etter hva jeg erfarer, på at det første tegnet angir når, så følger hva, hvor eller hvordan, og til sist kommer hvem. Setningen «vi drar til Oslo imorgen» på tegnspråk blir derfor imorgen drar-vekk oslo vi. Tegnordboken (ekstern peker) demonstrerer hvordan disse tegnene, og mange andre, utføres. Mange ord på tegnspråk er selvforklarende. Tegnet er ofte en anskueliggjøring av handlingen eller gjenstanden det representerer. Tegnet for «kaffe» illuderer en gammeldags kaffekvern, altså at man setter den ene knyttneven over den andre og lager en malende bevegelse, nettopp for å etterligne hvordan kaffe males for hånd. Ord og begreper som mangler et eget tegn kan bokstaveres ved et av håndalfabetene.

Døves historie i Norge har inntil nylig vært et trist kapittel. Døve ble nektet å bruke tegnspråk i skolen, og dertil tvunget til å bruke stemmen for å uttrykke seg. Dette henger igjen blant eldre døve, altså at de tegner og snakker samtidig. Dette er i høyeste grad sammenlignbart med fornorskningen av samene, som også ble nektet å bruke språket sitt. Det var først med språkloven av 8. april 2021 at norsk tegnspråk ble anerkjent som eget språk i Norge.

Hvis du er interessert, kan jeg nevne at det på nettsidene til NRK finnes ikke bare adventskalender, men også et program fra NKS Fjernundervisning som heter Tegn er språk (ekstern peker) fra 1984. Der finnes føljetongen «Jakten på Monica», som handler om en klønete, hørende fyr som forelsker seg i døve Monica. Den burde ha større publikumsappell, for dette er kanskje det best utviklede kjærlighetsdramaet jeg noen sinne har sett i TV.

Tekst-TV

Jeg var i ferd med å føre opp denne artikkelen under kategorien for avlagt teknologi, all den stund jeg trodde at tekst-TV var dødt og begravet for lenge siden, men til min store forbauselse viste det seg at dette fortsatt ruller og går – og derfor hører det inntil videre under «Lyd og bilde». Dette kan sies å være en slags forgjenger til internett, iallfall ligner det i funksjon, men her baserer det seg på en helt annen teknologi. Tekst-TV var (og er fremdeles) både nyhetsvarsel, bruktbilannonser, værmelding og barneunderholdning på ett og samme sted. Der internett bruker URL, bruker tekst-TV tresifrede adresser. Merkelig nok har tekst-TV grafisk sett ikke forandret seg i det hele tatt, da den opererer med akkurat den samme fargepaletten og de samme pikselerte bildene, og den tidvis labre støtten for fremmedartede tegn som Æ, Ø og Å.

Tekst-TV krever at det støttes i fjernsynsapparatet, og da NRK lanserte sin tjeneste i 1983, var denne støtten forbeholdt ganske få apparater. Fjernsynsapparater som selges idag har fortsatt støtte for tekst-TV, men dette må da være på lånt tid. BBC var først ute med tekst-TV allerede i 1974, men denne tjenesten ble lagt ned i 2012. Man skulle tro det andelsmessig sett skulle være større etterspørsel for dette i Storbritannia (se: England) enn i Norge, folketallet tatt i betraktning, men her i Norge er tekst-TV fortsatt levende.

Beviset for at det fortsatt eksisterer her til lands er utrolig nok å finne på nettet (!!!) – NRK Tekst-TV på internett (ekstern peker), hvor bakvendt det enn virker, oppdateres flere ganger daglig. Ellers er tekst-TV et uunnværlig verktøy for døve (se også: tegnspråk), da side 777 leverer teksting av programmene som sendes i NRK. Ellers er det vel rimelig å spå at tekst-TV slik vi kjenner det idag nok nærmer seg slutten, men det er sjarmerende at det ikke er økonomisert og effektivisert vekk for lenge siden, i likhet med fasttelefonen og FM-nettet.

Men fullstendig utrangert er derimot et tilbehør som var å få tak i på midten av 80-tallet – nemlig en printer som kunne skrive ut fra tekst-TV! Den skrev ut på omtrent samme måte som kvitteringer blir til, altså ved hjelp av termisk trykk (se: telefaks). Nøyaktig hva disse utskriftene skulle brukes til, se det kan jeg ikke forklare, men jeg antar at det var selve muligheten, og ikke den faktiske nytten, som fungerte som innsalget her. En kilde vil ha det til at rundt 30 slike printere ble solgt i Norge.

Telefaks

Vi har jo redegjort utførlig for fjernskriveren tidligere her i Kuriosakon, og som nevnt gikk den av kontormoten til fordel for faksmaskinen. Forskjellen er at telefaks fungerte over vanlig telefonnett (eller via satelitt), mens fjernskriveren forlangte eget teleksnett, og der fjernskriveren begynte å hakke ut hvert enkelt tegn på skrivemaskinmanér, ble faksen avlest optisk og utskrevet fortløpende. Jeg har ikke fått dette bekreftet, men det kan virke som om anskaffelsesterskelen var høyere for fjernskriveren enn den var for faksmaskinen, som jo forsåvidt var litt mer demokratisk.

Faren min hadde en jobb som krevde faks; den var i gulnet plast og åt stadig nye forsyninger av termisk papir (den sorten hvor du kunne risse med fingerneglen slik at det avtegnet seg på papiret). Dessuten forlangte den jo en fungerende telefonlinje for å gjøre jobben sin. Det vil si at dersom du bare hadde én slik linje, var muligheten for å sitte i telefonen drastisk redusert hvis faksmaskinen i snegletempo begynte å spy ut sidevis med tekniske tegninger eller kalkyler. Følgelig ble det etterhvert vanlig å holde seg med eget faksnummer, slik at disse avbrytelsene ikke trengte å finne sted.

Det er underlig å tenke over at dette merkelige instrumentet ligger så tett opptil oss i tid. Sist jeg sendte en faks, var i 2007. Og det virker jo rart å bli sentimental over faksmaskinen, men det er nå mindre prosaisk enn e-post.

The Willkoks Talk (1983)

Hvis du tror du har hørt alt, for eksempel Elvis Costello som countrysanger eller Frank Zappas (se under: Østblokk-rock) høyst ukonforme sangtekster, tar du feil. Jeg har et dobbeltalbum med illegal surfbeat fra Øst-Europa (se også: rentgenizdat), og et annet med walisisk protestmusikk. Dette er desiderte nisjeutgivelser du nok aldri har hørt, men det blir særere enn dette.

Lasse Myrvold fra nyveiv-bandet The Aller Værste (se under: hapax legomenon; norsk trafikkskilting) var en svært begavet musiker. Variasjonsbredden hans kommer imidlertid særlig frem i den ekstremt kuriøse utgivelsen The Willkoks Talk fra 1983, der han tonesatte et opptak av Kåre Willochs nyttårstale. A-siden er en atten minutters komposisjon der Myrvold penser innom flere stilarter, og som glir over i hverandre nærmest sømløst. B-siden er en kakofonisk forvrengning av Willochs stemme. Effekten av denne psykedeliske musikken superimposert på Willochs monotone og gørr kjedelige talestrøm er ikke langt unna hva jeg vil kalle «ufattelig». Dette er så banebrytende at det er umulig å kategorisere det.

Myrvold begikk imidlertid dette verket uten å ha innhentet de nødvendige tillatelsene, og NRK såvel som Willoch reagerte med misnøye. Siden opphavsretten var brutt, ble også utgivelsen stanset, og det ble derfor ikke presset mer enn 1000 plater. Disse har idag stor samlerverdi.

For min egen del har dette skapt stor inspirasjon. I norskfaget skulle elevene mine lære retorikk, og vi jobbet derfor med kong Haralds bejublede tale i Slottsparken og virkemidlene hans der. Prosjektet avviklet jeg med å legge easy listening-kongen Herb Alperts A Walk in the Black Forest (den fjollete kjenningsmelodien til Fjernsynskjøkkenet, du har sikkert hørt den) på opptaket av kongens tale, til mine elevers veldige befippelse. Likevel ligger The Willkoks Talk lysår foran hva jeg er i stand til å begå.

Thousand Island

Sist i rekken av oppføringer om mat skal vi til Thousand Island-dressingen, denne sliteren som ingen salatbar uten selvrespekt falbyr i bakk, og trenger vel neppe noen nærmere presentasjon. Min etterforskning viser at denne dressingen kommer fra Canada, dette landet som kulinarisk sett stikker seg ut med hummer og rugwhisky, og har navnet sitt etter en øygruppe ved navn Thousand Islands, som ligger på grensen mellom USA og Canada, et stykke unna Toronto. (Som en kuriositet kan det nevnes at det kanadiske bandet Martha and The Muffins hadde sin monsterhit Echo Beach fra 1980 på sitt første studioalbum, og coveret der viser faktisk et kartutsnitt over Torontos sørkyst med tilhørende øyer. Det er riktignok ikke Thousand Islands, men det er fortsatt en kanadisk øygruppe.)

Det verserer litt usikkerhet rundt dressingens opphav. Innen Thousand Island-mytologien påstås det at den ble kreert på begynnelsen av 1900-tallet på Waldorf Astoria-hotellet i New York (men ville ikke dressingen da hett «Staten Island» istedet?). Av nyere dato er dette faktisk blitt gransket sosiologisk, og selv om bevisførselen er anekdotisk og muntlig, tyder alt på at Thousand Island-området vitterlig er dressingens ekte arnested. Den eksisterer også i et vell av lokale variasjoner i dette området.

Tidssoner

Norge har, som alle vet, én tidssone. På et vilkårlig valgt punkt i tid vil klokka være nøyaktig den samme i Hammerfest som i Risør, uavhengig av årstid og lysforhold, fordi vi forholder oss til norsk tid. Sånn har det imidlertid ikke alltid vært; det var først i 1895 at lov om sams norsk tidssone trådte i kraft. Før det var normaltiden definert lokalt, og fra vestligste til østligste punkt i Norge kunne det derfor være en tidsforskjell på én time og 47 minutter (!). Vi ser at Norge på slutten av 1800-tallet begynte å bli mer standardisert og temmet; i 1875 forkastet vi både alen og speciedaler til fordel for meter og krone (se: forvirrende måleenheter). Ting skulle bli enklere her på berget. Til sammenligning er utlandet disponert for nokså usammenhengende standarder.

I Kina, for eksempel, har de et tilsvarende lovverk som det norske. Kinesisk tid følger én og samme tidssone. Det er riktignok litt snurrig, ettersom fastlands-Kina geografisk sett dekker fem tidssoner. Russland har tydeligvis innsett at dette rent logistisk sett fungerer utmerket, men at det i praksis er helt på trynet. Derfor holder Russland seg med 11 tidssoner, som begynner med Kaliningrad (se også: Sovjetenes hus) én time etter norsk tid og ender med Kamtsjatka ti timer senere.

Og på toppen av kransekaka har vi Australia. De omfattes av fem tidssoner, men disse følger ikke bare breddegradene, men endatil lengdegradene (hvilket vil si at du kan kjøre mellom sør og nord og likevel krysse en tidssone). Og med det oppstår det fullstendige kaos: To av disse tidssonene praktiserer sommertid, mens de tre siste ikke gjør det.

Tonsur

Tonsur er en meget bisarr frisyre, og det var den ulastelige professor Haarberg (se: Blindern) som gjorde meg oppmerksom på den en gang i studietiden. Kort forklart er dette en klipp som utmerker seg ved at issen er barbert, mens resten av håret har fått bli igjen, og som på den måten danner en krans rundt øvre del av skallen. Den forbindes stort sett med det katolske munkevesenet under middelalderen, og var nok en praksis som gradvis ebbet ut, til den ble avskaffet ved pavelig dekret så sent som i 1972. Jeg har ikke sett noe tegn på at dette har vært en vanlig kvinnefrisyre, det er såvidt jeg vet utelukkende en herreklipp, hvilket kan forklares med den tradisjonelle kjønnsubalansen blant geistlige (se: pavinne Johanna).

Sekstitallet huskes jo ikke for sin voldsomme hårmessige estetikk (se også: mánička), som Beatles også var et talende eksempel på, men ingen slår Hamburg-bandet The Monks her. Det bestod av fem amerikanere utstasjonert på en militærbase i Vest-Tyskland på midten av sekstitallet, og de praktiserte tonsur som en del av stilen sin. Dette er særlig synlig på coveret til plata Hamburg Recordings fra 1967, som viser et foto av besetningen tatt ovenfra og ned. Det er usikkert om dette imaget bevirket at pave Paul VI (se også: romertall; trepaveår) valgte å stryke tonsuren som gangbart klerikalt utseende noen år senere. Det er jo også et tankekors at The Monks gjerne trakk i munkehabitt. De tilhørte tross alt en tid da rockemusikerne for det meste gikk kledd som bankfunksjonærer.

Toole, John Kennedy (1937–1969)

Denne korte biografien er også svært sørgelig. John Kennedy Toole vokste opp i New Orleans, og jobbet i løpet av sitt korte liv som språklærer og senere professor. Han kombinerte sin underfundige humor, evne til imitasjon og filologiske natur, og lot det kulminere i den legendariske romanen A Confederacy of Dunces. Dessverre fikk han aldri oppleve å se boken utgitt, og ble til slutt så nedbrutt at han valgte å ta sitt eget liv, 31 år gammel. Til alt hell hadde moren hans, et rivjern av en kvinne, forstått hvilket mesterverk det var snakk om. Hun rant ned en stakkars forlagsredaktør og formelig tvang ham til å lese manuset. Resten er historie.

Elleve år etter selvmordet kom romanen omsider ut. Etter kort tid hadde den opparbeidet seg kultstatus, og regnes idag som en klassiker innen moderne amerikansk litteratur. Romanen handler om den eksentriske, sprenglærde Ignatius Reilly og hans misantrope syn på omgivelsene. En rekke uheldige omstendigheter fører til at Ignatius må ut i jobb, der hverdagen får hard medfart i møte med det forkvaklede verdenssynet hans. Moren hans, en tafatt politimann, to pensjonister, en jødisk beatnik fra New York og en soper fra Nebraska blir alle innviklet i den tåpenes sammensvergelse som Ignatius mener seg rammet av. Romanens tittel henspiller på et essay av Jonathan Swift: «When a true genius appears in the world, you may know him by this sign, that the dunces are all in confederacy against him.»

Det pussige med denne historien er at romanen ble omarbeidet flere ganger før den til slutt ble skrinlagt av det opprinnelige forlaget Toole prøvde å få utgitt boken hos. Vi vet derfor ikke hvilken versjon av boken vi leser nå idag, om det dreier seg om et førsteutkast eller en gjennomredigert versjon. På toppen av det hele er det manuset som boken er utgitt etter søkk vekk. Derfor er edisjonsfilologien til A Confederacy of Dunces et fullstendig ukjent kapittel for oss, og vi må lære oss å leve med at dette mesterverket forblir gåtefullt i sin brokete tilblivelse.

Trabant (1957–1991)

Trabanten – Øst-Tysklands tilsvar til den vesttyske folkevognbobla, som ble produsert frem til den tyske gjenforeningen, og det i 3,7 millioner eksemplarer. Trabanten var lite konkurransedyktig mot de vesttyske bilene, og Sachsenring-fabrikken i Zwickau måtte stenge dørene 30. april 1991. Den ikoniske og mest gjenkjennelige modellen het 601, med sine pølselykter, mekaniske særegenheter og forunderlige østblokkestetikk. Gjennom årene ble den forandret på noen felter, som at man på et tidspunkt gikk over fra 6V- til 12V-anlegg. Utseendemessig, derimot, var den tilnærmet uforandret fra 601 ble lansert i 1963, og til siste eksemplar rullet av samlebåndet i 1990 (ikke helt ulikt Land Roveren, som i løpet av 68 år ikke gjennomgikk noen påfallende ansiktsløftninger).

I Øst-Tyskland var det tildels lange ventelister på å få kjøpt bil, og Trabant var intet unntak. Ventetiden varierte, og jeg har hørt at den på sitt lengste var så mye som 18 år (!), og derfor var det vanlig å bli satt opp på en slik venteliste i dåpsgave. Den østtyske bilparken, som ble styrt gjennom IFA-konglomeratet, var ellers ganske pussig av seg. Gjennom 1950- og -60-tallet opererte de med en lokal variant som het EMW (reint tjuveri fra BMW, egentlig), som senere ble avløst av et hakket mer moderne fabrikat som gikk under navnet Wartburg, samt en ganske søt og upålitelig kassebil som het Barkas. Det ble også produsert motorsykler under navnet MZ. Den mest oppsiktsvekkende modellen der hadde av alle ting kubistisk pølselykt. Ingen av disse merkene produseres lenger, og overlever utelukkende som kuriositeter.

Jeg har jo eid en Trabant 601 selv, naturligvis. Den kjøpte jeg av en fyr på Stord, og det etter å ha lett etter en i årevis. Min Trabant var fra 1964, himmelblå av farge, og hadde 26 hestekrefter. Bensintanken satt forresten under panseret, som måtte opp hver gang jeg skulle tanke drivstoff. Siden det var totaktsmotor, måtte oljen blandes i bensinen i forholdet 1:50, altså på samme måte som i en påhengsmotor (dessuten luktet det helt likt). Det fikk folk til å glane ganske mye, og bilen ellers vakte oppsikt på sin vei. En morgen noen år senere ble jeg oppringt av en fremmed kar som ville kjøpe den, og jeg slo til på flekken.

Trafikkalfabetet (ca. 1965)

1. april 1971 var datoen da vi innførte nye bilskilter i Norge: Istedet for én bokstav og en tallrekke, fikk vi nå to bokstaver og opptil fem sifre. Med nytt system fikk vi også ny font, og denne skulle brukes ikke bare på bilskilt, men også på skiltene langs veien (se: norsk trafikkskilting). Denne helhetlige grafiske profilen, formgitt av Karl Petter Sandbæk på midten av 1960-tallet, fikk navnet Trafikkalfabetet. Denne var vi tro mot frem til 2002, da vi innførte en estetisk forkastelig og typografisk elendig font på norske kjennemerker. At vi har gått bort fra denne helhetlige tanken er egentlig ganske kjedelig, for den er blitt ikonisk for Norges del, og dessuten er den lesbar og typografisk tilfredsstillende. 2002-fonten, som avløste Trafikkalfabetet, viste seg dessuten å ha dårlig optisk gjenkjennelighet. Den ble forkastet i 2006, da fikk vi nye skilter med nasjonalitetsstripe. Her benyttes Myriad som font, som må sies å være et typografisk sett heldigere valg. Riktignok lever Trafikkalfabetet videre langs norske veier, og et lite verktøy der du kan leke deg med denne skiltingen finnes her (ekstern peker).

Traven, B. (?–1969?)

Et godt eksempel på hvordan man kan være fullstendig anonym. B. Traven er et forfatterpseudonym, men vi vet ikke hvem som brukte det. Vi vet bare at vi ikke vet hva han het, hvor eller når han var født, eller når han døde. Han antas å ha vært tysker, men vi er jammen ikke helt sikre på det heller, for det finnes en usikkerhet knyttet til hvorvidt den første boken hans er skrevet på tysk og så oversatt til engelsk, eller om det er motsatt. Vi vet at han tilbragte en årrekke i Mexico, hvor mye av handlingen i romanene hans er lagt til. De eneste håndfaste årstallene vi har, er da bøkene hans ble utgitt første gang. Ellers verserer det flere antatte fødselsdatoer for Traven, men dødsdatoen som oftest nevnes, 26. mars 1969, er pussig nok den dagen da den fabelaktige forfatteren John Kennedy Toole valgte å avslutte livet sitt, men uten at disse to på noen måte er relatert ut over dette.

Nesten hundre år med spekulasjoner har bare gitt noen potensielle kandidater for hvem som skjuler seg bak navnet B. Traven, men ingenting er bevist en gang for alle. Faktisk er dette så forvirrende og ugjennomtrengelig at jeg strever med å nedfelle det i begripelig kortprosa. Men midt oppe i alt dette har vi altså med en ganske dyktig forfatter å gjøre. Den ene romanen hans ble sågar filmatisert i sin tid av ingen ringere enn John Huston, som under innspillingen kom i prat med en fyr som hevdet å representere B. Traven. Huston mistenkte at dette var den faktiske B. Traven, siden ingen visste hvem denne fremmede mannen var, og han forsvant dessuten like plutselig som han hadde dukket opp. Og slik fortsetter det. Bare løse ender overalt.

Trepaveår

Den katolske kirken har paven som sin øverste leder, og har hatt det siden apostelen Peter ble pave i år 32 e.Kr. I løpet av disse snart to tusen årene har det vært mange som har innehatt dette embetet, med Frans som den 266. og nåværende paven. Vanligvis slutter et pontifikat når paven dør, men det finnes også tilfeller der paven har abdisert, som var tilfelle med Frans’ forgjenger Benedikt XVI (se også: romertall). Ved et slikt opphør samles kardinalkollegiet og velger ny pave.

Siden dette er den øverste lederen for verdens største trossamfunn, prøver man å velge ny pave etter forholdsvis kort tid. Men det finnes tilfeller der den nyvalgte paven har dødd samme år, og da må det for andre gang det året velges ny pave. Og ved dette oppstår det som kalles trepaveår. Det har skjedd 13 ganger i historien, med 1978 som det nyeste tilfellet, da Paul VI døde og Albino Luciani ble innvalgt som Johannes Paul I, men han døde uventet en måned senere. Da ble polske Karol Wojtyła overraskende valgt som den første ikke-italienske paven på 455 år, og tok pavenavnet Johannes Paul II. Han satt til gjengjeld som pave i 26 år.

For den mer kuriøst kresne kan det opplyses at året 1276 var så begivenhetsrikt at det kvalifiserer som historiens eneste firpaveår.

Troll (1956–1958)

Norsk bilproduksjon er et forholdsvis magert kapittel i historien. Vi har jo noen biler av fabrikat Buddy og Think, men sett andelsmessig i norsk bilpark var dette ingen påfallende suksess. Historisk sett later det til at satsing på norske biler som regel har foregått i småskala. Fossum-bilen ble produsert i ett eksemplar, Mustad-bilen i to, og Bjering antagelig ikke mer enn i seks eksemplarer. Noen av disse finnes på Teknisk museum, og har en slående likhet til det nokså generiske utseendet som bilene i før- og mellomkrigstiden hadde. Dessuten har vi den lite omtalte Drammensbilen (ekstern peker) fra 1990-tallet, som drammenserne rakk å fremstille i to og et halvt protoeksemplarer før håndkledet ble kastet inn. Men i 1956 begynte man på Lunde i Telemark å utvikle en bil ved navn Troll. Det vil si, chassiset, motoren og girkassen var hentet fra Vest-Tyskland, og designet var også formgitt der, så helt norsk var den ikke. Det ble imidlertid laget så mange som fire fungerende biler før produksjonen ble nedlagt i 1958.

På flere måter kan Troll minne om den østtyske Trabanten: De hadde begge karosseri i komposittmateriale, som gjorde at bilene hadde svært lav egenvekt. Begge hadde totaktsmotor; Troll kunne oppvise 700 cm³, mens Trabant hadde 600 cm³. Det pussige med denne sammenligningen, hvis man ser bort fra de tekniske sammenfallene, er at produksjonstallet var så mye høyere for Trabanten. Planøkonomien, som DDR jo var styrt under, la ikke opp til konkurransedyktighet. Gjennomsnittlig ble det produsert over 100,000 Trabanter i året, mens Troll stanset produksjonen etter skarve fire ferdige biler.

Tsjekkoslovakisk språk

Tsjekkoslovakisk språk (på tsjekkisk og slovakisk: českoslovenština) var et hypotetisk tilfelle av kondisjonalis. I den tsjekkoslovakiske grunnloven stod det faktisk at landets språk var tsjekkoslovakisk, et språk som ikke eksisterer og heller aldri har gjort det, annet enn som et sosiolingvistisk prosjekt avfødt i mellomkrigstiden. Dette var et håp om å slå sammen tsjekkisk og slovakisk, som er omtrent som norsk og svensk, til ett felles språk, ikke ulikt tanken om samnorsk her til lands. Dette måtte nødvendigvis bli vanskeliggjort av at de to språkene har inkompatible særtrekk, blant annet ved noe så grunnleggende som alfabetene: tsjekkisk er alene om å bruke bokstavene Ř og Ů (se også: Å), som iallfall ikke brukes på slovakisk, men som på sin side har et langt mer omfattende alfabet med blant annet palataliseringstegn, cirkumfleks og omlyd (henholdsvis Ľ, Ô og Ä). Slovakisk har seks kasus, mens tsjekkisk har syv (det er de samme kasusene, men tsjekkisk har vokativ som sitt syvende.)

Det er, bevares, lov å la seg forvirre av navnelikheten mellom Slovakia og Slovenia (se også: Frankfurt). Men det blir altså ikke lettere på slaviske språk. Der heter Slovakia Slovensko og Slovenia Slovinsko, mens slovakisk er slovenština og slovensk slovinština. Tsjekkoslovakia het Československo, men etter bruddet i 1992 viste det seg at Tsjekkia ikke har noe eget navn på tsjekkisk. Man har prøvd å innføre Česko, men dette er en hard nøtt å svelge for tsjekkerne. Enn så lenge kaller de seg Česká republika – Den tsjekkiske republikk.

TV-Shop

Alle som er tilårskomne nok til å huske disketten bør også ha vage minner om TV-Shop. Dette mediet (de kalles infomercials i hjemlandet, og er hyppig parodiert) prakket på oss alt fra treningsutstyr til rengjøringsapparater, med den felles egenskapen at alt var plassbesparende, og lett kunne stues vekk under sengen. Nå er jo ikke det å handle ting over postordre noe nytt; den norske Select-katalogen har vært i omløp siden 1965 og eksisterer stadig, men der er det helst mindre produkter med snevrere nedslagsfelt, sånn som epleutkjernere og tøfler. TV-Shop har på sin side appellert til det amerikanske publikumet siden 1989, og begynte ut over 90-tallet å ta for seg det nordiske markedet. Det gjorde for den saks skyld også det norske motstykket Canal M, som solgte et bredt utvalg husgeråd, men de fikk bare et drøyt år på baken før de måtte kaste inn håndkledet i 1999.

Jeg kan erindre at TV-Shop sendte på TV 3 nattestid, men jeg har ikke funnet bevis for at det fortsatt ruller på norske skjermer. En gjennomgående tendens i TV-Shops reklamefilmer, bortsett fra det praktiske aspektet ved oppbevaring, var den nitide retorikken: Hvor hendig er ikke denne tepperenseren, og hvor uunnværlig er ikke denne romaskinen? Dette ble virkelig gnidd inn på barnehagevis. Før produktet deres ble presentert, fikk vi helst en forfilm (i sort-hvitt!) med lidende ofre som slet fingrene til blods på sølvpuss og trappevask. Så vendte vi tilbake til studio (i farger), hvor reklameaspektet var dårlig skjult bak en ferniss av folkeopplysning. Her fikk vi se produktet, og for troverdighetens skyld ble det bifalt av innleide statister som agerte publikum, og som klappet og nikket på sentrale steder (se også: klakør).

Dette har jo naturligvis vært en gullgruve for spydige etterlikninger. TV-Shop er jo et opplagt offer med sin lettgjennomskuelige tåpelighet, og den beste harselasen over dette idiotiske mediet jeg har sett til dags dato, er den britiske humorserien The Fast Show og deres liksom-avertering for den ubestemmelige (men til gjengjeld umåtelig allsidige) Gizmo (ekstern peker).

V som i “Victor”     

Venstrekjøring

I de aller fleste land passerer motgående trafikk på venstre side, hvilket altså betyr at det kjøres på høyre side av veien. Begrunnelsen for å praktisere venstrekjøring, derimot, har jeg hørt skyldes at de aller fleste er høyrehendte. Til hests (for bøyning, se: norrønt) var det derfor enklere å hilse til, eventuelt trekke sverd mot, en som passerte til høyre for deg. Men idag er venstrekjøringen å betrakte som en slags trafikal minoritet, for den forekommer (foruten Storbritannia, se: England, og Irland) stort sett i forhenværende britiske kolonier, noen land i Sørøst-Asia og i det sørlige Afrika, samt endel karibiske stater. Samoa, på sin side, byttet til venstrekjøring i 2009 – begrunnelsen er ikke hilsekultur (se under: motorsykkel) eller krigføring, men at det er god tilgang på biler med høyreratt i Polynesia, mens import av biler med rattet på den andre siden av dashbordet er atskillig dyrere takket være avstanden fra land med høyretrafikk. Og derfor er det å foretrekke at man kjører på venstre side av veien der.

Historien viser oss at Østerrike–Ungarn, blant andre, praktiserte venstrekjøring, men de senere landene gikk over til høyrekjøring i løpet av mellomkrigstiden. Sverige skiftet fra venstre- til høyrekjøring i 1967, og Island fulgte på i 1968. Tendensen viser altså at høyrekjøring er foretrukket fremfor venstrekjøring. Majoriteten vinner frem, og det skyldes gjerne praktiske årsaker. Sverige deler grense med både Finland og Norge, og som bilproduserende land var det antagelig enkelt å legge om, ettersom de i høy grad var selvforsynte med biler. (Islands begrunnelse for skifte, derimot, er jeg mer usikker på. Som øystat har de jo ingen naboer å ta hensyn til.) En slik omlegging ser jeg for meg må være den største infrastrukturelle forandringen som finnes. Bilparken er én ting, men veinettet er en annen. All skilting (se også: norsk trafikkskilting) må speilvendes, for å nevne noe. I tillegg er det den mentale omstillingen. Det er alltid like forunderlig å se turister som har leid bil i England, og som forsøker seg i den første rundkjøringen. Tilsvarende ville det altså være om en hel nasjon skulle sette seg bak rattet i en leiebil i Storbritannia.

Som en viderverdighet i den forbindelse: I Ukraina, som praktiserer høyrekjøring, er det fullstendig hipp som happ hva slags trafikkmønster rulletrappene har, og selv i samme bygning kan man risikere å stå til høyre fra én etasje, og til venstre fra en annen. Men å importere en høyrerattet bil til Ukraina, derimot, finnes det faktisk lover mot, så det kan du bare glemme.

Vindebro

Tanken bak vindebroen er enkel: Den kan heises opp, sånn at den går klar av underlaget. Historisk sett var dette i tilknytning til en borg, der vindebroen i nedsenket tilstand fungerte som en bro over vollgraven. Heist opp fungerte den som et stengsel foran porten, mens det ble vanskelig for fiender å ta seg inn på grunn av vollgraven. Dette er hva vi kan kalle den enkle vindebroen, fordi broen bestod av én del som kunne heves eller senkes.

I moderne tid brukes vindebroer for å slippe båttrafikk forbi, i tilfeller der båtens mast eller pipe overstiger broens høyde. Disse broene har en tendens til å være doble, altså at vindebroen er delt i to bestanddeler som heves (og senkes) synkront. Jeg antar at dette har å gjøre med vekthensyn, for to halve veier hver for seg mindre enn én hel. Og her kommer vi også inn på selve rosinen i pølsa.

De fleste vindebroer idag bæres altså på dette prinsippet. Biltrafikken stenges av for å slippe båter og skip frem. I og for seg et demokratisk utgangspunkt, litt som et veldig langsomt lyskryss, og det er vanskelig å mislike det. Men det lar seg også utnytte til noe svært attraktivt. Har du sett filmen The Blues Brothers fra 1980? Elwood skal vise hva bilen er god for. De har stanset foran en vindebro som er iferd med å heves. Han gir bånn gass, og det i en slik grad at han hopper over, og lander kanskje litt hardt på den andre siden. Det samme skjedde forresten i James Bond-filmen A View to a Kill fra 1985. Der gjør de det med brannbil.

Dette har fått meg til å tenke endel. Vi har jo her å gjøre med doble vindebroer. Hvis den ene klaffen heller 15°, så gjør også den andre det. Såvidt jeg forstår teoretisk, skal dette prinsipielt forenkle det å lette fra den ene siden, og derfor lande på den andre (det kan du bare gi opp med en énklaffs vindebro). Nå har jeg ikke regnet meg frem til den optimale graden her (for jeg er, tross alt, filolog), men du trenger en helning og en hastighet som er stor nok til å yte et tilstrekkelig hopp over til den andre siden. Dessuten kan ikke helningen være så brå at enten motoren kveles i motbakken, eller at bilen havner i elven under. Attpåtil må ikke nedslaget være så kraftig at bilens understell, oppheng eller dekk blir ødelagt. Men teknisk sett skal det være fullstendig mulig å gjennomføre dette med fysikken på din side. Jeg har ikke funnet noe tall på brukbare vindebroer i Norge, men jeg vet med sikkerhet at det finnes en slik bro i Porsgrunn.

W som i “Whiskey”     

W (bokstav)

Det pussige med W, foruten at den ikke har noen naturlig tilhørighet i det norske alfabetet vårt, er at den fungerer ganske forskjellig ettersom hvilket språk du ser den i sammenheng med. Men først må vi se litt på den historiske forgjengeren.

Bokstaven wynn, som altså skrives Ƿ som versal og ƿ som minuskel, tør være fremmed for de aller fleste. Og det er forståelig nok, for den brukes i gammelengelsk, frem til den istedet ble utkonkurrert av W (Ƿ og W er så å si samme sak) rundt år 1300. Ƿ må ikke forveksles med hebraiske ק, som uttales /k/ (se under: Q). Derimot har Ƿ lånt utseendet og lyden fra den norrøne bokstaven .

Ƿ, eller for den saks skyld W i moderne engelsk, er en lyd vi også finner igjen i den polske bokstaven Ł. Uttalen der har ikke noe å gjøre med L, som gjerne sniker seg inn i vriene navn som Łódź og Wałęsa. W på polsk, på sin side, har samme funksjon som i tysk. Faktisk har jeg ennå til gode å se V bli brukt i polsk i annet enn lånord og fremmede navn. Også i walisisk er W en yndet bokstav – men da som vokal! – mens V bare brukes i lånord.

W er som sagt et fremmedelement i norsk. Den passer dårlig inn her, for vi har rett og slett ikke bruk for den. Den representerer ingen lyd vi behøver en egen bokstav for (selv om jeg nok bør tre stille i dørene her, all den stund navnet mitt begynner med bokstaven C). Men utviklingen i norsk har ikke skapt noe behov for W, tvert imot har antallet bokstaver gått nedover: vi har forlengst sjaltet ut Ð/ð og Þ/þ både som bokstav og lyd (skjønt lesping i høyeste grad finnes i Norge, se: smámæltur), som jo var vesentlige bestanddeler av språket vårt før, men som nå lever videre på Island, Færøyene (de bruker dog bare Ð) og i England (men bare som lyder, i begge tilfeller representert ved <th>).

Walisisk

Wales var en tidlig forelskelse. Allerede på ungdomsskolen forsøkte jeg å lære meg walisisk. Wales kalles på sitt eget språk Cymru, hvilket har gitt opphav til begrepet «kymrisk», som betegner noe som angår Wales. Det walisiske språket skrives på det latinske alfabetet, men med noen lokale tilpasninger. Bokstaven W, for eksempel, er en vokal med uttalen /ʊ/ eller /uː/. I walisisk kan du også sette en cirkumfleks over vokalene, sånn som Â, Ŵ og Ŷ. Det betyr at du skal forlenge uttalen av dem. U/Û utmerker seg ved at den uttales /ɪ/ eller /iː/, altså lyder vi tradisjonelt ikke forbinder med U-en (se også: kontinental uttale). Dessuten har walisisk også dobbelt-L, som gjerne kan opptre i begynnelsen av ord. Etternavnet Llewelyn er ett eksempel (/ɬɛwɛlɪn/), byen Llanelli et annet (/ɬaˈnɛɬɪ/).

Walisisk inneholder dessuten det fascinerende elementet mutasjoner, som ved første øyekast kan ligne på kasus, men som nok er litt annerledes. Ta for eksempel ordet for «øl», cwrw. «(En) flaske med øl» blir potel o gwrw. Skiftet fra C til G skyldes en myk mutasjon, som det kalles. Og det skyldes altså ikke grammatisk kasus, men heller den foregående lyden (ikke helt ulikt artikkelen a/an i engelsk, som er der for å lette uttalen relativt til det påfølgende ordet). I det øvrige regnes walisisk for å være vanskelig å lære, hvilket forsåvidt også var min erfaring som fjortenåring. VSO-syntaksen er fremmed, men ikke umulig å lære seg. Mutasjonene og uttalen ligeså. Men det krever jo en særskilt interesse for språk.

Ø som i “Østen”     

Ølmonopolet (?–2012)

I Norge holdes Vinmonopolet høyt i hevd. Varene holder høy kvalitet, Vinmonopolet tar ingen avanse, og de ansatte kan faget sitt godt. Mange enes om at denne ekspertisen ikke hadde vært tilfelle dersom vin og sprit ble solgt under samme tak som dagligvarene. Men like oppskrytt var nok ikke ølmonopolet, altså den rare støpningen som en gang i tiden stod for kommunalt ølsalg. Til forskjell fra Vinmonopolet var ølmonopolet ikke statlig drevet. Ølutsalgene var drevet av private, omtrent på samme måte som en dagligvarebutikk, men der skulle det kun selges øl. Hvor mye ekspertise dette førte med seg forblir ren spekulasjon, men denne avantgardistiske ordningen skulle vise seg å overleve inn i vårt årtusen.

I 1960 var det i over halvparten av landets kommuner ingen tilgang på øl, hverken i butikk, pol eller skjenkestue. (Merk at det foregikk en massiv kommunesammenslåing på midten av sekstitallet [se under: Asker rådhus]. Det er derfor uvisst hvor mange kommuner dette totalavholdet etterhvert gjaldt.) Dette uforholdsmessig høye tallet bedret seg gudskjelov med tiden, og i 1991 lå kun 13 kommuner i tørrdokk. I takt med oppmykningen ble det også færre kommuner som praktiserte ordningen med ølmonopol, men særlig i Lofoten og på Sunnmøre var dette fast praksis i en årrekke. Så seint som i 2004 var tre sunnmørskommuner underlagt særskilt ølutsalg.

Det fantes lokale begrensninger for ikke bare hvor mye man kunne kjøpe, men enkelte steder også hvor lite. Ølet ble solgt kassevis, og måtte iallfall ett sted bestilles minst ei uke i forveien. Om dette skyldtes kommunepolitisk vrangvilje eller lokal protestantisme vites ikke, men jeg har hørt en historie fra syttitallet om en kjøpmann som lot seg overtale til å selge noen flasker på direkten da kunden var utenbysfra.

Det siste ølmonopolet i Norge lå i Fauske kommune i Nordland. Ved nedleggelsen i 2012 forsvant også ølmonopolet som institusjon. Det betyr at det i samtlige av Norges for tiden 356 kommuner og herred kan kjøpes øl på maks 4,7 % på super’n, og at lokalpolitiske særordninger er avskaffet for alltid.

Øst-Tyskland (1949–1990)

Øst-Tyskland, også kjent under forkortelsen DDR (Deutsche Demokratische Republik), var resultatet av den sovjetiske besettelsen av Tyskland og Berlin i kjølvannet av 2. verdenskrig. Etter massive opptøyer og demonstrasjoner for blant annet reisefrihet (og muligens også misnøye med den utdaterte bilparken, se: Trabant), var det sittende kommunistpartiet SED tvunget til å avholde demokratiske valg. Sommeren 1990 stemte den nye partisammensetningen i parlamentet, Volkskammer (se: Republikkens palass), for å avvikle hele DDR, og det uten å ha forhørt seg med Bonn først. DDR opphørte å eksistere 3. oktober 1990, og utgjør sammen med gamle Vest idag Forbundsrepublikken Tyskland.

Men det finnes en virkelig rosin i pølsa: I 1972 var Erich Honecker på statsbesøk til Cuba, og der møtte han Fidel Castro. I et tegn på bilateralt vennskap tok Castro øya Cayo Blanca del Sur, der det ikke bodde noen, døpte den om til Cayo Ernesto Thaelmann (på tysk: Ernst-Thälmann-Insel), og overrakte den til østtyskerne. Denne øya ble derfor et lite stykke DDR i det karibiske hav! Siden gjenforeningen i 1990 har det faktisk vært noe usikkerhet knyttet til Ernst Thälmann-øyas juridiske status, og det finnes derfor en sjanse for at Øst-Tyskland lever videre på en øy sør for Cuba et sted.

Østblokk-rock

Historien om hvordan rockemusikk fant fotfeste som protestbevegelse i Østblokken er også omtalt her i Kuriosakon (se under: mánička), men det er interessant å se hvordan musikken fant sin egen form der bak jernteppet. Selv om innføring av vestlig musikk var forbudt, fant den fortsatt sted, hvilket gjorde at disse illegale platene fikk stor verdi. Det fantes også egne radiostasjoner som sendte fra Vesten, og rettet sendingene sine mot lyttere i Østblokken. Selv om signalene ble forsøkt stoppet av myndighetene, var det i flere områder mulig å lytte til vestlig radio. The Beatles, for eksempel, hadde enorm innflytelse på den kulturelle revolusjonen som fant sted på begynnelsen av 1960-tallet, og preget naturlig nok også den musikken som ble spilt inn på «den andre siden».

I Østblokken var alle plateselskapene statlig eid, og det fantes derfor marginale muligheter for å utgi musikk som ikke innfridde myndighetenes krav til «ikke-forrående musikk», samt andre begreper som ble brukt om uønsket og forbudt kultur. Løsningen ble derfor piratopptak, som jeg selv har to obskure samleutgivelser av, av varierende kvalitet på flere vis. Opptaksutstyr (se: båndspiller; rentgenizdat) og instrumenter var i mange tilfeller improvisert og hjemmelaget, men det ble begått en fascinerende flora av coverinnspillinger av Beatles- og Shadows-utgivelser. I mange tilfeller ble vestlig musikk med vokal innspilt instrumentalt, nettopp for å omgå sensuren som ville ha slått ned på tvilsomme sangtekster. I andre tilfeller ble sangtekstene oversatt, og da med noe mildere ordelag.

Myndighetenes grad av sensur varierte, og rockemusikk var på ingen måte forbudt. Et eksempel på dette finner vi i den tsjekkiske musikeren Karel Duba, som var en av de første som spilte elektrisk gitar i Tsjekkoslovakia. For Dubas del tok karrieren brått slutt da han og ensemblet var på turné i Mongolia og omkom i en trafikkulykke. Dette hendte påfallende nok den 21. august 1968, altså den dagen da Warszawapakten invaderte Tsjekkoslovakia. Han og bandet døde da bremsene sviktet og turnébussen havnet utfor et stup, mens de til alt overmål var på vei for å besøke det sovjetiske frigjøringsminnesmerket i Ulan Bator.

Ting forandret seg naturligvis etter revolusjonene i 1989. Se bare på Tsjekkoslovakia, der nylig valgte president Václav Havel tilbød ingen ringere enn Frank Zappa (se under: The Willkoks Talk) stillingen som kulturminister. Det hører med til historien at han avslo.

Å som i “Åse”     

Å (bokstav)

Det er fint at Å-en kommer helt til sist i alfabetet vårt, for det er også den aller nyeste bokstaven vi har. Svenskene er litt annerledes; alfabetet deres ender i rekkefølgen Å-Ä-Ö, som jo ser litt pussig ut, mens danskene har samme alfabet med ditto rekkefølge som det vi har (med den ene forskjellen at bokstavene Ø og Æ har byttet plass på tastaturet, se også: HCESAR). Å-en brukes ikke i finsk, islandsk eller færøysk. På norrønt har vi bokstaven Á, som uttalemessig er lik vår Å. Á på islandsk tilsvarer ikke Å, men representerer derimot diftongen /auː/. I norrønt finner vi også bokstaven Ǫ (må ikke forveksles med bokstaven Q), som altså heter O med kvist, som har et visst uttalemessig overlapp med den norrøne Á-en. Islendingene har droppet Ǫ til fordel for Ö. Kvisten finner vi brukt idag i blant annet polsk (se under: W) og litauisk.

Å kom inn i alfabetet vårt i 1917, og erstatter den tidligere bruken av dobbelt-A. På noen felter henger det igjen, særlig i etternavn som er hentet fra eldre stedsnavn, hvor ortografien ikke nødvendigvis har tilpasset seg at språket inneholder en ekstra bokstav. Vi ser det også i tilfellet Ullevål, bydelen i Oslo. Der finner vi nemlig Ullevaal stadion, som bisarrt nok ikke eksisterte i 1917, men ble påbegynt først i 1925. Vi ser også et lite etterslep hos våre naboer i sør: Der finner vi byen Aarhus. Dét het den også frem til 1948, da byttet den stavemåte til Århus. Men i 2011 gikk de tilbake på vedtaket sitt, og byen ble hetende Aarhus igjen (litt som om vårt hjemlige Kristiansand skulle gått tilbake til å hete Christianssand?). Det første navnebyttet har sammenheng med at det var først i 1948 at danskene tok Å-en til seg (mot vårt 1917), mens byen Aalborg aldri har skiftet stavemåte.

Hvis man ikke ser på Å som en egen bokstav, men heller en A med et diakritisk tegn, finner vi et visst slektskap med en annen velkjent bokstav. Tsjekkerne har sin Ů (se også: tsjekkoslovakisk), som angir at uttalen dras litt ut i lengde (se også: kontinental uttale). Den akkurat samme hensikten har de i Ú, med den lille forskjellen at Ů aldri kommer først i et ord (mens det kan Ú godt gjøre).

Christian Lilleseth © MMXXI–MMXXIV